Den tiårlange tildekkingen av attentatet på den svenske statsministeren Olof Palme videreføres

Av Jordan Shilton
15 June 2020

Sveriges offisielle etterforskning av 1986-attentatet på statsminister Olof Palme ble sist onsdag formelt avsluttet, med identifiseringen av Stig Engström som morderen.

Olof Palme in 1984

Kunngjøringen legger ingen av de mange ubesvarte spørsmålene om den første attentatet på en europeisk regjeringssjef i etterkrigstiden til hvile. Etterforskningens konklusjon understreker i stedet beslutningen fra mektige politiske krefter om å viderføre den mange-tiår-lange tildekkingen rundt drapet av Palme.

Forut for onsdagens kunngjøring var det en uforlignelig mediekampanje der det ble hevdet at sannheten var forestående. Aftonbladet, Sveriges største daglige tabloidavis, beskrev dagen som «historisk», mens nesten hver eneste store borgerlige avis rundt om i verden rapporterte om den forestående pressekonferansen.

Der sjefetterforskeren Krister Peterson via en videokonferanse avleverte sin konklusjon på den 90-minutter-lange uttalelsen til de samlede journalister, ble det ikke presentert noen ny informasjon. Engström, som det rapporteres begikk selvmord for nesten to tiår siden, ble presentert som attentatsmannen på bakgrunn av at han var i området på tidspunktet, og hadde hatt tilgang til det mistenkte anvendte drapsvåpenet, og hadde fått skytevåpenopplæring i det svenske militæret – bevis som har vært i det offentlige domenet i mange år. Mens Peterson hevdet at Engström sannsynligvis handlet alene, erkjente han at muligheten ikke kunne utelukkes for at han var del av et bredere komplott. Men det ble ikke gitt noen indikasjon på hvem som kunne ha vært involvert i et slikt komplott.

Palme ble skutt bakfra av gjerningsmannen kvelden den 28. februar 1986, da han var på vei hjem fra kino sammen med kona Lisbet. Mordvåpenet ble aldri funnet, men de to .357 Magnum-kulene som ble avfyrt ble av politiet sagt å være i stand til å slå gjennom skuddsikre vester, og det gjorde det sannsynlig at profesjonelle mordere var involvert.

Bemerkelsesverdig nok var at morderen var i stand til å flykte fra åstedet og forbli uoppdaget, selv om statsministeren ble skutt og drept på Sveavägen, en av Stockholms travleste gater.

Politiets og sikkerhetsstyrkenes handlinger på dagen for Palme-mordet var høyst mistenkelige. Lisbet fortalte myndighetene at hun hadde forsøkt å få ordnet en livvakt for henne og mannen for kinobesøket, men kunne ikke få tak i noen. Selv om medieberetninger om Palme-drapet alle refererer påstanden om at han ofte opptrådte uten livvakt, fortalte hans sønn Joakim til det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel, i et intervju publisert sist torsdag, at hans far var seg ekstremt bevisst trusselen mot sin sikkerhet. På møter i Sosialistinternasjonalen møtte Palme ofte politikere fra latinamerikanske land som kort etter ble myrdet, mintes Joakim. Han ble «veldig foruroliget» av dette, og hjemme snakket han ofte om sin bekymring for sin egen sikkerhet.

Etter drapet mislyktes politiet med på riktig måte å få forseglet åstedet for forbrytelsen, slik at forbipasserende kunne kontaminere potensielt avgjørende bevismateriale, som eksempelvis gjerningsmannens fotavtrykk. Det ble ikke innført noen nedstengings- eller transportrestriksjoner i Stockholm-området i de tidlige timene av den 1. mars. Til tross for at en protokoll var på plass for politiet i en nødssituasjon til å kunne gjennomsøke det sentrale Stockholm gate-for-gate, ble den ikke aktivert.

Hvem var Olof Palme?

Palme, som var 59-år-gammel da han døde, hadde vært statsminister i 11 år. Han var på venstrefløyen av det mektige Sosialdemokratiske partiet, som hadde styrt landet kontinuerlig i 37 år da Palme overtok som regjeringssjef i 1969. Han forble statsminister til 1976, da Sosialdemokraterna tapte makten til en høyreorietert koalisjon. Men etter seks år som opposisjonsleder, kom han tilbake som statsminister, etter sosialdemokratenes valgseier i 1982.

