Veksten av økonomisk parasittisme og framveksten av fascisme

Av Nick Beams
27 January 2021

I sin rapport «Trump-kuppet og veksten av fascisme: Hvor går Amerika?» risset David North opp de historiske prosessene som førte til hendelsene i Washington den 6. januar.

Han forklarte at mens ekstreme høyreorienterte og fascistiske bevegelser alltid hadde vært tilstede innen den amerikanske politikkens organisme, hadde disse ondartede politiske og sosiale kreftene alltid vært holdt i sjakk så lenge USA var en voksende økonomisk makt.

Den nåværende situasjonen er fundamentalt annerledes. Amerika er ikke lenger en framvoksende makt. Over de siste 50 årene har landet vært i en ubønnhørlig historisk nedgang som har sett to eksistensielle finanskriser i løpet av 12 år – banksystemets nedsmelting i 2008 og den potensielt enda større katastrofen medio mars 2020, da den første innvirkningen av Covid-19-pandemien

resulterte i at alle finansmarkeder i USA og globalt frøys til.

Meklere i arbeid på handelsgulvet på New York Stock Exchange. [Foto: AP Photo/Richard Drew]

I hans rapport insisterte North på at krisen og dens betydning bare kunne forstås når den plasseres innen dens historiske og internasjonale kontekst. Følgelig lokaliserte han dens økonomiske opprinnelser i president Nixons beslutning den 15. august 1971 om å fjerne gullbakkingen av den amerikanske dollaren, og opphevet effektivt sett med ett slag Bretton Woods-avtalen fra 1944, som hadde dannet grunnlaget for etterkrigstidens globale kapitalistøkonomi.

Søylen i den avtalen, som besørget et nøkkelfundament for restabiliseringen av verdenskapitalismene etter de 30 årene med blodbad som begynte i 1914 med utbruddet av første verdenskrig, var etableringen av dollaren som verdens reservevaluta, innløsbar for gull med raten på $ 35 per unse.

Knapt et kvart århundre etter at den forpliktelsen var gitt, ble den skrotet på grunn av nedgangen av USAs posisjon innen verdensøkonomien. Oppbyggingen av underskudd på USAs handelsbalanse og betalingsbalanse betydde at å akte løftet om å innløse dollar mot gull ville føre til nasjonal konkurs.

«I historisk tilbakeblikk,» skrev North, «markerte denne handlingen et vendepunkt ikke bare i USAs globale økonomiske posisjon, men også i skjebnen til det amerikanske demokratiet.»

Dette essensielle punktet for å finne de økonomiske opprinnelsene til den nåværende politiske krisen kan etableres gjennom en granskning av amerikansk kapitalismes utviklingsforløp over de siste 50 årene, og spesielt utviklingene i det monetære og finansielle systemet.

Den historien kan oppsummeres som finanskapitalens endeløse vekst, den mest glupske og rovgriske form for kapital i sin helhet, og dens dominans over hele økonomien.

Denne prosessen, som vi skal risse opp, danner underlaget og har nå besørget den økonomiske impulsen for endringer i den politiske overbygningen som har sett framveksten av den reelle og nåværende faren for fascistiske styreformer.

Det har ikke vært begrenset til USA. Utviklingen i USA er bare det mest voldelige uttrykket, i det minste så langt, av det som har vært en global prosess manifestert i alle land. Men, som ordspråket vil ha det til, fisken begynner å råtne fra hodet.

Sjokket i august 1971 var det initielle uttrykket for en vesentlig vending i utviklingen av den globale kapitalistøkonomien – slutten på etterkrigstidens økonomiske boom.

I 1974 og 1975, etter en betydelig nedgang av profittraten i USA og over hele verden fra slutten av 1960-tallet og utover, gikk verdenskapitalismen inn i den dypeste resesjonen til det punktet siden 1930-tallet.

Den var ganske ulik resesjonene på 1950- og 1960-tallet. Etter at de var passert hadde de gitt veg for et nytt oppsving i konjunktursyklusen og større økonomisk vekst enn tidligere.

Resesjonen i 1974 og 1975 gikk over, men den ble ikke erstattet av noe som lignet fortidens oppturer. Snarere innledet den, under betingelser med redusert vekst, det som ble kjent som «stagflasjon» – kombinasjonen av stigende priser og høy arbeidsledighet. De såkalte keynesianske tiltakene, basert på stimulans fra regjeringen, viste seg ikke bare å være ineffektive i å bringe til veie en gjenopplevelse, de forverret bare situasjonen.

