Eu nekter amerikanske statsborgere innreise, og referer spredningen av Covid-19

Av Alex Lantier
30 June 2020

I et knusende slag for USAs prestisje besluttet EU sist fredag kveld at unionen vil nekte amerikanske statsborgere innreise til Europa på grunn av bekymringer over Covid-19. Sjokk og vantro tiltar der USA, verdens rikeste og mektigste land, fortsetter å registrere de desidert høyeste antallene av koronavirustilfeller og relaterte dødsfall, og den amerikanske regjeringen aggressivt motsetter seg kritisk nødvendige folkehelsetiltak for å få stanset pandemien.

Med mer enn 2,6 millioner tilfeller og 130 000 dødsfall har USA trukket seg fra finansieringen av Verdens helseorganisasjon (WHO) og avvist politiske retningslinjer for inneslutning, som er sentrale for å få stoppet viruset. Selv med Covid-19 som raser gjennom fabrikker og arbeiderklassesamfunn oppfordrer president Donald Trump til en begrensning av testingen. På et valgstevne forrige uke i Tulsa, Oklahoma, sa han: «Når du gjennomfører tester i den grad, da vil du finne flere personer, da kommer du til å finne flere tilfeller ... Så jeg sa til mine folk: ‘ Vennligst, brems på testingen.’ De tester og de tester!»

Slike kommentarer, som utviser en fullstendig forakt for allmennhetens helse og velvære, undergraver nå raskt Washingtons posisjon i utenlandet, med vidtrekkende implikasjoner.

EU-embetsrepresentanter presenterte ei destillert liste [‘short list’] over land der Covid-19 ikke brer seg noe raskere enn i Europa, og med statsborgere som derfor tillates å komme inn i EU. Disse landene inkluderer Australia, Canada, New Zealand, Sør-Korea, Japan, Rwanda, Thailand, Uruguay, Algerie, Marokko, Tunisia, Georgia, Montenegro og Serbia. Kinesiske tilreisende skal også få tillatelse til å komme inn i EU, såfremt kinesiske embetsrepresentanter tillater europeiske tilreisende inn i Kina. Amerikanske statsborgere vil imidlertid ikke bli tillatt innreise.

Mens beslutningen ble utarbeidet ble detaljer om diskusjonene lekket til New York Times. Avisa publiserte en bekymret artikkel som gjorde det klart at det som var på spill i denne beslutningen var langt mer enn bare amerikanske turisters anledning til sight-seeing i Europa i sommer.

Times bemerket at EU-vedtaket «ville slå amerikanske besøkende i hartkorn med russere og brasilianere, som uvelkomne», og kalte det «et sviende slag for amerikansk prestisje i verden, og en avvisning av Trumps håndtering av viruset i USA». Times behandlet imidlertid ikke saken bare som et anliggende relatert folkehelse eller såret nasjonal stolthet. Avisa la til at en slik beslutning «ville ha betydelige økonomiske, kulturelle og geopolitiske konsekvenser».

Den franske dagsavisa Le Monde gjorde det i sin artikkel klart at EU hadde truffet beslutningen for å få sendt et signal, om at de står imot USAs press. Uten å navngi USA skrev avisa: «Vil denne beslutningen få politiske konsekvenser? Selv om det uten tvil ble gjort gjeldende visse press og påtrykk, og at visse EU-land åpenbart hadde vanskeligheter med å se for seg å forby visse nasjonaliteter, av økonomiske, strategiske og turistmessige årsaker, så sa diplomater at beslutningen ble tatt for å fastlegge en ‘sterk forpliktelse.’»

Det som driver politikken til Washingtons imperialistrivaler i Europa er ikke først og fremst bekymringer for konsekvensen av Trumps politikk for befolkningens helse og velvære. De beordret faktisk samtidig helt uforsvarlig titalls millioner europeiske arbeidere tilbake til arbeid, midt under pandemien, selv om de fattet beslutningen om å ekskludere amerikanske statsborgere fra Europa. Snarere er det sånn at pandemien intensiverer en hensynsløs kamp mellom stormaktene om oppdelingen av verdensøkonomiens profitter.

Washingtons respons på pandemien har bestått av redningspakker på flere billioner dollar for de superrike, og av en forakt for arbeideres liv og helse. Denne våren lovet [sentralbanken] Federal Reserve å trykke billioner av dollar for injisering inn i det amerikanske banksystemet, samtidig som den amerikanske regjeringen tok opp lån på ytterligere billioner for finansiering av underskuddene for budsjettuleggene, for å unngå å måtte beskatte de velbeslåtte. Disse redningspakkene sendte amerikanske aksjemarkeder kraftig til værs samtidig som amerikansk økonomisk aktivitet kollapset, og pandemien bredte seg.

