Ruth Bader Ginsburgs død (1933-2020)

Av Tom Carter
22 September 2020

Høyesterettsdommer Ruth Bader Ginsburgs død på fredag har foranlediget et døgnkontinuerlig artilleribombardement av hyllester fra seksjonene av amerikanske medier innordnet med Det demokratiske partiet. Disse hyllestene presenterer den avdøde høyesterettsdommeren som et «progressivt ikon», og berømmer henne til himmels og tildeler henne et vesentlig ansvar for kvinners sosiale vinninger i retning av likestilling i løpet av det siste halve århundret.

Dette er ikke den amerikanske befolkningens første erfaring med slike landsdekkende kanoniseringskampanjer, som har sammenfalt sammen med dødsfallene av John Lewis, Antonin Scalia, Ronald Reagan, Nancy Reagan, John McCain, og utallige andre. [Lenker til engelske tekster, bortsett fra den siste]

Det er ikke et spørsmål om å «snakke slett om de døde», men om å opprettholde et standpunkt av uavhengighet og objektivitet, og om ikke å bli feid med av flommen av offisiell propaganda.

Disse offisielle sorgkampanjene er ritualiserte forestillinger i det amerikanske politiske liv. Den avdøde blir uunngåelig holdt opp som et «ikon», en «ruvende størrelse» og en «legende». Det forventes av enhver borgerlig politiker og mediepersonlighet å stille opp for å bekjenne skikkelig lydighet, der hver enkeltpolitiker som «viser respekt» selv blir et nyhetselement.

Den avdødes prestasjoner, noen ganger ekte og noen ganger påfunnet, blir spunnet ut av alle proporsjoner til realitiet. Propagandakampanjen fungerer som en slags lojalitetstest, der enhver som ikke er villige til å resitere de offisielle slagordene blir flagget som en potensiell forræder.

New York Times kunngjorde på søndag at «nasjonen sørger» over Ruth Bader Ginsburgs bortgang, den «banebrytende feministen». Ginsburg har blitt lovprist som et «progressivt ikon» (NPR, Washington Post), «feministleder» (Vox), «feministikon» (New York Times, NBC News), og en «jurist av historisk statur» (Los Angeles Times). Selv president Trump meldte en uttalelse som kalte Ginsburg en «jussens titan».

New York Times gikk så langt som til å hevde at Ginsburg «forvandlet menns og kvinners roller i samfunnet». De stadig mer usannsynlige og til-og-med absurde påstandene som nå blir fremsatt om Ginsburgs bortgang ble forevarslet av utgivelsen av to propagandafilmer bare i løpet av ett år, som har vært del av en stor innsats fra Det demokratiske partiet og dets medietilknytninger for å male en hellig aura rundt den eldste dommeren på Høyesterettens angivelige «liberale» fløy.

Den virkelige Ruth Bader Ginsburg er en mer kompleks figur enn den nasjonale helgenen som nå presenteres i media.

Da hun ble utnevnt til Høyesteretten i 1993 ble Ginsburg ikke ansett å være et «progressivt ikon», men som en «moderat til konservativ» dommer, som inntok «senter»-posisjoner som var akseptable for både Det demokratiske og Det republikanske partiet på den tiden. Om hennes nominering uttalte president Bill Clinton: «Ruth Bader Ginsburg kan ikke kalles en liberal eller konservativ. Hun har selv vist seg å være for gjennomtenkt for slike etiketter.» Hun ble bekreftet av en avstemming i Senatet, med resultatet 96 for og 3 imot.

New York Times, som nå hyller Ginsburg som en helt av radikal og banebrytende reformisme, var langt mer tilbakeholden i sin egen dekning av nomineringen. Journalisten Richard L. Berke presenterte Ginsburg i en artikkel publisert i Times den 15. juni 1993, som å inneha en «midt»-posisjon mellom Republikanere og Demokrater: «I løpet av sine 13 år som dommer i United States Court of Appeals for the District of Columbia Circuit, har den 60 år gamle dommeren født i Brooklyn inntatt en uforutsigbar senterposisjon i et dommerpanel som har utviklet seg til å bli rigid fiendtlige ideologiske leirer. Hun har besluttet til fordel for abortrettigheter, men har også kritisert høyesterettsavgjørelsen fra 1973 som gjorde abort til en konstitusjonell rettighet (dvs. Roe vs. Wade) og uttalte at beslutningen gikk for langt, for fort.»