Vesentlige deler av styringsklassen i USA og internasjonalt forsto, i det minste på et eller annet plan, at det var ingen vei ut av hengemyra med halvhjertede tiltak basert på det industrielle rammeverket av etterkrigstidens boom. De hadde forsøkt å øke utnyttelsesgraden innen den gamle ordenen for å underbygge profitter, men det framprovoserte bare ei rekke militante kamper fra mektige deler av arbeiderklassen – gruvearbeidernes streik i Storbritannia 1973 og 1974, som brakte ned Heaths Tory-regjering, som et av de mer billedlige eksemplene.

Basert på denne erfaringen erkjente de at intet mindre enn restruktureringen av kapitalistøkonomien var nødvendig, og et nytt produksjonsregime måtte utvikles dersom nedgangen av profittraten skulle stanses.

Dette innebar nedleggelse av mindre lønnsomme deler av industrien, kombinert med elimineringen av de største konsentrasjonene av arbeidere de sysselsatte; innføringen av nye job-nedskjærende teknologier i de som var igjen; og outsourcing av produksjon internasjonalt for å dra nytte av mye billigere kilder til arbeidskraft.

Dette programmet ble anført internasjonalt av regjeringene til Thatcher og Reagan. Det sentrale økonomiske våpenet som ble brukt for å pålegge omstruktureringsagendaen ble utøvd av [den amerikanske sentralbanken] US Federal Reserve under styreleder Paul Volcker. Han var utnevnt av Jimmy Carter i 1979, og han gikk til verks med heving av rentene til historisk usette nivåer, som på et tidspunkt nådde 20 prosent.

Det sentrale målet for disse tiltakene, som ble utført under banneret av kampen mot inflasjon, var arbeiderklassen. En vesentlig vending i klassekampen kom i 1981, da Reagan gjennomførte masseoppsigelser av flygeledere og fengslet lederne for deres fagforening, PATCO.

Volcker skulle senere berømme Reagan for hans streikebryteri, der han erklærte at nedkjempingen av PATCO-arbeiderne var den viktigste faktoren for å få brakt inflasjonen under kontroll. Han sa PATCO-resultatet var avgjørende for dets «psykologiske innvirkning på styrken av fagforeningenes forhandlingsposisjon i andre saksanliggender – uansett hva anliggendene måtte være».

Et medlem av Feds rentefastsettende komité [Federal Open Market Committee] satte saken enda mer direkte på spissen, og sa på et møte i februar 1981 at «inflasjonen ikke ville bli betryggende beseiret ... før alle de arbeiderne og deres fagforeninger sa seg villige til å akseptere mindre. Dersom de ikke ble imponert av ord, ville kanskje avviklingen av noen millioner flere jobber overbevise dem.»

Men disse tiltakene kunne bare føres videre med den direkte kollaboreringen fra fagforeningsbyråkratiet, som hadde nektet å løfte en finger til forsvar for PATCO-arbeiderne, og satte mønsteret for svik av ei rekke store industrislag som skulle følge i resten av tiåret.

Ødeleggelsen av store deler av amerikansk industri og den påfølgende krigen mot arbeiderklassen var en komponent i en omfattende omorganisering av den amerikanske økonomien – dens transformasjon til senteret for parasittisk profittakkumulering via finansiell manipulasjon og spekulasjon.

Det begynte med oppkjøp av selskaper i fiendtlige overtakelser, finansiert av junk bonds [‘søppelobligasjoner’], for så å uthule dem og selge vekk komponentene. Akkumuleringen av profitt ble ikke utført gjennom produksjon men gjennom parasittisk aktivitet finansiert av gjeld – starten på en prosess som nå har nådd stratosfæriske høyder.

I hans rapport refererte North til veksten av direkte kriminell aktivitet i den politiske sfæren, eksemplifisert av Reagans kransnedlegging på en kirkegård i den tyske byen Bitburg i 1985, der medlemmer av Waffen SS var begravet, etterfulgt av Iran-Contras-skandalen et år senere.

Dette involverte Reagan-administrasjonens finansiering av dødsskadroner i Nicaragua, i strid med en lov vedtatt av Kongressen, i forsøk på å styrte den venstreorienterte Sandinista-regjeringen. Kongresshøringer avslørte at oberst Oliver North, mens han ledet de morderiske operasjonene i Nicaragua, også var involvert i planer for internering av 100 000 amerikanere i tilfelle en nasjonal nødssituasjon.

