Podemos-leder Pablo Iglesias trer inn i statskommisjonen som dirigerer spansk etterretning

Av Alejandro López
3 March 2020

Pablo Iglesias, partileder for Podemos og visestatsminister i koalisjonsregjeringen av Det spanske arbeiderpartiet PSOEs sosialdemokrater og pseudo-venstre partiet Podemos [spansk for ‘Vi kan’], har blitt invitert inn i Kommisjonen for etterretningsaffærer, det politiske organet som dirigerer, fører tilsyn med og kontrollerer aktivitetene til den spanske etterretningstjenesten CNI [Centro Nacional de Inteligencia; Det nasjonale etterretningsenteret]. Han deltok i forrige uke for første gang i kommisjonens ukentlige samlinger, etter å ha sverget for hemmelighold.

I henhold til loven er en av kommisjonens funksjoner å utarbeide det årlige Etterretningsdirektivet. Dette er det kritiske hemmelige dokumentet levert til CNI som klargjør hvilke mål CNI har å oppnå.

Kommisjonens medlemmer foreslår disse målene for PSOE-statsminister Pedro Sánchez. Dersom han godkjenner dem er de inkludert i direktivet. Kommisjonen sikrer også koordineringen mellom etterretningstjenestene og politiet, hæren og resten av statsmaskina.

CNIs viktigste oppdrag er «å forhindre og unngå enhver risiko eller trussel som påvirker Spanias uavhengighet og integritet, landets nasjonale interesser og stabiliteten for rettsstaten og dens institusjoner». Dermed vil Iglesias instruere CNI om overvåkingen og undertrykkingen av den tiltakende sosiale opposisjonen innen arbeiderklassen, som gjenspeiles i det økende antallet streiker og protester mot budsjettinnstramminger og fattigdom, politiets undertrykking i Catalonia, statens passivitet mot coronavirus og NATOs imperialistkriger i utlandet. Hans oppgave vil omfatte CNIs samarbeid med islamistiske nettverk i NATOs regimeskifteoperasjoner i Midtøsten.

Integreringen av Podemos inn i planleggingen av statlig undertrykking av arbeiderklassen er ikke en politisk feiltakelse, eller et avvik. Det er kulmineringen av høyreutviklingen til et helt sjikt av «populistiske» og antimarxistiske organisasjoner oppstått fra stalinist- og studentbevegelsene post-1968, som er forankret i privilegerte småborgerlige sosiale sjikt. Mens foretaksmediene i flere tiår har bygget opp disse organisasjonene som «venstresiden», er de faktisk ondskapsfullt fiendtlige overfor arbeiderklassen, ikke bare i Spania men også internasjonalt.

I Tyskland sitter medlemmer av Venstrepartiet [Die Linke] i den føderale parlamentariske kontrollkomitéen som fører tilsyn med Tysklands etterretningstjenester. Venstrepartiet er også beryktet for sitt forsvar av de hemmelige tjenestene, som etter avsløringen av deres engasjement i masseovervåking og samarbeid med ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD). Venstrepartiet gikk så langt som til å invitere Hans-Georg Maaßen, den tidligere sjefen for Tysklands hemmelige innenlandsetterretning Verfassungsschutz (BfV), til en av deres partikongresser.

I Frankrike har Jean-Luc Mélenchon, partilederen for partiet La France unsoumise (LFI; Det ukuelige Frankrike), bemannet sitt parti med et betydelig sjikt av fagforeningsledere som innehar toppstillinger i politiet og innenlandske etterretningsorganer. Disse elementene bistår LFI med å utarbeide partiets politikk for sikkerhetsanliggender og internasjonale relasjoner, og sikrer at LFI støtter alle Frankrikes utenlandske militæroperasjoner.

I Hellas påla Syriza-regjeringen («Koalition av det radikale venstre») fire år med økonomiske innstramminger og angrep på demokratiske rettigheter – inkludert byggingen av konsentrasjonsleirer for flyktninger fra Midtøsten – med bruk av politiet, etterretningstjenestene og hæren.

På søndag kom Iglesias med et stygt utbrudd, i en tirade mot kritikere av hans deltakelse i Spanias spiontjenester, der han påsto at de var fra «kloakken». Da han presenterte sitt kandidatur til generalsekretær for Podemos i forkant av partivalgene, sa Iglesias at «det er noen som er irriterte over at det skal være demokratiske kontroller» av CNI, og han la til at han var «stolt» over å tilhøre en regjering som sikrer at politiet og etterretningsagenturene «gjør sin plikt, som bare er å beskytte innbyggerne».

Der Iglesias refererte til høyreorienterte kritikere av Podemos som eksempler, var hans utbrudd åpenbart rettet mot alle motstandere av hans samarbeid med Spanias spionagenturer, også de til venstre.

«Kjære venner fra kloakken, vi er i regjeringen,» sa Iglesias, og hevdet at hans kritikere «slikket de mektiges hemoroider». Der han kommenterte dem i kontrast til «de tusener fra politiet og det paramilitære politiet, som jobber for å tjene innbyggerne», sa Iglesias at hans kritikere «er arge for at det i et demokrati er demokratiske kontroller».

Han truet helt åpent: «Vårt demokrati vil bli bedre når kloakkens ledere for politikken, politiet og journalistikken er der de burde være: i fengsel.»

Iglesias sikrer ikke noen demokratisk kontroll over politistaten, men melder seg med i den. CNI er ikke en demokratisk institusjon.