Disse tiltakene fremprovoserte synlig harme fra angivelige allierte av USA i Europa. I London uttalte Financial Times-spaltisten Gideon Rachman, i en kronikk publisert den 13. april med tittelen «Koronaviruset og trusselen mot USAs overherredømme», at «den amerikanske responsen på koronaviruset kan sette verdens tiltro til dollaren på prøve».

Rachman skrev: «Stimuleringspakka på $ 2 billioner [NOK 19,41 billioner], nå nylig vedtatt, betyr at den amerikanske statsgjelden, som allerede har steget kraftig under Trump-årene, vil øke ytterligere. I mellomtiden utvider Federal Reserve sin regnskapsbalanse enormt, da banken ikke bare kjøper opp statsobligasjoner [US Treasury bonds], men også selskapsgjeld. Dersom ‘et tredje verdensland’ gikk frem på denne måten, da ville kloke hoder i Washington advare for en krise rett rundt hjørnet. Det må være en risiko for at til-og-med den amerikanske valutaen til slutt taper verdens tillit.»

Det amerikanske borgerskapets evne til å kausjonere for deres egne velbeslåtte, til tross for de virkelig katastrofale resultatene av deres politikk, er ikke ubegrenset. Disse politiske retningslinjene produserer sosial raseri i den internasjonale arbeiderklassen, men også eksplosive spenninger relatert de andre stormaktene. Disse spenningene er forbundet med den amerikanske dollarens rolle som verdens reservevaluta – holdt og anvendt av andre land for internasjonale transaksjoner i handelen av varer, tjenester og finanspapirer.

Denne rollen ble nedfelt i det økonomiske Bretton Woods-systemet, opprettet i 1944, mot slutten av den andre verdenskrig, den gangen amerikansk kapitalisme fremsto som den dominerende økonomiske stormakten. Landets dengang meget konkurransedyktige industri hadde overlevd krigen som ble utkjempet på andre lands grunn. USA kontrollerte halvparten av verdens industriproduksjon. Landet hadde også en massiv gullreserve for å understøtte dollarens verdi. Innehavere av dollar kunne kjøpe gull for $ 35 per unse. Etter verdenskrigen var dollaren sterk og stabil, og mange land ønsket å holde valutaen slik at de kunne handle de etterspurte amerikanske industriproduktene.

Da den amerikanske imperialismens rivaler gjenvant deres styrke, fremprovoserte dollaren imidlertid voksende opposisjon. Valéry Giscard d’Estaing, daværende franske finansminister, fordømte i 1965 det «ublu privilegiet» som var innvilget USA, ved at landets nasjonalvaluta var verdens reservevaluta.

Det amerikanske finanssystemet kan handle seg enorme rikdommer på verdensmarkedene, bare ved å trykke dollar som ikke er understøttet av reell verdi hentet ut fra arbeiderklassens arbeid – inntil regningen til slutt forfaller. Eller, som den amerikanske økonomen Barry Eichengreen forklarer: «Det koster bare noen få cent for den føderale etaten [US] Bureau of Engraving and Printing å produsere en $ 100-seddel, men andre land må hoste opp faktiske varer verdt $ 100 for å få en.»

Dette «ublu privilegiet» har lenge vært underliggende for bitre inter-imperialist-rivaliseringer. På 1960-tallet begynte franske og europeiske embetsrepresentanter å trekke tilbake gull fra Amerika etterhvert som de de tjente seg dollar, og det fikk i 1971 USAs president Richard Nixon til å oppheve konverteringen av dollar for gull. Da europeiske embetsrepresentanter klaget over at raske stigninger i prisnivåene i Amerika via dollaren ble overført til deres egne økonomier, ble de nøkternt fortalt av den amerikanske finansministeren John Connally at dollaren «det er vår valuta, men deres problem».

Pandemien har brakt disse verdenskapitalismens motsetninger opp til en ny, ondartet intensitet. Siden 1971 har USAs industrielle og økonomiske stilling uopphørlig blitt erodert. Spesielt siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 har den amerikanske økonomien blitt undergravet av sløsingen av billioner av dollar på blodige og ruinerende Midtøsten-kriger. Dollaren fungerer fortsatt som reservevaluta, ikke fordi de fleste av verdens industrielle eller finansielle eiendeler er amerikanske, eller fordi verden trenger dollar for å handle amerikanske eksporter, men av mangelen på et alternativ.