Det fant sted parallelle utviklinger i amerikansk kapitalismes underliggende finansstruktur, der metoder som tidligere hadde blitt ansett som ulovlige ble normen. I 1982 vedtok Kongressen lovgivning som tillot selskaper å kjøpe tilbake deres egne aksjer for å øke kursen – en praksis som nå har blitt en hovedkomponent for Wall Streets operasjoner. Tidligere hadde denne aktiviteten vært bannlyst som markedsmanipulering av [den føderale reguleringsetaten] Securities and Exchange Commission.

En ny type finansaktører oppsto for å organisere finansielle spekulasjoner, særlig gjennom utstedelse av obligasjoner som er av lavere enn investeringsgrad, såkalt junk [søppel], for finansieringen av fiendtlige overtakelser.

En av de vesentligste av disse aktørene, Michael Milken, ble til slutt fengslet. Men metodene han utviklet ble raskt en standard operasjonsprosedyre på Wall Street – et faktum som ble anerkjent av president Trump i februar 2020, da han til finanskapitalens applaus innvilget Milken benådning. I deres ros for beslutningen erklærte Wall Street Journal: «Mr. Milken var en av det 20. århundrets store finansinnovatører. På 1980-tallet oppfant han markedet for obligasjoner med høy-avkastning [‘high-yield bond market’] som nå er et finansielt hovedelement.»

Spekulasjonsorgien som ble sluppet løs på 1980-tallet, muliggjort av påfølgende bølger av dereguleringer som utvidet omfanget av finanskapitalens aktiviteter, gikk imidlertid ikke knirkefritt for seg. Det brøt ut i ei stor krise som avslørte den tiltakende råten og forfallet midt i hjertet av amerikansk kapitalisme.

I oktober 1987 opplevde Wall Street sitt største én-dags fall i historien – som satte oktoberkrasjet i 1929 i skyggen – da Dow-indeksen stupte mer enn 22 prosent. Den ble hentet tilbake fra denne nær-døden opplevelsen, som varte i noen uker, bare ved intervensjon fra [den amerikanske sentralbanken] US Federal Reserve. Dens handlinger var ikke et engangstiltak, men betegnet en kvalitativ transformering av dens rolle i det amerikanske finanssystemet.

I etterkrigsperioden ble Feds rolle oppsummert i 1955 av sentralbankens styreleder William McChesney Martin: «I feltet monetær- og kredittpolitikk vil forebyggende tiltak for å forhindre inflasjonære overskridelser nødvendigvis ha noen problematiske innvirkninger ... De som har til oppgave å utforme slik polikk, forventer ikke at dere applauderer. Federal Reserve… er i posisjonen til verten som beordrer puchbollen fjernet akkurat når festen virkelig er i ferd med å ta av.»

Høsten 1987 melte den nylig utnevnte Fed-styrelederen Alan Greenspan en én-setnings uttalelse om aksjemarkedskrasjet. Han sa: «Federal Reserve, i konsistent samsvar med sitt ansvar som nasjonens sentralbank, bekreftet i dag sin beredskap til å tjene som en kilde for likviditet for å støtte økonomi- og finanssystemet.»

Dette betydde å åpne Feds pengekraner for finanshusene. Omfanget av Feds handlinger, selv om de ble langt overgått av påfølgende intervensjoner, var for den tiden omfattende. Til sammen besørget Fed banksystemet med $ 17 milliarder, et beløp som tilsvarte mer enn 25 prosent av bankreservene og som tilsvarte syv prosent av den nasjonale pengemengden.

Det var starten på et nytt program, slik Greenspan skulle komme til å gjøre det klart. Feds oppgave var ikke å handle mot inflasjonære asset-bobler [o. anm.: asset er finansielle verdipapirer] og tømme dem før de ble farlige, men å la dem utvikle seg, og når de sprakk, å pumpe ut penger for å rydde opp i rotet og forhindre konkurser for bankene og finanshusene som hadde engasjert seg i spekulasjonene som hadde produsert boblene.

Dette var basert på forståelsen av at slike metoder nå ble sentrale i funksjoneringen av den amerikanske økonomien. Greenspan gjorde det klart at i stedet for å ta vekk punchbollen var Feds rolle å tilføre punchen mer alkohol.

