Stopp Storbritannias dødsvinter! For nødhandling for å redde liv!

Av SEP (Storbritannia)
18 December 2020

Koronaviruspandemien i Storbritannia er ute av kontroll, og den får fritt løp. Statsminister Boris Johnsons Konservativ-regjering fører en morderisk politikk ensbetydende med en overhengende risiko for titusenvis av liv. Dette gjør den i et politisk kriminelt samspill med Labour Party og fagforbundene.

Ifølge offisielle tall er over 66 000 mennesker allerede drept av Covid-19 i Storbritannia. En mer nøyaktig totalsum er at det nærmer seg mot 80 000 dødsfall som i år er registrert med Covid-19 nevnt på dødsattesten. Gjetingen av arbeidere tilbake til arbeidsplasser og skoleelever og studenter tilbake til skoler, høyskoler og universiteter, har resultert i en katastrofe. Anslagsvis 25 000 har dødd av Covid-19 siden den første nasjonale nedstengingen ble fullstendig avsluttet i løpet av perioden mai til juli, igjen ifølge regjeringens overordnede tall. Storbritannias dødsrate per million innbyggere er 963, og med det er den høyere enn i USA.

Det truer å bli verre. Infeksjoner, sykehusinnleggelser og dødsfall vil øke i løpet av desember, januar og februar, såfremt ikke drastiske handlinger umiddelbart iverksettes.

Den mindre innvirkningen av den delvise nedstengingen i november er utradert i løpet av to uker. Syv-dagers gjennomsnittet av daglig nye tilfeller ligger nå på 21 027.

Per den 14. desember var det flere personer innlagt på sykehus med Covid-19 enn noen gang siden april. Utviklingstrendene for alle statistikker peker skarpt oppover. Med den nåværende økningsraten vil engelske sykehus innen nyttårsaften ha flere koronaviruspasienter enn de hadde på toppen av pandemiens første ødeleggende bølge.

Den faktiske situasjonen er mer alvorlig enn hva anslagene antyder. I perioden fra den 23. og til den 27. desember lemper regjeringen på restriksjonene, for å tillate opptil tre husholdninger, hvor som helst fra i landet, å kunne samles, omgås og oppholde seg under ett tak. Slik handling kan føre til en eksplosjon av infeksjoner inn i vintermånedene, som er perioden med den største stressbelastningen for helsevesenet, selv i et normalt år.

Forskere og profesjonelle medisinske organisasjoner slår alarm. De medisinske tidsskriftene British Medical Journal og Health Service Journal publiserte på tirsdag en felles redaksjonell lederartikkel der de advarte regjeringen om at «lempingen [på restriksjoner] for julehøytiden vil overvelde helsetjenestene» og formante den til å «reversere sin bryske beslutning om å tillate blandingen av [personer fra forskjellige] husholdninger» som «vil koste mange liv».

Forfatterne skriver at i tillegg til de som blir drept av Covid kan ei ytterligere bølge av viruset «utradere nesten alle de reduksjonene av ventetider for valgfrie prosedyrer som har blitt oppnådd de siste 20 årene ... Dette vil det ta flere år å gjenvinne, på bekostningen av mye lidelse og tap av liv.»

Dr Claudia Paoloni, forbundspresident for sykehus- og spesialistrådgivere [Hospital Consultants and Specialists Association], har advart for at juleplanene vil føre til at «pasienter dør unødvendig og tusenvis av kritiske tilfeller blir overlatt uten behandling». Den ledende folkehelsespesialisten professor Gabriel Scally advarte, der han formulerte situasjonen i de skarpeste ordelag: «Det er ikke hensiktsmessig å ha en gledelig jul for deretter å måtte gravelegge venner og slektninger i januar og februar.»

Johnson og lederne for de avledede regjeringene i Skottland og Nord-Irland har nektet å endre deres planer. Wales var alene om å gjøre så mye som en liten symbolsk justering, der forordningen ble endret til «to husholdninger pluss én person som bor alene». Deres hardnakkede besluttsomhet om å holde kursen er bevis for at ikke engang dødsfall i en svimlende skala vil bli møtt med tiltak som skjærer på tvers av storselskapenes interesser. Den nordirske regjeringens kunngjøring om en seks ukers nedstenging umiddelbart etter at julehøytiden er over, beviser hvordan de alle er fullt klar over de kommende dagenes dødelige konsekvenser.

Flere effektive vaksiner er tilgjengelige og begynner nå å bli fordelt. Men styringsklassens vanvittige profitt-tørst er sånn at titusenvis av mennesker skal tillates å dø før vaksinasjonsprogrammet trer i kraft og oppnår sin effekt. Selv der regjeringen gjennomfører pantomimen med å plassere flere millioner mennesker under det høyeste restriksjonsnivået – Storbritannias tiers, fra én til tre av faresoner – i erkjennelse av virusets raske spredning, blir økonomien holdt åpen.