Som høyesterettsdommer siden 1993 viste Ginsburg seg som en pålitelig forvalter av amerikansk imperialismes langsiktige interesser, med hennes rettsvitenskap i samsvar med den samme «moderat til konservative» tilbøyeligheten hun var kjent for i den juridiske regionen District of Columbia Circuit [D.C. Circuit].

I 2014 sluttet Ginsburg seg for eksempel til Høyesteretts enstemmige 9-0 beslutning [engelsk tekst] som innvilget kvalifisert immunitet til politibetjentene som drepte Donald Rickard og Kelly Allen.

Politiet hadde i juli 2004 forsøkt å få stoppet Donald Rickard, fordi han bare hadde ett fungerende baklys på bilen. Rickard gjorde et mislykket forsøk på å unnslippe, og bilen hans spant til slutt inn på en parkeringsplass der politiet prøvde å bokse ham inn med deres cruisere. Da Rickard manøvrerte sin bil i et forsøk på å kjøre vekk, åpnet politiet ild med ei skur av 15 skudd, som fikk bilen til å krasje. Rickard ble rammet av skudd og drept, og det ble også Kelly Allen, som satt ved siden av i passasjersetet.

Rickards datter saksøkte politiet for urettmessig død, og påsto at anvendelsen av dødelig makt var overdreven og urimelig. Politiet hevdet «kvalifisert immunitet», men både den føderale tingretten [district court] og ankedomstolen [Sixth Circuit Court of Appeals] tok side for Rickards familie for å la saken gå videre.

Da politiet anket til USAs Høyesterett [US Supreme Court], tok Obama-administrasjonen side for politiet, og den føderale påtalemyndighetens øverste representant statsadvokat [Solicitor General] Donald B. Verrilli Jr. meldte sin posisjon [‘filed a brief’] som argumenterte for immunitet.

I mai 2014 innvilget Høyesterett enstemmig politiet kvalifisert immunitet, og Rickards datters sak ble av domstolen kastet ut av retten uten rettssak. I kontekst av den allerede endemiske politibrutaliteten var avgjørelsen et grønt lys for flere politidrap. Sammen med det angivelige «progressive ikonet» Ruth Bader Ginsburg ble den enstemmige rettsbeslutningen også fulgt opp av de begge de Obama-utnevnte kvinnelige dommerne Sonia Sotomayor og Elena Kagan.

I tillegg til Rickard-saken sluttet Ginsburg seg til en rettsbeslutning i 2014 om utvidelse av doktrinen om kvalifisert immunitet for politiet til å inkludere betalte agenter av staten som ikke er heltidsansatte, og i 2017 skrev hun under på en rettsbeslutning som tillot [engelsk tekst] Donald Trumps antimuslim-innreiseforbud å tre i kraft.

I februar 2012 reiste Ginsburg på vegne av utenriksdepartementet til Egypt. Egypt var den gang styrt av en USA-støttet militærjunta [engelsk tekst], som var installert under etterdønningene av masseprotester som avsatte diktatoren Hosni Mubarak.

Ginsburgs rolle, som hun diskuterte med utenriksminister Hillary Clinton og som ble kunngjort av utenriksdepartementets talsperson Victoria Nuland, var å besørge troverdighet for juntaens løfte om å utvikle en ny grunnlov og foreta en «overgang til demokrati».

I realiteten var det som fulgte ikke en «overgang til demokrati», men massehenrettelser av dissidenter og politiske motstandere. Bare i løpet av én dag i 2014 ble det avsagt 700 dødsdommer.

De siste årene skrev Ginsburg av og til rettsforklaringer som dissenterte fra de mer ekstreme reaksjonære rettsbeslutningene fra ytrehøyreflertallet, som for eksempel høyesterettsavgjørelsen fra 2013 som sløyet landemerket Voting Rights Act [stemmerettloven]. Som understrekning, og i samsvar med høyesterettsskikk, leste hun noen ganger disse avvikende oppfatningene fra benken.

Sammen opp mot den fascistiske gryntingen fra høyesterettsdommere som Antonin Scalia og Clarence Thomas, skulle Ginsburgs dissenterende oppfatninger fremstå som mer fornuftige, er det bare en indikasjon på hvor langt det amerikanske politiske etablissementet har forflyttet seg til høyre i løpet av hennes periode ved domstolen.