1990-tallets tiår ble preget av en serie kriser: den meksikanske pesokrisa, Asia-krisa i 1997 og 1998, kollapsen av den russiske rubelen. Disse utviklingene førte til kollapsen av hedgefondet Long Term Capital Management, som ble finansielt reddet av New York Federal Reserve for å forhindre at hedgefondets forsvinning skulle utløse en krise gjennom hele finanssystemet.

Utviklingen av internett ble ledsaget av veksten og kollapsen av dot.com-bobla i 2000 og 2001. Energiselskapet Enron, som hadde rapportert profitter som var resultat av «kreativ regnskapsføring» som ble signert som verifisert av et stort regnskapsfirma, kollapset i 2001 da det ble avslørt at selskapets profitter var fullstendig fiktive.

Disse krisene var ikke en serie ulykker, men uttrykk for et utdypende sykdomsvarsel som strømmer fra den uopphørlige akkumuleringen av profitt gjennom finansaktiviteter helt skilt fra den underliggende realøkonomien og produksjonen av reell verdi.

På hvert punkt var Feds reaksjon den samme. Sentralbanken senket rentene og skapte forutsetningene for neste boble. Gjennom 1990-tallet, under Clinton-administrasjonen, ble de siste levningene av reguleringsmekanismer som tidligere var blitt satt på plass fjernet, som kulminerte med opphevelsen av Glass-Steagall Act fra 1930-tallet, som definerte adskillingen mellom de store bankenes normale bankoperasjoner og investeringsaktivitetene.

I 1999, da finansielle derivater begynte å få større betydning som spekulasjonsvirkemiddel, opponerte Clintons finansminister Lawrence Summers hardnakket mot å gjøre dem til gjenstand for regulering.

Krisen i 2008 markerte et kvalitativt vendepunkt i amerikansk og global kapitalismes historiske krise. Her var det et spørsmål om ikke bare aktivitetene til et enkelt firma som Enron, eller et enkelt hedgefond som i tilfelle Long Term Capital Management, som hadde kollapset.

Krisen som startet i markedet for sub-prime pantelån [morgages for hus- og leilighetseiere], som var på $ 50 milliarder, en relativt liten del av finansmarkedet, ble altomfattende fordi metodene som ble anvendt der var utbredt gjennom systemet som helhet. Etter konkursen til investeringsbanken Lehman Brothers måtte regjeringen og Fed redde forsikringsgiganten AIG for å forhindre en kollaps av hele finanssystemet.

Den massive intervensjonen fra Bush og Obama-administrasjonene, som involverte redningsaksjoner for storselskaper og Feds pøsing av billioner av dollar inn i finanssystemet. Den amerikanske sentralbankens balanseregnskap ble blåst opp fra rundt $ 800 milliarder til mer enn $ 4 billioner, som resultat av kontinuerlig oppkjøp av finans-assets under dens program kalt kvantitativ lettelse [QE; Quantitative Easing]. Dette betydde at det såkalte «frie markedet» ikke kunne overleve én eneste dag uten statens støtte.

Disse intervensjonene, kombinert med den videre omstruktureringen av arbeidsmarkedet under Obama, inkludert utvidelse av to-nivå lønnssystemet og skrotingen av regulære arbeidskontrakter, satte fart i en prosess som hadde begynt flere tiår før – oppsugingen av samfunnsrikdommen oppover i inntektsskalaen, som skapte de største nivåene av sosial ulikhet noen gang sett i historien.

Feds intervensjon gjennom kjøp av statsobligasjoner og reduksjonen av rentenivåene til historiske lavnivå, essensielt sett å besørge gratis penger til finansoligarkene, ble erklært å være midlertidige tiltak, som skulle trekkes tilbake så snart omstendighetene var tilbake til normalt.

Den dagen kom aldri. Den nye normalen var at kontinuerlig Fed-støtte var essensielt for finansmarkedenes dag-til-dag operasjoner. Ethvert forsøk fra sentralbankens side på å avvikle sine tiltak ble møtt med en voldsom reaksjon på Wall Street, som foranlediget en umiddelbar tilbaketrekning. Det var tilfellet i 2018, da Fed gjennomførte fire rentehevinginger, hver på 0,25 prosentpoeng, og indikerte at den ville avvikle sin beholdning av finansielle assets i en rate på $ 50 milliarder i måneden. Markedene stupte og Fed-styreleder Jerome Powell kunngjorde at han stoppet ytterligere renteøkninger.

