US Fed re-setter rammeverk for pengepolitiske retningslinjer, for å imøtekomme Wall Streets forlangender

Av Nick Beams
29 August 2020

Den amerikanske sentralbanken US Federal Reserve har kunngjort et vesentlig skifte i sitt offisielle rammeverk for fastlegging av monetære politiske retninglinjer, for å bringe dem på linje med bankens rådende praksis for støtte finansmarkedene, etter finanskrisen i 2008 og nå pandemien, og for å forsikre at slik støtte vil videreføres på ubestemt tid.

Skiftet ble kunngjort i en uttalelse meldt på torsdag formiddag fra kongresskomitéen Federal Open Market Committee (FOMC), kort før Fed-styreleder Jerome Powell skulle holde en hovedtale på Jackson Hole-konferansen for sentralbankrepresentanter.

FOMC sa at styringsrentepolitikken fremover ville formuleres med det mål å sikre at inflasjonsraten oppnådde et «gjennomsnitt» på 2 prosent over tid, og derved ble bekymringen i markedene fjernet for at Fed ville se i retning av å heve ratene så snart inflasjonen gikk over 2 prosent.

Federal Reserve Building på Constitution Avenue i Washington [Foto: AP Photo/J. Scott Applewhite, arkiv]

Effekten av dette skiftet er å forsikre Wall Street om at Fed-raten, og rentestrukturen til hele det finansielle systemet som er basert på den, vil forbli på sine nåværende ultra-lave nivåer i lang tid.

For å bygge opp under denne forsikringen gjorde FOMC det også klart at fordi lave offisielle arbeidsledighetsrater i perioden før pandemien ikke hadde ført til betydelige lønnsøkninger, eller hadde utløst inflasjon, ville ikke Fed se i retning av å heve styringsrenten om arbeidsmarkedet skulle tilstrammes.

Sammenbruddet av den tidligere relasjonen er i vesentlig grad resultat av endringer i arbeidsmarkedet det siste tiåret, med økt bruk av sysselsetting på basis av gig-økonomi, deltidsarbeid og kontraktsarbeid med få rettigheter [‘casualisation’], som har vært den vesentligste kilden til økt sysselsetting, og til fortrenging av heltidsjobber.

Da FOMC kunngjorde sitt nye pengepolitiske rammeverk uttalt komitèen: «Oppdateringer gjenspeiler endringer i økonomien over det siste tiåret, og hvordan politiske beslutningstakere hensyntar disse endringene i styringen av monetære politiske retninglinjer.»

Det var en nøyaktig vurdering, så langt som den strakk seg. Men resten av uttalelsen, og talen Powell holdt som forklaring for endringen, var i det store og hele en eksersis i tildekking av de reelle drivkreftene for skiftet.

Powell snakket om nødvendigheten av å forsikre oppnåelse av Feds mål, under mandat fra Kongressen, om å oppnå prisstabilitet og maksimal sysselsetting «i tjeneste for det amerikanske folket», sammen påstanden om at sentralbanken gjennom sitt «lytteprogram» hadde tatt betraktning folkets synspunkter, og de fra deres lokalsamfunn.

Det var ingen referanse til den mest signifikante endringen over den siste perioden, spesielt i etterdønningen av 2008-finanskrisen, det vil si den tiltakende frakoblingen av Wall Street fra den underliggende realøkonomien, og akkumuleringen av formue i hendene på et finansoligarki på bekostning av resten av samfunnet.

Denne prosessen – legemliggjort av onsdagens nyhet at Amazon-boss Jeff Bezos formue nå har nådd $ 200 milliarder [NOK 1,78 billioner], og håver inn $ 321 millioner [NOK 2 859,76 millioner] hver dag – har sett institusjonaliseringen av mekanismer der profitt akkumuleres via spekulasjoner, tilbakekjøp av aksjer og andre former av «financial engineering».

Disse mekanismene, som involverer oppsuging av stadig større mengder formue produsert av arbeidskraften til hundretalls millioner arbeidere, opp i en bitteliten finanselites hvelv, avhenger fremfor alt av den garanterte videreføringen av ultra-lave rentenivåer, og en Fed-forpliktelse om at sentralbanken vil steppe inn for å støtte markedene så snart den gjennomgripende spekulasjonen truer en finanskrise.

Dette har vært Feds faktiske praksis, helt tilbake fra aksjemarkedskrasjet i oktober 1987, og den akselererte etter nedsmeltingen i 2008.

Men i den grad det ikke var formelt kodifisert, og det var en viss grad av tvetydighet i sentralbankens uttalelser om det pengepolitiske rammeverket, forlangte finansmarkedene at det måtte gjøres endringer i den såkalte «fremadrettede veiledningen». Dette kravet er nå imøtekommet.

Powell påminnet i sin Jackson Hole-tale om at revideringen av Feds mandat for målorientering i den monetære politikken [‘statement of objectives’] ble påbegynt tidlig i 2019.