Nå under pandemien når imidlertid Washingtons økonomiske uvørenhet nye høyder. Landet anvender sitt «ublu privilegium» for å trykke usette mengder dollar mens landet samtidig låner billioner fra utlandet, samtidig som Trump truer med å misligholde USAs gjeld til Kina – og potensielt også til andre utenlandske kreditorer. Styringskretser i Europa og Asia responderer med oppfordringer om å utforme et alternativ til dollaren, som risikerer å fremprovosere en eksplosiv politisk eller militær reaksjon fra Washington.

To dager etter at Rachman publiserte Financial Times-kronikken meldte regjeringssjefene i Italia, Portugal, Frankrike, Tyskland, Nederland og Spania fra Europa, og Etiopia, Rwanda, Mali, Kenya, Sør-Afrika, Senegal, Egypt og Den demokratiske republikken Kongo fra Afrika, en fellesuttalelse i Financial Times. Den oppfordret Det internasjonale pengefondet (IMF) til å opprette såkalte Special Drawing Rights (SDR; spesielle trekkrettigheter), ikke basert på dollaren, men på ei kurv sammensatt av flere nasjonalvalutaer, for å få finansiert afrikanske utgifter for å kunne bekjempe pandemien.

De skrev: «For å støtte denne prosessen, og få besørget ytterligere likviditet for anskaffelser av grunnleggende varer og essensielle medisinske forsyninger, må IMF umiddelbart beslutte en allokering av spesielle trekkrettigheter (SDR).» De oppfordret «WHO, sammen med Verdensbanken (WB), ADB [Asian Development Bank] og andre relevante helseorganisasjoner ... om å utarbeide en felles handlingsplan, på grunnlag av deres respektive mandater, for å få gjennomført relevante tiltak».

Den amerikanske finansministeren Steven Mnuchin nedla imidlertid dagen etter veto mot forslaget i IMF, der han hevdet at SDR-er ikke var «et effektivt redskap for å respondere på presserende behov».

Av særlig betydning er den geopolitiske innvirkningen av Kinas fremvoksende økonomiske tyngde. EUs deltakelse i Kinas finansinstitusjon Den asiatiske investeringsbanken for infrastruktur (AIIB), som finansierer kinesiske investeringer over hele Eurasia, har ført til spekulasjoner om en rask kollaps av den amerikanske dollaren.

I fjor publiserte Danmarks Saxo Bank en rapport om at AIIB kunne lansere «en ny reserve-asset, kalt Asian Drawing Right [asiatisk trekkrettighet], eller ADR, med 1 ADR tilsvarende 2 amerikanske dollar, som ville gjøre ADR til verdens største valutaenhet.» I dette scenarioet kunne denomineringen av eurasiasisk handel i ADR «raskt ta en betydelig del av den globale handelen vekk fra den amerikanske dollaren, og dermed etterlate USA stadig mer til kort for de innstrømmingene de trenger for å få finansiert sine mangesifrede underskudd». Banken la til: «Den amerikanske dollaren ville i løpet av måneder tape 20 prosent mot ADR, og 30 prosent mot gull.»

Slike scenarioer setter et skarpt lys på de økonomiske interessene som har vært underliggende for tre tiår av amerikanske kriger for å få dominert regioner i Midtøsten og Sentral-Asia, som er avgjørende for kontrollen av den eurasiske landmassen.

Naturlig nok er alle slike scenarioer hypotetiske. At de blir skissert og diskutert peker imidlertid på de eksplosive politiske konfliktene som oppstår midt under pandemien og den største økonomiske krisen siden Den store depresjonen på 1930-tallet. Det er en advarsel om at en katastrofal kollaps i relasjonene mellom stormaktene er en reell og voksende mulighet, som fremskynder utbruddet av en ny verdenskrig, med mindre det bygges en revolusjonær bevegelse i den internasjonale arbeiderklassen for å få stoppet den.

Forfatteren anbefaler også:

US-Europe conflict erupts at Munich

[18. februar 2020]

USA truet Europa over Huawei under Sikkerhetskonferansen i Mûnchen

[18. februar 2020] (Oversetterens tilleggelse; samme forfatter)

The Great Unraveling: The crisis of the post-war geopolitical order

[2. juni 2017]

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

Dow Jones til 25 000 der antallet pandemidødsofre når 100 000 (28. mai 2020)

Den globale pandemien og den globale krigen mot immigranter og flyktninger (27. mai 2020)

Amerikansk pandemi-tilsløring ansvarlig for tituseners død (23. mai 2020)