Brasliansk politi arresterer en av Bolsonaros hovedallierte

Av Miguel Andrade
22 June 2020

Brasils langtrukne politiske krise gikk tidlig torsdag morgen inn i ikke-kartlagt terreng, med arresteringen av Fabrício Queiroz, en sentral politisk alliert av fascistpresidenten Jair Bolsonaro. Queiroz kan være i besittelse av sentralt bevismateriale hva angår Bolsonaros involvering med organisert kriminalitet i delstaten Rio de Janeiro, og til-og-med i dødsskvadron-henrettelsen av Marielle Franco i 2018, Rio-byrådsmedlem for Partiet for Sosialisme og Frihet (PSOL). Pågripelsen kom bare dager etter arresteringen av ledere av fascistgruppa og Bolsonaro-supporterne som kaller seg «Brasils 300», og dusinvis av razziaer og finansetterforskninger av Bolsonaro-allierte, deriblant Kongressmedlemmer.

Bolsonaro under en flaggseremoni [Foto: Marcos Corrêa/PR]

Queiroz ble arrestert på et landsted som tilhører Bolsonaros advokat Frederick Wassef, etter at han i halvannet år har nektet å vitne i en korrupsjonsetterforskning som involverer Bolsonaros eldste sønn Flávio, senator for delstaten Rio de Janeiro. Han ble arrestert på ordre fra delstaten Rios påtalemyndigheter. Sammen med kona Márcia Aguiar, som ikke ble funnet og nå regnes som rømling, er han antatt å ha jobbet aktivt for å skjule bevis i etterforskningen.

Queiroz regnes som en sentral figur i et antall etterforskninger som involverer Bolsonaro og hans sønner Flávio, Eduardo – medlem av Representantenes hus for delstaten São Paulo – og Carlos – medlem av Rios byråd. Queiroz er pensjonert medlem av militærpolitiet, er kjent for å ha vært venn av Bolsonaro siden 1984, og jobbet som en fikser for Bolsonaro-klanen i hele den 28-år-lange perioden presidenten var backbencher i Representantenes hus.

Han ble opprinnelig stevnet for vitneforklaring ved slutten av 2018, da den føderale rettshåndhevelsen, så vel som den fra delstaten Rio, avdekket uvanlige bankoperasjoner i Flávios regnskaper, som daværende parlamentsmedlem i delstaten Rio. Flávios uvanlige kontantutbetalinger ble fanget opp av rutinemessige operasjoner utført av bankovervåkningsorganet Coaf (Det føderale rådet for finansaktiviteter). De rettshåndhevende myndighetenes umiddelbare forståelse var at Flávio hadde vært involvert i en gjengs ordning avdekket i de 27 delstatenes parlamenter og i hele landets mer enn 5 000 byråd, der valgte embedsrepresentanter tilbakeholdt en del av de offisielle lønningene utbetalt til deres medhjelpere. Queiroz ble fra tidlig av ansett som operasjonell administrator for ordningen på Flávios kontor.

Etterforskningene av Flávio og Queiroz like før Bolsonaros embetsinnsettelse den 1. januar 2019 kastet en korrupsjonsskygge over den fascistiske demagogen, som hadde søkt å få gjort sin valgkamp til et referendum om det korrupte politiske etablissementet, som for størstedelen av de foregående 16 årene ble ledet av Arbeiderpartiet (PT), frem til riksrettsdommen [‘impeachment’] som avsatte president Dilma Rousseff i 2016.

Like etter de første rettsstevningene fra Rios påtalemyndigheter ble Queiroz innlagt på sykehuset Albert Einstein i São Paulo. Han ble utskrevet fra sykehuset tidlig i 2019 og har siden ikke vært sett igjen før han på torsdag ble arrestert.

Etterforskningen av ordningene med lønnings-kickbacks fant at blant Flávios medhjelpere som er mistenkte for å ha deltatt i ordningene administrert av Queiroz, var det slektninger av Adriano da Nóbrega, den påståtte Ronnie Lessa-kriminalbossen, som er siktet for å ha drept Franco. Nóbrega ble deretter tidlig i 2020 brutalt myrdet av politiet ved et gjemmested i delstaten Bahia, i det som bredt antas å ha vært en utskrubbingsoperasjon, utført om ikke med Bolsonaro direkte deltakelse så i det minste med hans medvitenhet. Initielt bevismateriale belaglagt hos Queiroz på torsdag peker på hans kommunikasjoner med Nóbrega.

Nóbrega var forstått å være toppsjefen for den kriminelle organisasjonen kalt «Kriminalkontoret», én av Rio de Janeiros militser. Militsene består av pensjonerte og aktive politifolk og soldater, og har en direkte tilknytning til de politiske dødskvadronene under militærdiktaturet, som varte fra 1964 til 1985.