2008-krisen var resultatet av den vedvarende økningen av økonomisk parasittisme i løpet av de tre foregående tiårene og mer. Dette oppstod ikke av en endring i styringsklassenes mindset, som på en eller annen måte kunne reverseres dersom bare en annen politisk retningslinje ble vedtatt. Det oppsto snarere fra dyptliggende objektive motsetninger innen det kapitalistiske profittsystemet som hadde kommet til overflata med avslutningen av etterkrigstidens boom.

Gjennom opp- og nedturene i konjunktursyklusen som fulgte etter slutten av boomen, kom profittratene innen industriell produksjon aldri tilbake til nivåene de hadde nytt på 1950- og 1960-tallet. Dette var drivkraften bak den vedvarende vendingen til finansielle metoder for profittakkumulering.

Derfor var responsen på krisen i 2008 å løfte den parasittiske profittakkumuleringen til stadig større høyder gjennom tilførsel av essensielt sett gratis penger til finansoligarkiet, samtidig som det ble lansert innsparings- og innstrammingsprogrammer mot arbeiderklassen, under påskudd om at det «ikke fantes penger».

Da pandemien slo til avslørte den de ødeleggende sosiale konsekvensene av institusjonaliseringen av akkumulering av rikdom ved samfunnets høyder på bekostning av befolkningsmassen. Ingen effektive tiltak basert på vitenskap, som ville ha innebært nedstengingen av ikke-essensielle arbeidsplasser og betaling av kompensasjon til de berørte arbeiderne, kunne implementeres for å bekjempe pandemien fordi det ville ha utløst en krise på Wall Street.

Årsaken er å finne i karakteren av finansielle assets som nå har antatt slike gigantiske proporsjoner. Finanskapital er i all hovedsak fiktiv. Det vil si, i seg selv legemliggjør den ingen verdi, men er i siste instans et krav på merverdien hentet ut fra arbeiderklassen i den kapitalistiske produksjonsprosessen.

Når en industriell virksomhet gjør en profitt fra sin virksomhet har det blitt skapt reell verdi og merverdien er generert fra utbyttingen av arbeiderklassen i produksjonsprosessen. Når det derimot handles aksjer på Wall Street med profitt, når det gjøres profitt på valutatransaksjoner, som de $ 2 milliardene håvet inn av George Soros ved hans veddemål mot det britiske pundet i 1992, eller et økonomisk varp gjøres på derivathandler, bare for å nevne noen få eksempler, har ikke ett eneste atom av ny verdi blitt skapt.

Disse grunnleggende økonomiske relasjonene er basis og drivkraften til noen av de mest signifikante endringene i den amerikanske kapitalismens fysiognomi over de siste 40 årene.

Den kontinuerlige nedpressingen av reallønninger, til tross for enorme økninger av arbeidskraftens produktivitet, kombinert med intensivering av utbyttingen, har blitt et uunnværlig karaktertrekk av kapitalistøkonomien, der den fiktive kapitalens vampyr krever den stadig større utvinningen av merverdi for å opprettholde seg.

På tilsvarende måte tjener ødeleggelsen av sosiale tjenester – angrepene på utdanning og marerittet av et amerikanske helsevesen – det samme formål, fordi i siste instans er alle sosiale utlegg et fradrag fra massen av merverdi som er tilgjengelig for Wall Street.

Veksten av fiktiv kapital og den påfølgende utviklingen av parasittisme som den dominerende modus for profittakkumulering, peker på en annen signifikant utvikling. De siste 30 årene har sett amerikansk imperialisme lansere kontinuerlige kriger – plyndringskriger som tar sikte på å øke rikdomsstrømmen til Wall Street og motvirke Amerikas økonomiske nedgang med militære virkemidler.

Samtidig, under både Demokratenes og Republikanernes administrasjoner, har USA i økende grad forfulgt økonomisk krigføring mot sine rivaler – ikke bare mot Kina, men også i økende grad mot Europa – for å oppnå det samme mål. Det har nå nådd det punktet hvor dollaren, verdens vesentligste reservevaluta, har blitt «gjort til våpen» [‘weaponised’]. Selskaper og stater ansett å handle i strid med amerikanske målsettinger – for eksempel handel med Iran – kan ekskluderes fra sentrale finansmarkeder.

Utbruddet av pandemien avslørte ikke bare de ødeleggende sosiale konsekvensene av økonomisk parasittisme, det gjorde det klart hvordan forutsetningene for et nytt finanskrasj, som til og med kan overgå omfanget av 2008, har blitt skapt i løpet av de påfølgende 12 årene.

Dette er betydningen av medio mars 2020-krisen på Wall Street, som strakk seg over hele det globale finanssystemet, da markedene frøs til over hele linja.

