En dødelig jul i Tyskland

Av Johannes Stern
4 January 2021

Tysklands president Frank-Walter Steinmeier (Det sosialdemokratiske parti, SPD) lot noen krokodiltårer falle på vegne av styringsklassen i hans juletale. Men dét kan ikke tilsløre det faktum at regjeringer på føderalt og delstatsnivå bærer det fulle og hele ansvar for det største mannefallet siden slutten av andre verdenskrig.

For utallige familier var ikke årets jul en gledelig, men en dødelig en. Tusenvis av mennesker hiver etter pusten på intensivavdelinger, og mange familier har allerede mistet foreldre, besteforeldre, brødre, søstre og til-og-med barn.

Tysklands president Frank-Walter Steinmeier, 2018 [Foto: Wikimedia Commons]

På julaften rapporterte [Tysklands offisielle føderale folkehelseinstitusjon] Robert Koch Institutt (RKI) 24 470 nye infeksjoner og det rekordhøye antallet 962 dødsfall av koronavirus på én dag. Allerede dette gjorde desember [o. anm.: publisert den 28.] til den desidert dødeligste måneden siden pandemien brøt ut. I løpet av de første 27 dagene av måneden døde 13 667 personer, mer enn 500 hver dag. I løpet av de ti dagene opp mot jul var gjennomsnittet høyere enn 680. Siden dødstallene gjenspeiler infeksjonene fire til fem uker tidligere, er det allerede klart at tusenvis flere vil dø av Covid-19 de kommende ukene.

Den eksplosive spredningen av viruset er direkte resultat av den hensynsløse politiske prioriteringen av «profitt før liv», med å sende folk inn på arbeidsplasser under utrygge betingelser, og for enhver pris holde skoler og barnehager åpne. På den måten har styringsklassen fremprovosert en situasjon som den i Italia i våres, da helsevesenet kollapset på grunn av eksploderende antall tilfeller og titusenvis døde under forferdelige betingelser.

I mange tyske byer og regioner er sykehusene fullstendig overbelastet. På grunn av det høye antallet dødsfall holdes likene midlertidig lagret. De døde skulle lagres «i flomforsvarsanlegget» og bare bli ført til krematoriet «når de ble frigitt for kremering», kunngjorde byen Zittau i Sachsen før jul. I Hanau i Hessen lagres likene av koronavirusofre i en spesialmontert kjølecontainer ved byens hovedkirkegård.

Mens politikere og media i mars uttrykte sjokk over bildene fra Bergamo i Italia, nedtoner de nå massedøden. RKIs dystre statistikk kan leses daglig i media, men det er knapt noen skildringer av den forferdelige situasjonen på sykehusene eller seriøse rapporter om de tragiske skjebner så mange individer må lide. Fremfor alt holdes det faktum at tiltak kunne iverksettes for å få stanset katastrofen helt ute av bildet. Nesten 1 000 personers unngåelige død hver dag, bare i Tyskland, regnes nå som «normalt».

«Alt stille på vestfronten», hevder rapporten fra hæren i Erich Maria Remarques verdensberømte roman av samme navn, den dagen da den 19-år-gamle hovedpersonen Paul Bäumer faller ved fronten, mot slutten av den første verdenskrigens masseslakteri. Dagens likegyldighet fra styringsklassen overfor enkeltpersoners skjebne, som den unge læreren Soydan A.’s død av Covid-19 i Berlin for noen dager siden, kan oppsummeres av setningen: «Alt stille i pandemien.»

Med normaliseringen av død forfølger styringsklassen bestemte sosiale og politiske interesser. Allerede i april advarte Sozialistische Gleichheitspartei (SGP; det tyske Socialist Equality Party) i en uttalelse [tysk tekst]:

Styringsklassen har som mål å få gjort pandemien til «normaltilstand», dvs. å venne befolkningen til tanken om at død vil fortsette i den overskuelige fremtiden. Arbeidere er ment å skulle akseptere dette som uunngåelig. Derfor skyves nyhetsrapportene om antall dødsfall i tiltakende grad til bakgrunnen.

Det ligger en brutal klasselogikk bak disse bestrebelsene. Arbeidere blir behandlet som en slags forbruksvare. Deres død blir ansett som et normalt biprodukt av profittgenereringen. De som bukker under for viruset, kan erstattes.

Og for noen dager siden uttalte World Socialist Web Site i en perspektivtekst:

Det som under kapitalismen menes med «økonomien» er utbyttingen av arbeiderklassen. I den grad «kuren» – det vil si de mest elementære tiltak for å redde liv – griper inn i prosessen med profittakkumulering, er den uakseptabel. Alt som undergraver utvinningen av profitt fra arbeiderklassen, eller som gjennom krisetiltak og sosiale tjenester omleder denne profitten fra kapitalistene, må avvises.

Regjeringer globalt har allerede ofret mer enn 1,7 millioner liv for deres kapitalist- og imperialistinteresser og er villige til å videreføre denne kursen i det nye året. Styringsklassen i Tyskland sier dette helt åpent.

«Denne pandemien er virkelig noe som først og fremst omorganiserer maktbalansen i verden økonomisk, men kanskje også sosio-politisk,» understreket kansler Angela Merkel (Den kristelig-demokratiske union; CDU) i hennes siste regjeringsuttalelse i Bundestag, det føderale parlamentet på norsk benevnt Forbundsdagen. Tyskland må «se på hvordan vi er innlemmet i den globale konteksten» og «gjøre alt som er mulig for å sikre at den kursen for gjenoppretting vi har tatt i det tredje kvartal, etter et massivt fall i andre kvartal, kan videreføres».

Med andre ord: Det må ikke, og vil ikke bli noen tiltak som setter den tyske økonomiens profitter og berikelsesorgien på børsene i fare. Tvert imot, de hundrevis av milliarder euro som har strømmet til big business og bankene i løpet av koronavirusredningsaksjonene, skal hentes ut av arbeiderklassen igjen. «Offentlig gjeld betyr ... selvfølgelig, belastninger for fremtidige budsjetter» og «nødvendigheten av å betale den tilbake», understreket Merkel.

Med neste års budsjett har regjeringen også understreket sin vilje til å stramme inn på det politiske utviklingsforløpet, der den grunnleggende retning støttes av alle de parlamentariske partiene, så vel som fagforbundene. Mens budsjettene for helsevesen, utdanningsvesen og sosiale tjenester vil bli kuttet med totalt nesten € 12 milliarder [NOK 125,64 milliarder] sammenlignet med årets, vil utleggene for militæret og innenlandssikkerhet øke med mer enn € 4 milliarder [NOK 41,88 milliarder]. Dette er en advarsel: I stedet for nødtiltak for å redde hundretusener av liv setter styringsklassen sin kurs i retning av diktatur og krig.

Det må trekkes vidtrekkende politiske og historiske konklusjoner av dette på slutten av pandemiens første år, som hittil har krevd en-halv-million menneskeliv bare i Europa. Den første verdenskrigs blodbad ble avsluttet av Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, og ei bølge av revolusjonære kamper over hele Europa, og i verden forøvrig. Også i dag krever kampen mot massedød, sosial ulikhet, krig og diktatur en revolusjonær kamp mot det sosiale systemet som har ført til katastrofen. Kapitalismen, som har diskreditt seg i millioners øyne, må erstattes av sosialisme.

 

Forfatteren anbefaler også:

Pandemien og normaliseringen av død
[9 December 2020]

Germany: Coronavirus outbreaks turn Berlin elderly care homes into death traps
[24 December 2020]

Deadliest week in Germany since COVID-19 pandemic began
[24 December 2020]