Baghdad Central strømmes på Hulu: Hvor er sinnet?

Av Joanne Laurier
15 June 2020

Baghdad Central, en miniserie i seks deler som strømmes på Hulu, er et kriminaldrama satt i kjølvannet av USAs invasjon og okkupasjon av Irak i 2003.

Produsert av Storbritannias Channel 4 og basert på romanen av samme navn skrevet av Elliott Colla, er serien tilrettlagt for film av Stephen Butchard og regissert av Alice Troughton. Hovedpersonen er en tidligere politimann under Saddam Hussein som drar på leting etter sin savnede datter. Underveis kommer han i berøring med de britiske og amerikanske okkupantene.

Miniserien er satt i et land som har opplevd det mest avskyelige angrepet de siste 30 årene, ledet av USA, som resulterte i enorme dødstall og ødeleggelser. Men den klarer bemerkelsesverdig nok ikke å ta stilling til denne imperialistiske skrekkhistorien. At ordet «olje», et enkelt ord på fire bokstaver, ikke forekommer, er svært talende.

Baghdad Central

Serieskaperne er ikke nødvendigvis tilhengere av okkupasjonen, men deres motstand eller kritikk er så uklar og passiv at den betyr at de bøyer seg for en fullbyrdet kjensgjerning. Når de gjør sitt ytterste for å være «rettferdige» mot alle, ender de opp med å la tvilen komme den mest fremtredende amerikanske militære karakteren i serien til gode – eller mer.

Baghdad Central åpner i 2003, da Irak allerede er okkupert av en USA-ledet militærkoalisjon. I Bagdad får Muhsin al-Khafaji (Waleed Zuaiter), en tidligere politiinspektør i den irakiske polititjenesten, vite at hans eldste datter Sawsan (Leem Lubany) er savnet. Hans yngre datter Mrouj (July Namir), som lider av en nyresykdom, forteller ham at Sawsan fikk en jobb takket være hennes universitetsprofessor Zubeida Rashid (Clara Khoury), som jobbet som tolk for okkupasjonsstyrkene i Den grønne sonen.

Når han kommer seg inn i Den grønne sonen blir den irakiske tidligere politimannen tilbudt en stilling av den sleipe britiske politimannen Frank Temple (Bertie Carvel). Khafaji blir en kollaboratør for å skaffe medisinsk hjelp til Mrouj og, i hemmelighet, for å lete etter Sawsan. Han blir snart gjenstand for en drakamp mellom Temple og den frittalende amerikanske militærpolitimannen John Parodi (Corey Stoll), som ønsker Khafais tjenester som etterforsker.

Et par lik blir oppdaget, og det gjør også Temples ulovlige pengehaug, som avslører at den britiske tjenestemannen, sammen med hans morderiske partner, leiesoldaten Evans (Neil Maskell), har drevet omfattende hallikvirksomhet med sexslaver. Sawsan kommer ut fra sitt gjemmested med et hevngjerrig ønske om å drepe Temple.

Et dramatisk oppgjør følger, og det amerikanske militæret redder dagen!

Det er rystende at et høytstående medlem av den amerikanske okkupasjonsstyrken ender opp som «fornuftens stemme», og så-og-si som seriens helt. Selvfølgelig ønsker Baghdad Central å tilfredsstille alle parter, siden serieskaperne utmerket godt vet at brede lag av både den britiske og den amerikanske befolkningen er motstandere av invasjonen, en ulovlig handling i følge folkeretten, som var basert på direkte løgner.

For å tilfredstille dette, hører vi innledningsvis i serien noen floskler om irakernes følelser mot okkupasjonen. En karakter sier: «Dersom du kan bruke solbriller og tygge tyggegummi, da kan du bli amerikansk soldat … De mener at vi burde kysse rumpa deres og være takknemlige … Jeg er aldri sikker på om de kommer til å skyte meg i hodet.»

I tillegg identifiserer universitetsprofessor Rashid, som sender Sawsan og to andre av hennes studenter inn i Den grønne sonen for å samle informasjon, okkupantene som undertrykkere og inntrengere. Men disse få ytringene svinner hen til nesten intet. Mens Stoll/Parodi gjør det skitne arbeidet for USA i Irak, blir han likevel fremstilt som en hederlig mann.

Videre er valget å gjøre den sentrale karakteren, Khafaji, til en politimann, megetsigende. Washingtons begrunnelser for krigen kan ikke unnskyldes overhodet, men Hussein-regimet var et blodig diktatur og hans politistyrke undertrykte venstreorienterte krefter og arbeiderklassen brutalt.