Omfanget og intensiteten av dette finansielle hjerteinfarktet ble avslørt av det faktum at det var sentrert i det $ 20 billioner store markedet for amerikanske statsobligasjoner [US Treasury bond

market] – grunnfjellet for det amerikanske og globale finanssystemet. I perioder med vesentlig markedsuro fungerer markedet for US Treasury bonds som en slags økonomisk nødhavn, med penger som strømmer til kjøp av amerikanske statsobligasjoner. Ved denne anledningen var det imidlertid et nedsalg i dette obligasjonsmarkedet, i det som er beskrevet som et «dash for cash» [kappløp etter kontanter] som truet med å bringe ned hele finanssystemet.

Denne krisens omstendigheter avslører betydningen av klassekampen for finanssystemets operering og hvorfor det politiske etablissementet og dets tjenere i fagforeningsbyråkratiet gjør alt mellom himmel og jord for å undertrykke den.

I mars, da pandemiens innvirkninger og de enorme farene den utgjorde ble åpenbare, var det arbeidsnedleggelser og streiker fra betydelige deler av arbeidere, spesielt i bilindustrien, med krav om at det måtte tas effektive tiltak for å bekjempe den. Dette sendte en skjelven av frykt gjennom finansoligarkiet, som var skrekkslagent over utsiktene til at denne bevegelsen skulle vokse og utvikles.

Den initielle bevegelsen ble blokkert, fremfor alt av fagforeningenes handlinger. Men frykten har ikke gått over, som eksemplifisert av den bekymrede responsen på streiken til Hunts Point Produce Market-arbeidere i New York City, drevet av bekymring for at streiken kan bli katalysatoren for en eksplosjon av oppdemmet sosialt raseri i større deler av arbeiderklassen.

Omfanget av Feds inngripen medio mars avslørte omfanget og dybden av finanskrisen. Så å si over natta steppet sentralbanken inn for å fungere som garantist for alle områder av finanssystemet, der den forpliktet seg til å øke sine obligasjonskjøp, garantere markedet for kommersielle papirer, markedet for kommunale obligasjoner, studielån og kredittkortgjeld, og for første gang i historien, til kjøp av selskapsgjeld.

Denne intervensjonen, som fant sted i kombinasjon med tilførselen av hundrevis av milliarder dollar til storselskaper under CARES Act, har sett utvidelsen av Feds balanseregnskap fra rundt $ 4 billioner til mer enn $ 7 billioner. Fed har lovet å holde rentenivåene på nesten null i ubestemt tid, og kjøper Treasury bonds og mortgage-backed securities (MBS) i en rate av $ 120 milliarder i måneden – det vil si mer enn $ 1,4 billioner i året. [O. anm.: MBS er verdipapirer tilsvarende en obligasjon, som er sikret av huslån kjøpt fra banker som innvilget dem.]

Disse tiltakene, som går langt utover det som ble gjennomført etter 2008, betyr at kapitaliststaten har blitt garant for finansoligarkiet.

Fed- og regjeringshandlinger har drevet en 75 prosent stigning på Wall Street siden midten av mars, som har resultert i overføringen av hundrevis av milliarder dollar til finansoligarkiets hvelv.

Det finansielle korthuset løftes til stadig større høyder, selv om dets fundamenter blir stadig mer skjelvende, og med advarsler fra Wall Street selv om at situasjonen er iboende ustabil og ikke til å opprettholde.

Det er fra disse prosessene at de objektive økonomiske impulser oppstår for store endringer i den politiske overbygningen, inkludert framveksten av fascisme som en signifikant og høyst farlig kraft.

I deres uttalelser om hendelsene den 6. januar har de forskjellige pseudo-venstre tendensene i USA og over hele verden søkt å kloroformere arbeiderklassen hva angår hendelsenes betydning. Disse tendensenes universelle respons, motsagt av et voksende berg av bevis, er at stormingen av US Capitol ikke var et fascistkuppforsøk. De erklærer at det borgerlige demokratiet fremdeles nyter støtte i essensielle deler av staten, og at invasjonen av Capitol ikke var annet enn en teatralsk opptreden, motivert av en forvirret president, men uten bakking fra avgjørende deler av borgerskapet og dets statsapparat.