CNI ble grunnlagt i 1968 av regimet til fascisten og massemorderen Francisco Franco, som organisasjonen OCN – Den nasjonale kontrasubversive organisasjonen – og ble gjentatte ganger omdøpt i løpet av 1978-«Overgangen» [‘La Transición’] til parlamentarisk styre. CNI etablerte dødslister over baskiske nasjonalister, som ble jaktet ned og drept i Spania og Frankrike i årene fra 1983 til 1987, under PSOE-statsministeren Felipe Gonzalez.

Mer nylig overvåket CNI intenst de militante fra Den islamske staten (IS), men stoppet dem ikke før de hadde gjennomførte Barcelona-angrepene i 2017, og etterretningstjenesten spionerte til-og-med nettopp på Podemos.

Nå jobber PSOE for å få forankret Podemos inn i CNI. Sánchez har bestemt seg for å inkludere Iglesias i etterretningskommisjonen selv om Iglesias’ rolle som visestatsminister, minister for sosiale rettigheter og Agenda-2030 ikke involverer sikkerhets- eller forsvarsanliggender. Sanchez omgikk 2002-loven om CNI, som sier at kommisjonen skal inkludere ministrene for utenriksaffærer, forsvaret, innenrikspolitikken og økonomien, i tillegg til statssekretæren for statsministerens administrasjon, statssekretæren for sikkerhetspolitikken og CNI-direktøren.

Den direkte integreringen av Podemos inn i politistatmaskina er det spanske borgerskapets reaksjon på arbeiderklassens voksende oppsving internasjonalt. Antall og størrelser på streiker og protester har vokst siden begynnelsen av Sánchez’ lovgivningsperiode, inkludert bøndenes protester mot de lave prisene supermarkedskjedene betaler for deres varer; den korte generalstreiken i Baskerland for bedre arbeidsmuligheter og pensjoner, som lammet regionen; og arbeidernes kamper mot oppsigelser fra bilprodusenten Nissan i Barcelona, flyprodusenten Airbus i Sevilla og fjernsynskanalen Canal Sur i Andalusia-regionen i det sørlige Spania.

Coronaviruspandemien vil intensivere klassespenningene, spesielt når den rammer industri- og reiselivssektoren. I forrige uke tapte Spanias hovedbørs Ibex 35 mer enn € 60 milliarder, eller 12 prosent av dens aksjeverdi.

Den katalanske nasjonalistbevegelsen blir ansett som en trussel mot spansk territoriell integritet. På lørdag ble Perpignan, Frankrikes grenseregion med Catalonia, oversvømmet av mer enn 200 000 spaniere (ifølge politiet 110 000) som kom for å høre den avsatte og eksilerte katalanske premieren Carles Puigdemont. Siden Madrid brutalt undertrykte det katalanske uavhengighetsreferendumet i 2017 har Spanias politiske etablissement brukt Catalonia-krisen som et påskudd for å iverksette drakoniske politistat-tiltak. CNI har vært et av deres hovedorganer for disse tiltakene, med ansvar for overvåking, spionering og undertrykking av masseprotester i Catalonia.

Iglesias innlemming i CNIs kommisjon bekrefter advarslene fra World Socialist Web Site om at Podemos’ inntreden i en PSOE-regjering, det spanske borgerskapets tradisjonelle parti for innstramminger og imperialistkrig, er innrettet på formålet å få styrket regimets stabilitet når det gjennomfører sine kriger i utlandet, og sine angrep på arbeiderklassen i Spania.

Etter at Podemos har mistet halvparten av partiets velgere siden 2015, som resultat av økende sosial harme mot hele det politiske etablissementet og fagforeningene, konkluderte partiet med at det ikke lenger kunne undertrykke den sosiale opposisjonen utenfra og måtte integrere seg fullt og helt inn i statsapparatet. Dette er grunnen til at Iglesias gjentatte ganger appellerte til sosialdemokratene under valget, og til-og-med lovet «full lojalitet» til PSOE for alle statsanliggender.

Podemos’ integrering inn i den kapitalistiske staten bekrefter og berettiger kampen ført av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) mot de falske teoriene om «venstrepopulisme» som avviser arbeiderklassen, klassekampen, sosialisme og revolusjonær politikk. Chantal Mouffe, den postmodernistiske skribenten som er assosiert med ledere av Syriza og Podemos, kom med slike argumenter i 2018-boka For en venstrepopulisme.

Mouffe erklærte: «Det som er presserende nødvendig er en venstrepopulistisk strategi innrettet på byggingen av et ‘folk’, som kombinerer mangfoldet av demokratiske motstandsfronter mot post-demokrati, for å få etablert en mer demokratisk hegemonisk formasjon ... Jeg hevder at det ikke krever et ‘revolusjonært’ brudd med det liberale demokratiske regimet.»

Syrizas historikk for upopulære økonomiske innstramminger og etableringen av konsentrasjonsleirer for flyktninger, har avslørt Mouffes sjarlataneri. Faktisk er det «liberale demokratiske regimet» selvdestruerende, da alle fraksjoner av kapitalistklassen støtter en rask overgang til politistat-tiltak rettet mot arbeiderne. I denne konteksten bekrefter kroningen av Iglesias som sjef for spansk etterretning bare politistatorienteringen til kapitalismens populistiske pseudo-venstre forsvarere.