Dette er faktisk ikke en serie som er laget fra «vanlige irakeres» ståsted, som produsentene hevder. Den amerikaner-hatende drosjesjåføren er praktisk talt den eneste sympatiske irakeren.

Dessuten kan den britiske produksjonen ikke dy seg, og bringer kjønnspolitikk inn som et sentralt anliggende. Rashid er representanten for feminismen, og i den grad en irakisk opposisjon identifiseres, synes den sentrale bekymringen å være kvinners rettigheter, ikke frigjøringen av det irakiske folket fra nykolonial dominans. Butchard, manusforfatteren, sa til en intervjuer fra Channel 4: «Så snart krig bryter ut, er en av de første ofrene alltid kvinners rettigheter.»

I Baghdad Central er den største forbrytelsen i serien Temples hallikvirksomhet. Det er ingen tvil om at dette er stygt og involverer undertrykking av kvinner, men det er relativt få referanser til massedrapene og drapet på et helt samfunn, som allerede var i gang.

I det samme intervjuet viser Butchard til at før invasjonen i 2003 hadde «ti års sanksjoner knekket Irak og etterlatt folket lidende.» Men i denne og andre uttalelser om Irak etter invasjonen, anklager han aldri seriøst amerikansk imperialisme for dens ødeleggelse av landet. Hvor er sinnet?

Butchards sentrale ide er tilsynelatende at «familie er alt vi har,» som en av hans karakterer jamrer. Butchard fortalte Variety: «Bakteppet for Irak i 2003 tilfører en reell og konstant fare, så vel som en politisk og global hendelse som sjelden har blitt utforsket fra en vanlig families synspunkt; dette tilfører dybde, intriger, spenning og selvfølgelig trusler – men familien forblir sentral». Den ene banaliteten etter den andre.

«Det som var viktig,» forklarte manusforfatteren, «var å identifisere og vise at kjærligheten og uenighetene i denne familien ikke er forskjellige fra kjærligheten og uenighetene i familier over hele verden.» Så hvorfor da plassere filmen i Irak dersom man ikke har noe vesentlig å si om de voldsomme hendelsene som utspiller seg i det landet? Når seeren først har blitt ledet inn i seriens opptatthet av familie på bekostning av invasjonen, faller den pladask på trynet.

Fra den første Persiagulfkrigen i 1991 gjennom 2003-invasjonen og den påfølgende militære okkupasjonen av Irak, iverksatte den amerikanske imperialismen en systematisk ødeleggelse av det som hadde vært en av de mest avanserte sosiale infrastrukturene i den arabiske verden. Den andre krigen kostet over én million irakere livet og gjorde ytterligere fem millioner til flyktninger. Dette massedrapet blir sett av skaperne av Bagdad Central bare som en «bakgrunn».

På ett tidspunkt sier Khafaji at man «aldri må glemme at vi er sivilisasjonens vugge og dikternes land.» Det serien imidlertid viker fra å si, er hva Irak har blitt til.

Nok et intervju med Butchard bekrefter dette. The Agency hevder at forfatteren var «opptatt av å unngå å skrive polemisk om ettervirkningene av invasjonen.» (Hvorfor? Hvordan er noe slikt mulig i møte med disse hendelsene?) Butchard er enig: «Det er veldig enkelt å fortelle denne historien i svart-hvitt uten gråtoner, men dét ville vært galt. Det er mennesker på alle sider som gjør riktige ting, og det er folk på alle sider som gjør gale ting, og folk som ganske enkelt prøver å komme seg gjennom dagen og gjøre en jobb under vanskelige omstendigheter.»

Det er helt upassende og uforsvarlig å bruke begrepet «gråtoner» om slike anliggender. Individuell menneskelig atferd, følelsesliv og moralske valg kan ikke behandles på enkle «svart-hvitt» måter, men det er hverken noe grumsete eller noe uklart angående Bush og Blair-regjeringene og deres militære styrker. De begikk krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten. Ville Butchard antydet at det var «mennesker på alle sider… som gjør rett og … galt» under Storbritannias kolonistyre i India og Afrika, eller under den franske imperialismens blodige krig i Algerie, enn si i det nazi-okkuperte Europa?

Serieskapernes holdninger viser stemningen og utsynet til det som regnes for «intellektuelle» – litt beklagelser og noen meningsløse protester, men generelt sett godtar de hele linja med «menneskerettighets»-imperialisme i Irak, Afghanistan, Syria, Libya og andre steder.

Dette selvtilfredse, velstående samfunnssjiktet er milelangt unna å innta noe som kan regnes som en prinsipiell antiimperialistisk holdning.