Fremfor alt fastholder de at det ikke er noen fundamentale økonomiske prosesser som vil gjøre det nødvendig å utvikle en fascistbevegelse for å pålegge borgerskapets diktater. Styringsklassene fortsetter å tjene penger i bøtter og spann, og det er ingen signifikant sosial opposisjon som styringsklassene trenger å kontre med fasciststyrker.

Disse farlige politiske fiksjonene, som så tydelig åpenbarer klassegrunnlaget til pseudo-venstre tendensene som borgerskapets agenturer, er avslørt av en granskning av opprinnelsen til fasciststyrkene som samlet seg i Washington.

De vokste og ble utviklet i en kampanje mot nedstenginger for å hanskes med Covid-19-pandemien. Fascistkomplottet for å fange Michigan-guvernør Gretchen Whitmer, stille henne for retten for forræderi og henrette henne, ble motivert av de begrensede nedstengingene hun hadde pålagt i delstaten.

Da disse styrkene holdt demonstrasjoner, som involverte åpen framvisning av våpen, med krav om at økonomien skulle åpnes, ble de gitt betydelig dekning i media. Dette var fordi deres krav var i tråd med kravene fra mektige deler av styringsklassen. De ble oppsummert i uttalelsen fra New York Times-spaltisten Thomas Friedman om at «kuren ikke må bli verre enn sykdommen», som ble banneret som Trump, i stor grad støttet av Demokratene, førte den morderiske politikken for «flokkimmunitet» under.

Ingenting kunne tillates å stoppe strømmen av merverdi. Wall Street begynte helt bokstavelig talt å fôre på død.

Denne politiske orienteringen, anført av fascistkrefter, var det direkte og umiddelbare uttrykket for de mest grunnleggende interessene til finansoligarkiet. De likte kanskje ikke fascistenes metoder, men de var enige i deres målsetninger.

Så snart deres egen posisjon var sikret av handlingene til Trump-administrasjonen og Fed, som alle ble støttet av Demokratene, krevde finanselitene en gjenopptakelse av arbeid, og erkjente at

eventuelle effektive tiltak for å hanskes med pandemien ville føre til en krise på Wall Street, som nær-døden opplevelsen medio mars hadde åpenbart.

Enhver påstand om at styringsklassene som helhet og det dominerende finansoligarkiet ikke har behov for fascistbander, enn si et kupp, fordi de fortsetter å tjene penger, ignorerer både historien og de eksplosive motsetningene innen selve hjertet av amerikansk kapitalisme og dets finanssystem.

Det fundamentale saksanliggende er at akkumuleringen av enorm rikdom på toppen og veksten av sosial ulikhet til historisk usette nivåer tilsier utbruddet av massive sosiale og klassekamper, som i kraft av deres natur veldig raskt vil anta en politisk form. Én av deres umiddelbare virkninger vil være å produsere en krise i finansmarkedene, som har fått deres vekst muliggjort ikke minst på grunn av fagforeningsapparatenes undertrykking av klassekampen de tre siste tiårene.

I denne sammenheng burde ikke Trumps uttalelser om farene ved marxismen, og hans kontinuerlige fordømmelser av sosialisme, da han søkte å få bygget sin fascistiske bevegelse, avvises som de forstyrrede utgytelsene fra en enkeltperson.

De er en del av de finansielle elitenes erkjennelse, miljøer som Trump oppsto fra, av farene de konfronterer – at det under forverrende økonomiske betingelser for befolkningsmassen og de enorme problemene som unge mennesker står overfor, er en enorm oppbygging av sosialt raseri og en dreining i retning venstre.

Det er ikke nødvendig å peke på Trump, som har forsøkt å styre dette sinne i en høyreorientert retning, for å identifisere dette fenomenet. Hver seriøs undersøkelse av den nåværende økonomiske situasjonen i USA og over hele verden peker på akselereringen av sosial ulikhet og farene det utgjør for den kapitalistiske styringsklassen.

For eksempel advarer den siste utgaven av World Economic Forums Global Risks Report, arrangøren av den årlige Davos-samlingen av de internasjonale elitene, at mange unge mennesker «nå trer inn i arbeidsstyrken i en istid hva angår sysselsetting». Ungdomsdesillusjon vil bli en «kritisk trussel for verden på kort sikt», der den nåværende generasjonen «mister tiltroen til dagens økonomiske og politiske institusjoner».

Ved undersøking av sammenhengen mellom veksten av finansiell parasitisme til virkelig stratosfæriske høyder og framveksten av fascistkrefter, er det nødvendig å skille mellom fascisme og andre autoritære styreformer. Borgerskapet langt foretrekker å bruke de eksisterende formene for kapitaliststyre for å håndheve sine krav og diktater. Men under visse betingelser har det behov for andre mekanismer.