Tidspunktet er av vesentlig betydning. Fra desember 2015 hadde Fed begynt å heve styringsrenten fra nesten-null-nivåene den hadde fastlagt etter 2008-krasjet. Dette var i tråd med påstanden om at tiltakene sentralbanken hadde innført, medregnet oppkjøp av statsobligasjoner [Treasury bonds] for billioner av dollar, var av en nødssituasjonskarakter og gradvis ville bli trukket tilbake, så snart økonomien begynte å vende tilbake til «normalen».

I 2017 og 2018 var det en kort oppgang i USA og i verdensøkonomien forøvrig, med den største veksten av bruttonasjonalprodukt (BNP) siden perioden like før finanskrasjet, og Fed bestemte seg for å presse på for å skaffe seg litt manøvreringsrom i tilfelle en ny kraftig nedgang.

I 2018 ble det gjennomført fire hevinger av styringsrenten, hver på 0,25 prosentpoeng, og Fed indikerte at det ville komme ytterligere tre slike hevinger i løpet av 2019. Sentralbanken uttalte også at den ville fortsette å avvikle sin beholdning av finansielle eiendeler, som hadde akkumulert fra rundt regnet $ 800 milliarder før 2008 til dengang mer enn $ 4 billioner, med en hastighet på $ 50 milliarder måneden. I oktober 2019 uttalte Powell at programmet for reduksjon av verdipapirbeholdningen var på «autopilot».

Orgien av finansspekulasjoner som hadde akselert etter 2008 var nå imidlertid blitt dypt forankret på Wall Street, og i hele finanssystemet.

Dette betydde at selv veldig gradvise forflytninger i retning av noe som lignet hva tidligere var ansett som «normalt», og den minste antydning om at tilførselen av ultra-billige penger var et nødssituasjonstiltak som kunne trekkes tilbake på et gitt tidspunkt, foranlediget en voldsom reaksjon.

Den tok i desember 2018 form av et nedsalg på Wall Street, da det ble registrerte det verste resultatet for årets siste måned siden 1931, midt under Den store depresjonen. Sammen med en kampanje i seksjoner av finanspressen, spesielt i Wall Street Journal, og USAs president Trumps opprettholdte fordømmelser av Powell for å holde styringsrenten for høy, førte dette til en helomvending.

I en tale i januar 2019 gjorde Powell det da klart at rentehevinger var tatt av agendaen, og at reduksjonen av Feds verdipapirbeholdninger ville bli satt på vent. Dette ble etterfulgt av kutt i rentenivåene fra midten av 2019.

Men Powell og FOMC erkjente at dette ikke var tilstrekkelig, så lenge det bare var et spor av tvetydighet i Feds rammeverk for pengepolitiske retningslinjer [‘statement of objectives’]. Dette førte til revideringen av mandatet for retninglinjene, med de resultatene som ble kunngjort på torsdag – en garanti til finansoligarkiet om at den ultra-billige pengepolitikken, så essensielt for oligarkiets operasjoner, vil videreføres på ubestemt tid.

I sin tale omtalte ikke Powell spesifikt tiltakene initierte av Fed i midten av mars som respons på nedsmeltingen av finanssystemet, da Fed steppet inn for effektivt sett å være ryggdekning for alle områder av markedet.

Sentralbanken kunngjorde ytterligere massive oppkjøp av statsobligasjoner, oppkjøp av gjeld fra studielån og kredittkort, kortsiktig kommersielle verdipapirer, og initierte for første gang et program for oppkjøp av selskapsobligasjoner, inkludert fra selskaper gradert med junk-status som resultat av pandemien, [dvs. klassifisert som ikke-investerings-anbefalt].

Det var mer enn nok forsikringer for Wall Street i talen for at disse tiltakene, tidligere beskrevet som midlertidige, og på et eller annet tidspunkt skulle trekkes tilbake, også skulle bli permanente.

Powell bemerket at tidligere tiders vekst i økonomien typisk endte med overoppheting og stigende inflasjon, men i den siste perioden hadde lange vekstfaser hatt større sannsynlighet for å ende med økonomisk ustabilitet, og «hadde utløst essensielle tiltak for substansielt å øke finansssystemets kraft og motstandsevne».

I en annen del av talen sa han at Feds monetære retningslinjer blir bestemt av risikoer for de økonomiske utsiktene, «inkludert potensielle risikoer for finanssystemet, som kunne forhindre oppnåelsen av våre mål», og «for å motvirke disse risikoene, er vi beredt til å anvende vårt komplette utvalg av virkemidler».

Det essensielle innholdet i Feds definisjonsjustering av sitt mandat for målorientering [‘statement of objectives’] kan misforstås. Det gjør det klart at spekulasjonsorgien, som fører til at det skapes fabelaktig rikdom ved én pol, og tiltakende fattigdom og elendighet ved den andre, er de offisielle politiske retningslinjene til kapitaliststatens sentrale finansielle arm.