Palme var en betydelig politisk størrelse både innenlands og internasjonalt. Han var født inn i en aristokratisk familie, han meldte seg med sosialdemokratene i 1950 og steg raskt gjennom gradene. I tråd med synspunktene til sosialdemokratene og brede seksjoner av det svenske borgerskapet i etterkrigstiden, søkte Palme å få opprettholdt et kompromiss mellom kapitalen og arbeiderklassen, basert på en vedvarende garanti for storkonsernenes profitter, og relativt sjenerøse lønninger for arbeidere – den såkalte «svenske modellen».

Denne ordningen, som hadde blitt kodifisert i Saltsjöbaden-avtalen fra 1938, og som var basert på unngåelsen av streiker, kom under økt press på slutten av 1960-årene. Sveriges største industri- og produksjonssektorer, som kom stort sett uskadde gjennom andre verdenskrig på grunn av den svenske nøytraliteten, hadde grepet til, og utnyttet fordelen de hadde over sine europeiske konkurrenter for å få eksportert betydelige mengder råvarer og ingeniørbaserte ferdigvarer for å kunne støtte den europeiske gjenoppbyggingen. På slutten av 1960-årene var den raske økonomiske veksten etter krigen i det store og hele over, som hadde vært basert på den amerikanske imperialismens rundhåndethet. Arbeiderklassen ble stadig mer militant, og lanserte en serie streiker og protestbevegelser for lønnsøkninger og sosiale forbedringer.

I løpet av sin første periode som statsminister responderte Palme med å utvide sosiale programmer for arbeidere, deriblant barnehager og universelt tilgjengelige helsetjenester, for å forhindre fremveksten nedenfra av en mer radikal utfordring til kapitalistsystemet. Han kombinerte denne innenrikspolitikken med sterk offentlig motstand mot noen av den amerikanske imperialismens verste forbrytelser. I 1968 marsjerte Palme i Stockholm i en demonstrasjon mot Vietnam-krigen sammen med Nord-Vietnams ambassadør til Moskva. Etter at han ble statsminister sammenlignet han USAs bombing av Hanoi med Hitlers forbrytelser.

Til tross for denne offentlige fremtoningen, som gjorde det mulig for svensk kapitalisme å innta en uforholdsmessig prominent rolle på verdenscenen som en angivelig «humanitær supermakt», forble Sverige gjennom Den kalde krigen en nær alliert av amerikansk imperialisme og NATO-alliansen. Dokumenter utgitt av WikiLeaks avslørte at Sverige var sentralt hva angikk tilrettelegging for amerikansk spionering på Sovjetunionen.

Ikke desto mindre vant Palmes offentlige uttalelser og aktiviteter ham mektige fiender, ikke minst CIA og USA-innordnede regimer. Palme meldte åpen støtte til Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) mot det rasistiske sørafrikanske apartheidregimet, som ble ansett av Washington som et bolverk mot «kommunisme». Noen ganger kolliderte han også åpent med USAs imperialistiske politikk, som eksempelvis da han i 1981 og 1982 forsøkte å få formidlet en slutt på Iran-Irak-krigen i regi av FN.

Palmes politikk gjorde ham også til en hatfigur for høyresiden innenlands, der han avsløre fallitten av sosialdemokratiets overbevisning om at klasseforskjeller kunne mykes opp gjennom kompromisser. Selv om sosialdemokratene og fagforeningene aldri utfordret kapitalismen, og alltid var fokusert på å beskytte de store eksportorienterte industri- og produksjonsselskapenes profittinteresser innenfor rammen av den «svenske modellen», mente kritikere at han på begynnelsen av 1970-tallet gikk for langt med innrømmelsene til den militante arbeiderklassen.

Kretser av konservative og høyreekstreme beskyldte ham til-og-med for å være en KGB-agent, som det ikke forelå noe bevis for. En indikasjon på den tidens spente politiske atmosfære var at Contra, et populært høyreorientert magasin, delte ut dart-tavler med en karikatur av Palmes ansikt påtrykt.