Siden diktaturets fall etablerte militsene seg som vigilantegrupper i fattige arbeiderklasseområder i storbyregionen Rio de Janeiro, spesielt vest og nord for byen. Initielt under påskudd av å bekjempe småkriminalitet og narkotikahandel etablerte de kontroll over offentlige grunntjenester [‘utlities’; vannforsyning, renovasjon, m.m.] over store deler av regionen, og monopoliserte tilgangen til gass, strøm, pengespill og til-og-med til byggebransjen, gjennom intimidering og henrettelser. Senere kom de til å fordrive narkotikalangere, ikke for å forby narkotikahandelen, men for å få monopolisert salget av kokain, marihuana og andre narkotiske stoffer. Det er nå anslått at ikke mindre enn 2 av de 18 millioner innbyggerne i delstaten Rio bor i områder delvis eller fullstendig kontrollert av militser.

Bolsonaro, en tidligere hærkaptein som ble dimittert for å ha planlagt bombingen av ei soldatbrakke og berettigelsen av et nytt militærkupp på slutten av 1980-tallet, har jevnlig rost militsene som erstatning for statens «svake» rettshåndhevelse. Etter anmodning fra Flávio Bolsonaro tildelte Rio-parlamentet i 2005 Nóbrega delstatens høyeste æresbevisning, Tiradentes-medaljen, som hedrer ham som regnes som Brasils første uavhengighetsmartyr. Forsvar av militsene har i flere tiår vært det ytre høyres trope. Før etterforskningen av Flávio Bolsonaros bankuregelmessigheter hadde imidlertid ikke Bolsonaro-familiens direkte involvering i militsenes fascistiske og kriminelle operasjoner vært avdekket.

Queiroz’ pågripelse truer nå Bolsonaro midt under multiple offensiver fra hans borgerlige politiske opponenter, som alle frykter for at hans kriminelle forsømmelser relatert Covid-19-pandemien, og hans mobilisering av det ytterste høyre mot Kongressen, Høyesterett og den sosiale opposisjonen skal fremprovosere en eksplosiv massereaksjon fra arbeiderklassen. Disse kreftene er også frustrerte over blindgata hans politikk med en fullstendige innordning til amerikansk imperialisme og Trump-administrasjonen har ført ned i, som har forårsaket geopolitiske tilbakeslag fra EU og fra Brasils viktigste handelspartner Kina.

Mens sittende brasilianske presidenter ikke kan rettsforfølges for forbrytelser begått før deres innsetting, er det utstrakt forventning om at arresteringen av Queiroz vil kunne avdekke bevis for Bolsonaros fortsatte involvering med militsene. Dette ville muligens omfatte Nóbregas politihenrettelse, eller underbygge anklagene fra tidligere justisminister Sérgio Moro, etter hans fratredelse, om at Bolsonaro forsøkte å blande seg inn i det føderale politiets (PF) Rio-kontorer, for å få stanset etterforskninger som ville implisere ham selv eller hans sønner. Etterforskningene kan også flytte et avgjørende sjikt av styringsklassen i retning av støtte for riksrettstiltale [‘impeachment’] av Bolsonaro.

Så alvorlige som beskyldningene mot Bolsonaro er, er dét som kommer frem fra det siste utviklingsforløpet i Brasil et desperat forsøk fra voksende sjikt av det borgerlige etablissementet – først og fremst PT (Arbeiderpartiet), som leder kongressopposisjonen – for å få avledet arbeiderklassens masseraseri mot Bolsonaro over i trygge kanaler, og få unngått et masseopprør mot Brasils råtnende kapitalisme. Eller, for å si det med de beryktede ordene fra det åpne brevet for Bolsonaros fratredelse forfattet av opposisjonsledere for PT og PSOL, deres mål er å få fjernet Bolsonaro på «den minst kostbare måten» for Brasils kapitalistiske styringsklasse.

Arresteringen av Queiroz kronet nok ei vanviddsuke i hovedstaden Brasília, som begynte med dusinvis av raid mot Bolsonaros høyreekstreme «Brasils 300»-supportere, og med arresteringen av gruppas ledere.

Gruppa «Brasils 300» hadde opprettet en leir foran Høyesterett (SFT) med det erklærte mål å få «ukrainisert» Brasil, det vil si å få samlet middelklassestøtte for et voldelig fascistisk kupp i Brasil, som det imperialistmaktene sponset i Ukraina i 2014. Deres mål har vært å få besørget støtte for Bolsonaros nedstenging av Kongressen og Høyesterett, og få knust sosial opposisjon. Den samme gruppa har i flere måneder samlet seg foran hærens hovedkvarterer i flere byer, for å «kalle ut» tropper til støtte for Bolsonaro. De tiltrakk seg praktisk talt ingen støtte bortsett fra deres egne organisatorer, samtidig som disse demonstrasjonene imidlertid fremprovoserte enorm opposisjon fra ungdommer i massestevner som initielt protesterte mot drapet på George Floyd, men som raskt frembrakte en større opposisjon mot regjeringen og det ytre høyre.