I løpet av hennes første tiår i Høyesterett inntok Ginsburg en posisjon til høyre for John Paul Stevens, som hadde blitt oppnevnt av Republikaner-president Gerald Ford. Spurt om hvordan en dommer oppnevnt av Republikanerne hadde endt opp på Høyesteretts ytrevenstre «liberale» fløy, ville Stevens si at han ikke hadde forflyttet seg, men at Høyesterett hadde flyttet til høyre mens han hadde forblitt på sin posisjon.

Tilsvarende, og i den grad Ginsburg endte med å forfatte sporadiske dissenser som kritiserte det ytrehøyreflertallet som oppsto i løpet av de første to tiårene av det 21. århundre, er det bare fordi domstolen hadde forflyttet seg så langt til høyre at en dommer som var «moderat til konservativ» på begynnelsen av 1990-tallet endte opp med å utgjøre ytrevenstrefløyen.

Mange av mediehyllestene av Ginsburg omtaler hennes arbeid på 1970-tallet, som en forfekter av kvinners rettigheter. Hun var i 1972 medgrunnlegger av Prosjektet for Kvinners Rettigheter [Women’s Rights Project], nedsatt av den juridiske rettighetsorganisasjonen American Civil Liberties Union (ACLU), og før hun ble dommer i 1980, førte hun en rekke viktige saker for retten, som utfordret legalisert diskriminering basert på kjønn.

Det å påpeke at utfallet av disse sakene allerede en uavgjort konklusjon innen tidspunktet for Ginsburgs juridiske forfektning av feministiske posisjoner er ikke for å redusere den demokratiske betydningen av å ha omgjort legalisert diskriminering. På den tiden hang USA etter mange andre land når det gjaldt å få avskaffet åpent diskriminerende lover, et poeng Ginsburg selv understreket gjentatte ganger i hennes argumenter fra den perioden.

I kontekst av den ideologiske kampanjen mot kommunisme og Sovjetunionen ble det i tiltakende grad ansett som en internasjonal forlegenhet for USA at åpent rasistiske og sexistiske lover fremdeles var gjeldende i mange deler av landet. Om noe er skandalen at det tok så lang tid å få dem avskaffet. Høyesterett slo ikke ned Louisianas såkalte «Head and Master law», som ga mannen enekontroll over ekteskapelig eiendom, før i 1981.

Ginsburgs oppstigning gjennom juristenes rekker sammenfalt med bølga av sosiale kamper som hadde kulminert i protestene mot Vietnam-krigen og i borgerrettighetskampene for å få slutt på segregering og Jim Crow-apartheid i sørstatene. Akkurat som det ble gjort et forsøk på å få brakt de mer konservative delene av borgerrettighetsbevegelsen under etablissementets vinger, eksemplifisert av John Lewis’ [engelsk tekst] livsløp og karriereutvikling, representerte Ginsburgs elevering et forsøk på å få brakt «kvinnefrigjøring» over i amerikansk imperialismes tjeneste.

Dette utviklingsforløpet er best eksemplifisert av Ginsburgs rettsbeslutning i den saken som ofte blir holdt opp som hennes store prestasjon, en berømt høyesterettsbegrunnelse fra 1996 som tillater kvinner å komme inn på den militære utdanningsinstitusjonen Virginia Military Institute (VMI), som tradisjonelt var forbeholdt menn.

VMI, kjent som «West Point of the South», er en historisk bastion av bigotteri og reaksjon, der studentene tradisjonelt måtte synge «Dixie», saluttere Konføderasjonens flagg og avlegge deres hyllest ved konføderasjonsgeneralen Robert E. Lees grav.

Som Ginsburg skrev i hennes rettsbegrunnelse: «VMI-kadetter bor i spartanske brakker hvor overvåkningen er konstant og privatliv ikke eksisterer; de går i uniformer, spiser sammen i messehallen og deltar i regelmessig militær drill. ... Førsteårsstudenter blir uopphørlig utsatt for rottelinja [‘the rat line’], ‘en ekstrem form av den motstridende modellen’, sammenlignbar i intensitet med Marine Corps boot camp [rekruttskole]. ... Rottelinja knytter nye kadetter til deres felles medlidende gjennom plaging og avstraffelser, og når de har fullført den 7-måneder-lange prøvelsen, til deres tidligere plagere.»