Innen 1986 kunne det legitimt sies at Palme var en jaget mann. Han hadde nettopp blitt valgt til en andreperiode i statsministerembetet, etter bitre fordømmelser fra høyresiden for hans unnlatelse av å eskalere en tvist med Sovjetunionen etter den angivelige inntrengingen av sovjetiske ubåter i svenske farvann. Han ble også etter sin død implisert i en stor våpenskandale som involverte et våpensalg på $ 1,3 milliarder til den indiske regjeringen, fra Bofors, Sveriges største våpeneksportør.

Påstanden om at politiet og sikkerhetsetatene forkludret etterforskningen av Palme-attentatet gjennom en kombinasjon av utilsiktede, men ikke mindre katastrofale feiltrinn og manglende kompetanse, er ikke troverdig. Snarere var styringseliter og deler av de nasjonale sikkerhetsinstitusjonene i Sverige, over hele Europa og internasjonalt, fast bestemte på å tildekke og skjule sannheten om Palmes død. Ikke rent få elementer innen politiet og statsapparatene frydet seg stort over at Palme ble eliminert. Claes Löfgren, journalist for allmennkringkasteren SVT, fortalte i 2019 til Guardian at noen personer som hadde vært gjester på den restauranten der han var kvelden for Palmes død, skålte feirende da nyheten nådde dem.

Den offisielle etterforskningen: katalog over en tildekking

Måten den offisielle etterforskningen ble foretatt hadde helt fra begynnelsen som mål å skjule hva som hadde skjedd, i stedet for å komme til sannheten. Sannsynligheten for at høyreekstreme innenlandske krefter var involvert ble aldri seriøst undersøkt, et faktum som neppe er overraskende gitt hvor tilstedeværende høyreekstreme krefter var i det svenske politiet. Samtidige rapporter snakker om politifolk som holdt champagnefester etter Palmes død. Hans Holmér, den første hovedetterforskeren som ledet saken, med godkjenning fra den sosialdemokratiske regjeringen, var sjef for ei gruppe sivilpolitimenn kjent som Baseball-gjengen, som uttrykte støtte for nazi-ideologi og prylte deres motstandere i Stockholm.

Forsøk på å avlede etterforskningen nøt også politisk støtte. Selv etter at Holmérs innledende etterforskning var grundig miskreditert, som raskt hadde siktet inn på Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK), og det tvang ham til å forlate stillingen, fikk han som privatperson støtte av den sosialdemokratiske justisministeren Anna-Greta Leijon for å fortsette sin etterforskning, med ulovlige metoder som inkluderte bruken av avlyttingsteknologi.

Holmérs hensiktsmessige fiksering på PKK, som førte til arrestasjonen av dusinvis av kurder ved begynnelsen av 1987, uten at det ble funnet noen bevis, forhindret en seriøs undersøkelse av åstedet for forbrytelsen, og av de involverte. Mordvåpenet ble aldri funnet. Engström, nå identifisert som attentatsmannen, fikk lov til å stille som et nøkkelvitne, der han hevdet at han hadde kommet til Palmes hjelp rett etter skytingen, før han så løp for å hente politiet. Selv da det ble stilt spørsmål om Engström, siden kjent som «Skandia-mannen» fordi han jobbet for det nærliggende forsikringsselskapet Skandia, ble han gitt anledning til å gjøre en iscenesatt opptreden på offentlig fjernsyn fra åstedet for forbrytelsen, der han erklærte at han var uskyldig.

Etter at PKK-sporene kollapset og Holmérs illegale aktiviteter ble avslørt, som fremtvang Lejons fratredelse, dreide myndighetene deres oppmerksomhet til Christer Petterson, en småkriminell narkoman som var i området natta for Palmes død. Petterson ble presentert for Lisbet Palme i en identifiseringsfremstilling sammen med andre mistenkte. Etter at hun identifiserte ham som skytteren, ble han stilt for retten og dømt. Det ble imidlertid raskt klart at politiet hadde gitt Lisbet et tips før identifiseringsprosessen, og blitt fortalt at én av de mistenkte var alkoholiker og en narkoman. Bare Petterson passet rollen. Siden hennes vitneforklaring var det eneste grunnlaget for å mistenke Petterson, forkastet en ankedomstol i 1989 dommen.