De førte også til at både STF (landets føderale høyesterett) og statsadvokatens kontor åpnet etterforskninger av finansieringen av fasciststevnene, som nå impliserer 10 medlemmer av Representantenes hus, en senator, flere forretningsmenn og også truer med å nå frem til Bolsonaro selv, som til i dag har hevdet at han bare har deltatt i demonstrasjonene og ikke har spilt noen rolle i deres organisering.

Bevisene innsamlet av begge granskningene blir delt med to andre granskninger initiert av landets føderale valgrett, på forespørsel fra pseudo-venstre partiet PSOL, om Bolsonaro-supporteres spredning av «falske nyheter» under 2018-presidentvalgkampanjen, som PSOL hevder burde føre til annulleringen av valgresultatene.

Det som alle disse etterforskningene har til felles er fremstillingen av den enorme krisen som rir brasiliansk kapitalisme, og førte til valget av en kjent størrelse fra det ytre høyres underverden, som lyn fra en blå himmel. Regjeringens kriminelle politikk blir presentert som om den ikke er relatert til det politiske etablissementet, men er produkt av handlinger fra noen få velstående figurer som kjøpte valget, eller av Rios politibander.

Vesentlige aviser oppfordrer til at hæren må ta avstand fra Bolsonaro, og at den må akseptere hans riksrettsforfølgelse [‘impeachment’], mens Høyesterett bruker diktatur-æraens Nasjonale sikkerhetslov for å straffeforfølge fascistene for «undergraving». Det viktigste er imidlertid at den PT-ledede opposisjonen har presentert artikler om impeachment av Bolsonaro, som anklager ham for å ha truet den brasilianske kapitaliststatens «indre sikkerhet» – det vil si, for å ha oppildnet til masseopposisjon.

Det som har blitt demonstrert av de to siste årenes erfaringer av tilsvarende anklager rettet mot Trump av de amerikanske Demokratene – der de bruke et angivelig «samspill» med Russland som «trusselen» – er at fjerningen av Bolsonaro på et slikt grunnlag langt fra er sikret. Dessuten har biproduktet vært fremveksten av de væpnede styrkene i USA som voldgiftsdommerne i den politiske situasjonen, med Demokratenes presidentkandidat Joe Biden som har indikert at militæret vil avgjøre 2020-valgets skjebne, ved å fjerne Trump – eller ikke – om han ikke anerkjenner de vordende valgresultatene.

Om noe, den samme prosessen er enda mer fremskreden i Brasil, og har ført til at Bolsonaros kabinettminister – en posisjon tilsvarende en stabssjefs – den aktivt tjenende hærgeneralen Luiz Eduardo Ramos, har advart for at selv om hæren «ikke tenker» på et kupp, bør ikke opposisjonen «pushe det» (‘esticar a corda’). Bolsonaro selv tilla tre dager senere, den 15. juni, at «falske nyheter»-etterforskningene «begynner å pushe det» (‘começar a esticar a corda’).

Mest avgjørende er at det har ført til fremveksten av en pseudo-juridisk tolkning av en spesifikk lovparagraf i Den brasilianske konstitusjonen – artikkel 142 – som sier at «enhver makt» kan kalle ut de væpnede styrker for å få opprettholdt orden. Ledende juridiske akademikere som Ives Gandra da Silva Martins og statsadvokaten Augusto Aras har hevdet at denne lovparagrafen betyr at de væpnede styrkene må «moderere», det vil si velge en side, i sammenstøt mellom greiner av regjeringsapparatet, med den mulige misaktelsen av Høyesterett på beordringer fra den utøvende greina. Debatten førte til at Luiz Fux, påtroppende høyesterettsjustitiarius og STF-president, erklærte Høyesterett for å være «den eneste tolkeren» av Konstitusjonen. Dette ble etterfulgt av at forsvarsminister Fernando Azevedo e Silva, også en general i aktiv tjeneste, sammen med Bolsonaro og visepresidenten, general Hamilton Mourão, i fellesskap undertegnet en pressemelding der de uttalte at de væpnede styrker «ikke følger absurde ordrer», en klar henvisning til etterforskningene mot presidenten og hans supportere, som Bolsonaro hevder er «absurde».

Uansett hva det politiske resultatet av pågripelsen av Queiroz blir er det klart at bare arbeiderklassens uavhengige intervensjon, fri fra den politiske tvangstrøya pålagt av PT og PSOL, kan få stoppet oppbyggingen av fascistkrefter og en politistat i Brasil.