Ginsburg bemerket at «kvinnelige kadetter har blitt uteksaminert på toppen av deres klasser ved hvert føderale militærakademi,» og hun resonnerte for at det ikke var noe konstitusjonelt grunnlag for å nekte kvinner opptak på VMI-instituttet.

Dette var det logiske sluttpunktet for Ginsburgs «banebrytende feminisme»: Kvinner i kommando over invaderende og okkuperende hærer, kvinner med kodene for å avfyre kjernefysiske missiler, kvinnelige torturister, kvinnelige leiemordere, kvinnelige krigsforbrytere og kvinner og menn brutalisert i fellesskap i militærbrakkene.

Ginsburg blir ofte sitert for å ha sagt: «Kvinner hører hjemme alle steder der beslutninger fattes,» og dette sitatet oppsummerer hennes spesielle merkevare av feminisme. Hennes innvending er ikke mot kapitalistsystemet, eller mot den råtne og kriminelle sosiale ordenen, men mot det faktum at maktposisjonene, prestisjen og innflytelsen i dette systemet ikke er så tilgjengelig for kvinner som det burde være. I denne forbindelse er det nødvendig å rette oppmerksom på hennes ukritiske tilslutning til «#MeToo»-kampanjen, den medieinnstiftede heksejakta som har tråkket jernskodd på [det juridiske prinsipp] antagelsen om uskyldighet.

Det er også nødvendig, i kontekst av enhver gjennomgang av hennes periode i Høyesterett, å nevne hennes nære personlige vennskap med Antonin Scalia [engelsk tekst], en erkereaksjonær og bigott som med sine krumspring vanæret Høyesterett fra 1986 til 2016. Dette vennskapet, som media feiret som en demonstrasjon av «fraværede forutinntatthet» og «anstendighet», strakk seg til regelmessige besøk i operaen, der de gjorde sine opptredener i Washington-sosieteten, så vel som reiser utenlands. På et spesielt notorisk bilde ble de vist sammen ridende en elefant i India.

Ginsburg var på ingen måte den mest fordervede karakter på den amerikanske politiske scenen, som renner over av usmakelige karakterer. Hun var blant de siste høyesterettsdommere som var i stand til å formulere seg på et språk som fremdeles var et ekko, om enn svakt, av de demokratiske juridiske tradisjonene som kunne spores tilbake fra Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen. (I VMI-saken skrev hun, der hun siterte historikeren Richard Morris: «Vår Konstitusjons historie ... er historien om utvidelsen av konstitusjonelle rettigheter og beskyttelser til mennesker som en gang ble ignorert eller ekskludert.»)

Og i hennes skrifter og offentlige opptredener oppførte Ginsburg seg med relativt større forsiktighet, omtenksomhet og anstendighet enn det som ellers er vanlig i amerikansk politikk, som i all hovedsak er slående fordervet og skitten.

Man kan fornemme at media har fabrikert og deretter overdrevet mye av Ginsburgs angivelige popularitet, men i den grad en slik popularitet virkelig eksisterer, var det disse egenskapene som bidro til hennes appell.

Ginsburg viste åpen forakt for Donald Trump da han innledet sin kampanje for president, og ble senere tvunget til å innrømme at hennes opptreden var «slett gjennomtenkt». Hun hadde ikke trodd det var mulig at en knapt skolert eiendomssvindler faktisk skulle vinne nomineringen og valget. Den utfoldende politiske krisen i Amerika ser ut til å ha krasjet inn over denne aldrende liberaleren i livets skumring, der hun var vitne til at hennes doktrine om tålmodig og inkrementell endring ble forbigått og knust av begivenheter hun ikke hadde forutsett.

Da hennes død nærmet seg dikterte Ginsburg angivelig en uttalelse til sitt barnebarn: «Mitt aller inderligste ønske er at jeg ikke skal bli erstattet før en ny president er innsatt.»

Det er en anelse av forferdelse og panikk i dette svært uvanlige, og til-og-med tragiske, siste testament. Dog ble den plutselige nyheten om hennes død faktisk i Washington D.C. hilst av lyden av tusenvis av dolker som ble trukket ut av slirene. Hennes kropp var sannsynligvis fortsatt varm da kristenfundamentalister og ledende figurer i Det republikanske partiet skamløst begynte å feire offentlig, med kunngjøring om at de hadde til hensikt å tvinge gjennom en erstatning før valget i november.