Som Pentagon-sjef velger Biden nylig pensjonert general, tidligere krigskommandør for Midtøsten-kriger

Av Bill Van Auken
9 December 2020

Den nyvalgte presidenten Joe Biden kunngjorde på tirsdag general Lloyd Austin som hans nominering til forsvarsminister, en tidligere kommandør fra Irak-krigen, senest pensjonert fra posisjonen som sjef for den amerikanske sentralkommandoen (CENTCOM) med tilsyn for alle amerikanske militæroperasjoner i Midtøsten og Afghanistan.

Dette valget hylles av Demokrater og foretaksmedier som historisk, i og med at Austin ville være den første afrikaner-amerikaneren til å lede Pentagon.

Bak forsøket på å gjøre Austins hudfarge til et symbol for sosialt progressiv endring representerer nomineringen en klar kontinuitet med Trump-administrasjonen, som også valgte en nylig pensjonert general til den øverste sivile stillingen i forsvarsdepartementet. I Trumps tilfelle var det marinegeneral James «Mad Dog» Mattis (pensjonert), som var CENTCOM-kommandør forut for Austin.

Biden og general Austin i 2009 [Foto: US Army]

Austins nominering, i likhet med den av Mattis, bryter med den nasjonale sikkerhetsloven [National Security Act of 1947], som bestemte at en tidligere offiser måtte vente i ti år (i 2008 endret av Kongressen til syv år) etter å ha forlatt militæret før vedkommende kunne innta stillingen som forsvarsminister. Det å overstyre denne lovbestemmelsen, ment å skulle forsvare den sivile kontrollen over militæret, krever at en dispensasjon godkjennes i begge kamre av den føderale Kongressen.

I Mattis’ tilfelle stemte 17 Demokrat-senatorer mot å innvilge dispensasjonen, mens senator Jack Reed, dengang øverste rangordnede Demokrat i senatskomitén for de væpnede styrker, stemte for, der han insisterte: «Jeg vil ikke støtte en dispensasjon for fremtidige nomineringer.» Reed og hans andre demokratkolleger i Senatet har så langt ikke reist de samme innvendinger mot Austin som de i 2017 gjorde med Mattis-nomineringen.

Magasinet Atlantic publiserte på tirsdag en artikkel av Biden der han forsvarer utnevnelsen av Austin som «en del av vårt mangfoldige nasjonale sikkerhetslederteam, som gjenspeiler alle amerikaneres levde erfaringer».

Han skrev: «Han var den første afrikansk-amerikanske general-offiseren som ledet et hærkorps i kamp, og den første afrikaner-amerikaneren som hadde kommando over et helt krigsteater; dersom han blir bekreftet vil han være den første afrikaner-amerikaneren som styrer forsvarsdepartementet – nok en milepæl i en barrierebrytende karriere dedikert til å holde det amerikanske folket trygt.»

At sjefen for hærkorpset som valset over irakiske byer og landsbyer og etterlot utalte krigsofre i kjølvannet var en afrikaner-amerikaner, var neppe noen trøst for de irakiske ofrene for Washingtons kriminelle invasjon, og heller ikke for dem andre steder i «hele krigsteatret» under Austins befal.

Andre deler av Det demokratiske partiets etablissement hadde argumentert for nomineringen av Michèle Flournoy som den første kvinnelige forsvarsministeren. Noen hadde foreslått Jeh Johnson, tidligere minister for hjemlandssikkerhet [Homeland Security], også en afrikaner-amerikaner.

Det som er bemerkelsesverdig, til tross for alt snakket om «mangfold», er likheten mellom karrierene til alle disse tre foreslått nominerte og deres hvite motparter innenfor de øverste rekkene av det viltvoksende amerikanske militær-etterretningsapparatet.

For det aller første, de deler alle ansvar for massive forbrytelser utført av amerikansk imperialisme.

Austin tjente som en kampkommandør i Irak, og gikk hen til å lede alle amerikanske militæroperasjoner der i landet, der Washingtons ulovlige aggresjonskrig, som ble startet på grunnlag av løgner om masseødeleggelsesvåpen, krevde livene til over én million mennesker, gjorde ytterligere millioner til flyktninger og ruinerte et helt samfunn.

Austin ble intervjuet av Washington Post like før den amerikanske invasjonen, da han var assisterende kommandør for hærens 3. infanteridivisjon, der han sa følgende om irakerne: «Vi kan se dem. Og det vi kan se, kan vi treffe, og det vi kan treffe, kan vi drepe, og drepingen vil bli katastrofal.»

Austin gik hen til å befale 150 000 amerikanske og allierte tropper i Irak under den blodige perioden av undertrykking og borgerkrig fremprovosert av Washingtons sekteriske splitt-og-hersk orienteringer.

Deretter, som toppsjefen for Central Command, hadde han tilsyn med Washingtons illegale regimeendringsintervensjon i Syria og den blodige kampanjen ført både i Irak og Syria under påskudd om å nedkjempe ISIS, som medførte raseringen av Mosul og Ramadi i Irak, Raqqa i Syria og andre byer, hvor titusenvis av sivile ble drept.