Den offisielle etterforskningen gikk senere ingensteds, selv om over 10 000 personer var avhørt og et stort berg av bevismateriale var samlet. Engström døde i 2000 uten noen gang å ha blitt seriøst avhørt, blant annet om hans bånd til høyreekstreme grupper og en våpensamler som kunne ha besørget ham drapsvåpenet.

Det ble aldri gjort noen fremgang med troverdige indikasjoner for at det sørafrikanske apartheidregimets etterretningstjenester kunne ha stått for, eller i det minste planlagt Palmes død. Oberst Eugene de Kock, en seniorfigur i Sør-Afrikas sikkerhetsstyrker, bevitnet i en høyesterettshøringsrett i 1996 at Craig Williamson, en notorisk spion, myrdet Palme på grunn av hans støtte til ANC. Noe senere avdekket den svenske diplomaten Goran Björkdahl ytterligere bevis som koblet apartheidtidens sikkerhetsstyrker til attentatet, deriblant en uttalelse fra general Chris Thirion i 2015 om at han mente Pretoria hadde en hånd med i drapet. Björkdahl meldte forrige mandag i Guardian at dette førte til et møte i mars i år mellom sørafrikanske og svenske embetsrepresentanter, der en dossier om saken ble overlevert. Ingen av dens detaljer ble offentliggjort.

Det kan ikke være noen tvil om at dersom Sør-Afrika var involvert i drapet, måtte klarsignalet ha kommet fra Washington. Og dersom denne etterforskningslinja ble avvist, var det absolutt ikke av frykt for å avsløre banditteriet og kriminaliteten til det forlengst avgåtte apartheidregimet, som er viden kjent. Amerikansk imperialisme under Reagan nøt tette bånd med apartheidregimets sikkerhetsapparat, og så det både som et bolverk mot «kommunisme» og en nyttig alliert i forpurring og undertrykking av venstre-nasjonalistiske bevegelser i Afrika som var innordnet med Sovjetunionen. I 1981 erklærte Reagan at apartheidregimet hadde «stått ved vår side i hver en krig vi noen gang har utkjempet», og var «strategisk ... essensielt for den frie verden for deres produksjon av mineraler». Sammen med Thatcher-regjeringen i Storbritannia forsøkte Reagan-administrasjonen å få blokkert sanksjonene mot Sør-Afrika, og besørget avgjørende støtte for å holde regimet intaktunder dets døende dager.

CIAs intime bånd med sørafrikansk etterretning strakk seg enda lenger tilbake. Det var CIA som i 1962 tipset apartheidmyndighetene om Nelson Mandelas oppholdssted, som førte til hans pågripelse og 27 års fengsling. I løpet av 1980-tallet delte CIA mye klassifisert etterretning med de sørafrikanske forsvarsstyrkene og Bureau of State Security (BOSS), deriblant kritisk informasjon for å bistå Sør-Afrikas intervenering i Angolas blodige borgerkrig.

Den samtidige betydningen av attentatet på Palme

To uker etter drapet på Palme oppsummerte Bulletin, en av forløperpublikasjonene til World Socialist Web Site, de politiske lærdommene fra det første attentatet på en europeisk regjeringssjef i etterkrigstiden:

«For alle påstandene om at den lange perioden med reformistisk styre har skapt en permanent demokratisk konsensus, en mer ‘sivilisert’ svensk samfunnsmodell, avslører attentatet på Palme at Sverige fortsatt er et klassedelt samfunn, der de sosiale spenningene kan bryte ut på den mest eksplosive og brutale måten,» bemerket en redaksjonell lederartikkel i Bulletin den 14. mars 1986. «Det som er sant for Sverige er sant over hele Vest-Europa. Ei uke etter mordet på Palme ble en ung kampanjearbeider for det franske Sosialistpartiet skutt ned av en tilhenger av det franske fascistiske partiet Nasjonal Front, som var i militæret – partiet som gikk hen til å få 10% av stemmene i partiets første parlamentsvalg. Under innvirkningen av kapitalismens globale økonomiske og politiske krise blir alle de platityder og myter om ‘demokrati’ og fredelige reformer, som har dominert i Vest-Europa siden slutten av andre verdenskrig, nå avslørt.»