All ikke-essensiell produksjon og detaljhandelen har gjenopptatt normal virksomhet – business as usual. Det fortsetter å dukke opp beretninger om utbrudd i fabrikker og lageranlegg over hele landet, men alt blir gjort for å undertrykke denne informasjonen. Jule-shoppere har blitt oppfordret til å fylle de store handlegatene som sardiner-i-boks, og spesielt i London. For å kompensere for tapt tid under nedstengingen i november har regjeringen tillatt butikker å holde åpent 24 timer i døgnet under oppløpet til jula frem til januar. I store deler av landet forblir også puber og restauranter åpne.

Så bestemt er regjeringen på å håndheve denne «nye normalen» med hundrevis av arbeidere som dør unødvendig hver dag, at utdanningsdepartementet tidligere denne uka truet flere av Londons regionalbyråd [‘councils’] med søksmål, for å forhindre at deres skoler kunne stenges tidlig for juleferien. Regionalbyrådenes planer utgjorde så mye som tre dagers ekstra skolestenging, i møte med det council-lederne beskrev som en «eksponentiell vekst» av infeksjoner.

Regjeringens siste-liten-kunngjøring om ungdoms- og videregåendeskolers forskjøvede gjenopptakelse av skoleåret i januar, er en grusom farse. Forsinkelsene skal angivelig besørge skolene tid til å få implementert et ugjennomførbart system for massetesting av skoleelevene, utført av skolenes eget personal, som skal tjene som påskudd for å få fjernet de siste gjenværende restene av karantene- og selvisoleringssystemet.

Johnson har vært i stand til å gå videre med sin morderiske agenda fremfor alt takket være hans sammensvorne partners in crime – Labour Party og fagforbundene. Der han har fulgt kursen som hans forgjenger Jeremy Corbyn satte, har nåværende Labour-leder sir Keir Starmer gått taktfast med Johnson siden pandemien startet, under banneret for «nasjonal enhet». Han har gjort til sitt oppdrag å støtte Tory-regjeringens insistering på å holde skolene åpne. Fagforbundenes respons på viruset var å innlede samtaler med regjeringen, for deretter å undertrykke enhver aksjon fra arbeidere over faren for Covid-19.

Disse kreftene er i fellesskap ansvarlige for massedøden påført befolkningen.

Det er arbeiderklassens ansvar, organisert på sitt eget uavhengige politiske program, for å få satt en stopper for pandemien.

Covid-19 har i overveiende grad rammet arbeidere og deres familie – både hva angår antallet infeksjoner og de økonomiske konsekvensene av pandemien – samtidig som de har bevist deres rolle som produsentene av alle rikdom, og leverandørene av alle viktige samfunnstjenester. Socialist Equality Party (UK) oppfordrer dem til å ta opp de følgende krav:

Først, all ikke-essensiell produksjon må umiddelbart stenges ned.

Restriksjoner på personlige kontakter, selv om de er nødvendige, er grunnleggende hyklerske under betingelser der arbeidere hver dag blir tvunget inn på arbeidsplasser hvor de fleste har få om noen tiltak iverksatt for å beskytte deres helse.

Det å sende folk tilbake til arbeid i fabrikker, på lageranlegg og til butikker og kontorer under pandemiens betingelser er ikke forskjellig fra det å tvinge folk tilbake inn i en brennende bygning. Bransjer der arbeid er essensielt og avgjørende for å få stoppet viruset og for å opprettholde samfunnets grunnleggende funksjoner, må opprettholde de mest stringente sikkerhetstiltak under tilsyn av arbeidere og helsetjenesteekspertise.

For det andre, alle skoler og universiteter må stenges for fysisk tilstedeværende undervisning.

Nylige studier i land så forskjellige som Amerika, Østerrike og Sør-Korea, publisert i respekterte tidsskrifter som Nature and Science, har vist at stengingen av skoler har en signifikant innvirkning på spredningen av koronaviruset. Den eksponentielle økningen av viruset over hele London bekrefter at utdanningsinnretninger er byens hovedsakelige smittevektorer. Infeksjonsraten blant de i alder fra 11 til 19 økte i forrige uke med 75 prosent.

Nasjonalt har smitteraten blant elever på ungdoms- og videregåendeskoler økt med en faktor på femti siden skolene åpnet igjen i september, til 2,16 prosent. Raten for elever på grunnskolene er 1,2 prosent, som er høyere enn for noen aldersgruppe over 35 år, og sammenlignbar med raten for de i alder fra 25 til 34. Påstander om at skoler er trygge nødhavner, og at barn ikke sprer viruset, som brukes for å berettige å holde skolene åpne som oppbevaringsplasser for at foreldrene frigjøres for å jobbe og shoppe, har falt fra hverandre.

For det tredje, en nedstenging kan bare være effektiv i den grad arbeidere blir fullt kompensert, og skolebarn og studenter blir besørget pedagogisk og emosjonell støtte.