Flournoy og Johnson spilte lignende roller. Som viseforsvarsminister for politiske retningslinjer under Obama, var Flournoy en fullt-ut krigshisser, en arkitekt for det amerikanske militærets «bølge» [‘surge’] i Afghanistan, og en hovedforfekter for den amerikanske krigen for regimeskifte i Libya, som ødela den nordafrikanske nasjonen.

Johnson jobbet som Pentagons sjefrådgiver, der han forsvarte dronemord og «militærkommisjoner», kenguru-domstolene for fanger i Guantanamo, før han ble minister for hjemlandssikkerhet, hvor han hadde tilsyn med den mest massive deporteringen av innvandrere i amerikansk historie.

Alle tre ble multimillionærer ved å omdanne deres regjeringsforbindelser til lukrative avtaler med militær- og sikkerhetsentreprenører. Austin fikk plass på Raytheon-styret i tillegg til andre Pentagon-tilknyttede selskaper, mens Johnson ble styremedlem for Lockheed Martin og US Steel. Flournoy gikk inn i styret for Booz Allen Hamilton, samtidig som hun slo seg sammen med Antony Blinken, Bidens kandidat til utenriksminister, da han grunnla WestExec Advisors, et konsulentselskap som spesialiserer seg på Silicon Valleys tilknytninger til Pentagon og amerikanske politistyrker. Både Austin og Flournoy ble partnere i Pine Island Capital, et private equity-foretak som spesialiserer seg innen luftfarts- og forsvarssektorene.

Påstanden om at det å velge slike individer vil få Bidens kabinett til å gjenspeile «alle amerikaneres levde erfaringer» under betingelser der titalls millioner amerikanere står overfor nød, utkastelser og sult, er intet mindre enn obskønt.

Austins bekreftelse vil kreve støtte fra Demokrater som stemte mot en dispensasjon for Mattis basert på sivil kontroll over militæret, sammen med Republikanere som nå hyklersk kunne påberope seg det samme prinsippet.

Dette prinsippet ble kodifisert inn i lov under samme periode snart for 60 år siden da avtroppende Republikaner-president Dwight Eisenhower, en tidligere femstjerners general og øverste sjef for de allierte styrkene i Vest-Europa under andre verdenskrig, advarte det amerikanske folket om å «vokte seg mot det militærindustrielle kompleksets anskaffelse av uberettiget innflytelse, hvorvidt det er søkt eller ikke», og så la til: «Potensialet for den katastrofale fremveksten av malplassert makt eksisterer, og vil vedvare.»

Når den føderale Kongressen nå forbereder seg på å godkjenne en lovproposisjon for militærutgifter på $ 740,5 milliarder [NOK 6,5 billioner; dvs. 6 496,85 milliarder], er omfanget av det militærindustrielle komplekset og omfanget av «den katastrofale fremveksten av malplassert makt» større enn hva Eisenhower kunne ha forestilt seg.

Det at Biden velger som sin forsvarsminister den generalen som var etterfølger som toppsjef for CENTCOM etter den nominerte valgt av Donald Trump, er neppe en tilfeldighet, og heller ikke bare et uttrykk for den nyvalgte Demokrat-presidentens høyreorienterte politiske orienteringer.

Rygg-til-rygg hevingene av kommandosjefene ansvarlige for blodige aggresjonskriger over størstedelen av de tre siste tiårene, er et uttrykk for den gjennomgripende militariseringen av amerikansk regjeringspolitikk, og av det amerikanske samfunnet som helhet.

Austins nominering er på ingen måte en anomali. Eks-generaler og annet militært personell spiller en overdimensjonert rolle i hele den innkommende Biden-administrasjonen, ifølge Politico, som rapporterte at eks-generaler, admiraler og annet militært personell nå leder såkalte «agency review teams» [evalueringsteam for funksjoner] som er satt på plass for å forberede overgangen fra Trump-administrasjonen til det vordende regjeringsapparatet under Biden.

Der Trump fremdeles prøver å få gjennomført et kupp for å omgjøre resultatene av 3. november-valget kan Biden ha et ekstra insentiv til å skaffe seg gunst hos militærmessingen, i håp om at de vil fungere som den endelige beslutningsinstansen dersom Trump skulle nekte å forlate Det hvite hus.

Uansett, nomineringen av Austin og den fremtredende rollen som andre nylig pensjonerte toppoffiserer spiller i overgangen utgjør en advarsel til arbeiderklassen om at en innkommende Demokrat-administrasjon vil være et regime med eskalerende militarisme i utlandet og sosial reaksjon og undertrykking på den hjemlige arena.

 

Forfatteren anbefaler også:

Biden utnevner nasjonal-sikkerhets-team av høyreorienterte militarister
[24 November 2020]

Joe Bidens kabinett: En regnbuekoalisjon av imperialistreaksjon
[25 November 2020]

Colin Powel på Det demokratiske partiets nasjonalkonvensjon: Demokratene forbereder administrasjon for militarisme og krig
[20 August 2020]