Som Leo Trotskij bemerket, er borgerskapet på ingen måte forgapt i fascisme. Det betrakter fascistmetoden «mye som en mann med hoven kjeve misliker å få tennene trukket». Men under visse betingelser, av den typen som nå utspiller seg i USA og internasjonalt, har storborgerskapet behov for fascisttannlegen.

En fascistbevegelse, som utvikler seg under betingelser av økonomisk og sosialt sammenbrudd, søker å mobilisere fratatte deler av småborgerskapet, små-innehavere, individuelle forhandlere og seksjoner av arbeidere, fattiggjorte og desorienterte på grunn av de tiår-lange svikene fra fagforeningsbyråkratiet, til en politisk kraft.

På grunn av dens sosiale base har ideologien generelt en overfladisk «venstre» fargetone. Den hevder å kjempe mot den dype staten, de korrupte selskapsmediene, det politiske etablissementet, til-og-med de gigantiske monopolene som undertrykker den lille mann og kvinne. Ved å gjøre det, handler den på grunnlag av ekte sosiale misbehag.

Men overalt og alltid søker den å dreie dem i en reaksjonær retning og tjene styringsklassens interesser mot arbeiderklassen. Denne forbindelsen er eksemplifisert av Trump, som mens han raste mot etablissementet og elitene og hevdet å kjempe for det «glemte folket», kontinuerlig hyllet veksten på Wall Street og krevde at den skulle underbygges og styrkes ytterligere.

Fascisme fôrer på den sosiale nød og fortvilelse som er produsert av kapitalismen og dens finansielle systems operasjoner, under betingelser der det ikke er grunnlag for noen meningsfull reform innen den eksisterende økonomiske ordenen. Derfor kan grunnen bare kuttes under den når arbeiderklassen går fram og slåss for sitt eget uavhengige program for omorganisering av økonomien og samfunnet.

Fascisme kan ikke undergraves av appeller til desorienterte lag av befolkningen om å respektere den eksisterende ordenen, for nettopp den ordenen er ansvarlig for deres situasjon og har sendt dem på jakt etter desperate midler for å overvinne den.

La oss gjøre opp et balanseregnskap over den nåværende situasjonen. Det forsøkte fascistkuppet fra Trump nøt dyp støtte innen betydelige deler av Det republikanske partiet, som Biden nå ber om enhet med.

Det ble aktivt støttet av deler av statsapparatet, noen åpent, men mange flere fordekt, som fortsetter å tjene under Biden-administrasjonen.

Den sosiale og økonomiske basen til Trumps fascistiske bevegelse i fratatte lag av befolkningen, mange av dem på landsbygda, kommer ikke til å forsvinne med presidentskiftet. Den vil fortsette å vokse etterhvert som den amerikanske kapitalismens krise blir dypere. Det er ingen New Deal som skal implementeres og Biden tjener de rovgriske Wall Street-oligarkene akkurat som Trump gjorde.

Den virkelige og nåværende faren for fascisme, enten det er under ledelse av Trump eller noen annen, vil opprettholdes inntil arbeiderklassen går fram og slåss for sitt eget uavhengige program for gjenoppbyggingen av samfunnet. Et slikt program må begynne med å takle, rett på, kilden til den finansielle parasittismen som har spilt en så avgjørende rolle i å skape den sosiale grobunnen for fascisme.

Dette betyr at selve sentrum av programmet som arbeiderklassen fremmer, må være kampen for ekspropriering av helheten av finanssystemet – Fed, de private bankene, investeringshusene – for å føre dem over i offentlig eierskap under demokratisk kontroll, for å kunne begynne byggingen av et sosialistisk samfunn der menneskelig behov, ikke privat profitt, er den ledende kraften og prinsippet.

Kampen for dette programmet har en brennende umiddelbarhet. Hendelsene den 6. januar har åpenbart at demokratiet, i dets borgerlige form, ligger på sitt dødsleie, som resultat av en fortettende krise forankret i selve hjertet av amerikansk kapitalisme. Demokratiet kan bare gjenopplives og utvikles på nye, sosialistiske fundamenter.

 

Forfatteren anbefaler også:

Financial parasitism and the destruction of democracy
[24 November 2015]

The capitalist crisis and the return of history
[26 March 2009]

The Enron collapse and the crisis of the profit system
[29 January 2002]