Viruset kan ikke håndteres i et samfunn som er så ødelagt av lave lønninger, arbeidsledighet og innstramminger at UNICEF har sett seg nødt til å besørge matbistand for britisk barn, for første gang i organisasjonens historie. Over 800 000 mennesker har falt ut av lønningslistene i år, og millioner har blitt kastet ut i fattigdom og nød. Dette etter et tiår der «den generelle helsetilstanden ble forverret, den forventede levealder flatet ut og helseulikhetene ble forsterket» på grunn av ødeleggende regjeringsnedskjæringer, ifølge en rapport forfattet av professor og ledende autoritet på folkehelse sir Michael Marmot.

Disse forholdene er den pisken som brukes for å få tvunget arbeidere tilbake til utrygge arbeidsbetingelser, av frykt for egen og deres familiers økonomiske ruin.

Alle arbeideres jobber må garanteres. De som må forbli hjemme når ikke-essensiell produksjon blir nedstengt, må ha en inntekt til å kunne leve av. Fasiliteter må fås på plass for å muliggjøre fjernundervisning av høy kvalitet for skolebarn og studenter. Det må besørges milliarder for en massiv utvidelse av tjenester for psykisk og fysisk helsevern, som må være kostnadsfrie og allment tilgjengelige for befolkningen.

Påstanden om at det ikke er penger til å kunne iverksette slike tiltak er en løgn. Johnson-regjeringen og Bank of England har pumpet hundrevis av milliarder pund inn i storselskapers og milliardærers hvelv siden pandemien startet. Data fra Forbes viser at Storbritannias milliardærer, med formuer knyttet til offentlig noterte aksjer, økte deres personlige formuer med 20 prosent i perioden fra 18. mars – fem dager før den nasjonale nedstengingen – og til den 11. juni. Hundretusener har blitt gjort arbeidsledige og sett lønninger og antallet arbeidstimer bli skjært ned, men hver gang en Richard Branson eller en Tim Martin ber om en redningsplanke, eller militæret ber om økte budsjetter, da spretter det opp «et magisk pengetre».

Samfunnet har ressurser til å få begrenset, kontrollert og utryddet viruset uten et vesentlig tap av liv. Men disse ressursene er monopolisert av en superrik styringsklasse, med dens imperativ som gjennom hele pandemien har vært å beskytte profitter, ikke menneskeliv. Deres sosiale interesser, som styrer regjeringspolitikken, har dreid en håndterbar folkehelsetrussel om til en verdensomspennende nedslakting.

De nødvendige krisetiltakene for å redde liv fordrer en full mobilisering av arbeiderklassen, industrielt og politisk. De multipliserende beslutningene om streiker over hele Storbritannia indikerer den store motstanden som eksisterer, men disse kampene kan bare utvikles og lykkes gjennom et bevisst politisk og organisatorisk brudd med det kvelertaket som Labour Party og fagorganisasjonene opprettholder. Oppgaven er å få organisert arbeiderklassen som en uavhengig samfunnskraft for å pålegge nedstenginger, forberede en landsdekkende generalstreik og ekspropriere det fabelaktig velbeslåtte oligarkiet, slik at deres stjålne formuer kan brukes til å møte presserende sosiale behov.

Socialist Equality Party oppfordrer arbeidere til å begynne å danne et sammenkoblet nettverk av arbeidsplass- og nabolagskomitéer, uavhengige av de forræderske fagforeningene, for å organisere denne politiske kampen.

Aksjonskomitéer i Storbritannia må organisere fellesinitiativ med arbeidere på tvers av hele Europa, og skjære tvers over Brexit-konfliktens giftige nasjonalisme. I en globalisert verden er det ingen nasjonal løsning på pandemien. Bare en kombinert offensiv av den europeiske og internasjonale arbeiderklassen kan overvinne de transnasjonale selskapenes og den globale finansens uunngåelige motstand.

Kjernen i denne offensiven er kampen for sosialisme – omstruktureringen av det sosiale og økonomiske liv for å dekke sosiale behov, ikke privat profitt.

Socialist Equality Party har sammen med våre søsterpartier i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) vært den eneste politiske tendensen til å fremme et uavhengig program for arbeidere under pandemien. Dette programmet må nå realiseres.

De kommende ukene og månedene er kritiske. Handlingen som arbeiderne nå tar kan redde titusenvis av liv. Vi ber arbeidere og ungommen om å bli med i vårt parti og bygge det nye internasjonale, sosialistiske lederskapet arbeiderklassen trenger.

 

Forfatteren anbefaler også:

Resolusjon fra SEPs (UK) Femte kongress: Covid-19-pandemien, den internasjonale klassekampen og Socialist Equality Partys oppgaver
[17 November 2020]

Der europeiske regjeringer presiderer over massedød må arbeidere slåss for nedstenging av ikke-essensiell produksjon og skoler
[20 November 2020]

For a European-wide school strike against the pandemic
[31 October 2020]