Det som var sant i 1986 gjelder med langt større kraft i dag. De mellomliggende 34 årene har bevitnet en enorm forsterkning av sosial ulikhet i Europa, et utbrudd av militarisme og krig over de siste tre tiårene, uthulingen av demokratiske styrestrukturer og et skarpt skifte av borgerlig politikk til høyre. Målrettede attentater er ikke lenger eksepsjonelle hendelser, men ble institusjonalisert av amerikansk imperialisme under Obama-administrasjonen. Høyreekstreme militante grupper opererer ikke lenger i den skyggefulle undergrunn, men sitter i parlamenter og regjeringer over hele kontinentet. Deres reaksjonære uttalelser har blitt en integrert del av den borgerlige politikken.

I Tyskland har eksempelvis et stort nettverk av fascistiske krefter med dype bånd til etterretningstjenestene, militæret og politiet, utarbeidet drapslister over venstreorienterte motstandere som skal elimineres på en «dag X». Den offisielle hemmelige etterretningstjenesten Verfassungsschutz (BfV) hadde intime bånd til den nynazistiske terrorgruppa Nasjonalsosialistisk undergrunn (NSU) som utførte 10 drap på tvers av Tyskland. Verfassungsschutz har definert enhver politisk organisasjon som stiller spørsmål ved det kapitalistiske profittsystemet som «venstreekstremistisk» og antikonstitusjonelt. På dette grunnlaget har etterretninstjenesten satt Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), den tyske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), på ei statlig overvåkningsliste.

I Frankrike etablerte François Hollande, forgjenger for den nåværende presidenten Emmanuel Macron, en offisiell politikk for målrettede attentater, som til dags dato blir benyttet i nykoloniale okkupasjoner i Afrika. Macron hyller nazikollaboratøren Philippe Pétain som en nasjonalhelt og beordret et hensynsløs polititilslag mot Gul-Vest-demonstranter, som har resultert i at mange har mistet øyne, hender og fingre. Ukene og dagene frem til onsdagens nedlegging av Palme-saken ble dominert av rapporter fra USA og andre land rundt om i verden, om brutal politivold mot fredelige demonstranter mot politimordet på George Floyd, som har ført til dødsfall og mange alvorlige skader.

Sverige er ikke noe unntak i denne prosessen. De høyreekstreme Sverige Demokratene, et fascistisk antiimmigrant-parti, er bevisst blitt bygget opp og gitt understøttelse av alle de store partienes høyreorientert politiske retningslinjer. Partiet anses nå som en potensiell koalisjonspartner for de konservative Moderatarna.

Det svenske samfunnet er ridd av ulikhetsnivåer som er usette i etterkrigstiden, mens de midlertidige reformene som ble introdusert av Palme og hans forgjengere for lengst i all vesentlig grad har blitt rullet tilbake. Styringsklassens forakt for arbeidernes liv kommer til uttrykk i den kriminelle «flokkimmunitet»-politikken som er responsen på koronaviruset, som har ført til ekstremt høye infeksjons- og dødsrater.

Selv etter passeringen av mer enn tre tiår kan ikke kapitaliststaten redegjøre for Palmes død. Det å avsløre eventuell involvering av høyreorienterte ekstremister, eller til-og-med spionagenturer med bånd til amerikansk imperialisme i det politiske drapet på en sittende statsminister, ville trå på for mange tær i styringskretsene. Dessuten kunne det tjene som katalysator for utbrudd av masseopposisjon blant en arbeidende befolkning som allerede syder av harme over synkende levestandarder, politiundertrykking og endeløse kriger.

Tildekkingen av attentatet på Olof Palme må tjene som en advarsel for arbeiderklassen. Det understreker de hensynsløse metodene styringseliten i ethvert land vil anvende mot alle som skjærer på tvers av deres interesser. Når dette var måten de behandlet en som var «en av deres egne», en venstre-sosialdemokrat og reformist, vil nødvendigvis den behandlingen de vil tildele arbeiderklassemotstandere av ulikhet, militarisme, autoritære styreformer og krig, være rå og brutal.