Tysk styringsklasse markerer minnet om frigjøringen av Auschwitz med planlegging av nye kriger og forbrytelser

10 February 2020

Det nyfascistisk partiet Alternative für Deutschland (AfD) bidro sist onsdag, for første gang siden slutten av nazi-styret, til å få dannet en regionalregjering i Tyskland.

Til tross for at det nyliberalistiske pro-business partiet FDP [Fri-demokratene] bare knapt passerte sperregrensa på fem prosent av stemmene sist oktober i Bundesland Thüringens Landestags-valg [delstatens parlamentariske forsamling] ble partiets kandidat Thomas Kemmerich offisielt utnevnt til stillingen som Thüringens ministerpresident, som tilsvarer et guvernørembete i USA.

Dette ble muliggjort av en allianse mellom sentrum-høyre regjeringspartiet CDU [Den kristelig-demokratiske union] og det nyfascistiske partiet AfD, som gikk sammen om å forhindre at Venstrepartiet [die Linke] fikk dannet delstatsregjering, til tross for at Venstrepartiet fikk høyest velgertilslutning i Landestag-valget.

Wolfgang Schäuble, taler under G20-pressekonferansen i Washington på 2017-vårmøtene i Verdensbankgruppa, den gangen i embetet som Tysklands føderale finansminister, fredag den 21. april 2017. [Foto: AP Photo/Carolyn Kaster]

Kunngjøringen markerte første gang siden slutten for nazistenes Tredje rike at et etablissementsparti har samarbeidet med fascistene for å få dannet en delstatsregjering. Det representerer knusingen av de store partienes erklærte løfter om ikke å ville samarbeide med nyfascistene i AfD.

Dette er et historisk vendepunkt. Det gjør det klart at styringsklassen nok en gang baserer seg på fascistkrefter for å implementere sin politikk for militarisme, diktatur og innstramminger.

Hverken alle de ledende politikernes forsøk på å distansere seg fra begivenhetene i Thüringen, og den nye ministerpresidentens påfølgende fratredelse, kan ikke skjule en grunnleggende virkelighet: 75 år etter at nazistyret ble avsluttet i Tyskland er det tyske borgerskapets maksime ikke lenger «Aldri igjen» [‘Nie wieder’], men «Fremover til nye kriger og forbrytelser».

Denne realiteten ble klargjort i intervjuet Bundestagspresident Wolfgang Schäuble (CDU) [Forbundsdagspresident; tidligere føderal finansminister] forrige helg ga til aviser i mediekonsernet Funke og den franske avisa Ouest-France.

Dette intervjuet, der Schäuble tok til orde for tysk gjenopprusting og deltakelse i kriger i utlandet, ble publisert bare ei uke etter at tyske embetsrepresentanter holdt offentlige minnesmarkeringer for 75-årsjubiléet for frigjøringen av dødsleiren Auschwitz.

På spørsmål om Tyskland igjen må risikere soldaters liv i krig svarte Schäuble: «Vi kan ikke overlate alt til franskmennene og amerikanerne. Lærdommene fra Auschwitz kan ikke være et argument for ikke å bli involvert, på lang sikt.»

Det umiddelbare anliggendet var forberedelsen av kampoperasjoner i Afrika og Midtøsten. «Vi kan ikke dukke unna. Dersom Europa skal spille en større rolle må vi gjøre vår del,» sa Schäuble.

Han reiste muligheten for tysk deltakelse i borgerkrigen i Mali, så vel som «handling i Libya, med tyske soldater». Den nylige Libya-konferansen i Berlin, der de europeiske maktene planla et nytt kappløp for Afrika, hadde vært «en stor suksess for kansleren», sa han, og la til at det var «ubestridt at vi må fortsette å involvere oss der, og i tvilstilfeller, også påta oss ubehagelige oppgaver».

Ingen må ha noen illusjoner om den vidtrekkende betydningen av slike utsagn. 75 år etter Det tredje rikets fall er den tyske styringsklassen igjen villig til å forfølge sine geostrategiske og økonomiske interesser ved hjelp av krig. På spørsmål om hvorvidt Tyskland var «for svakt» for utenlandske intervensjoner, svarte Schäuble: «Vi kan ikke kontinuerlig skyve de moralske kostnadene over på andre.»

Schäuble har tidligere gitt uttrykk for tilsvarende sentimenter i den utenrikspolitiske hovedtalen han holdt i oktober i fjor, om «Tysklands rolle i den globaliserte verden». I den talen erklærte han at «å holde seg utenfor ikke er et alternativ, i det minste ikke en levedyktig utenrikspolitisk strategi».

«Vi europeere må gjøre mer for vår egen sikkerhet – og det betyr også for sikkerheten i verden rundt oss,» sa han. Dette inkluderte også «beredskapen til å bruke militærmakt». Dette «har også en moralsk pris. Og det å påta seg denne byrden er en stor utfordring, spesielt for tyskerne.»

Forrige gang Tyskland bar «byrden» av aggressiv stormaktspolitikk og håndhevet sine interesser med militærmakt, fulgte de mest forferdelige forbrytelsene i menneskehetens historie. I den andre verdenskrigen, utløst av Nazi-Tyskland, var den «moralske prisen» seks millioner drepte jøder, 27 millioner ofre for utryddelseskrigen mot Sovjetunionen og noen-titall-millioner flere døde på tvers av Europa og i Tyskland.

Schäubles knapt tilslørte oppfordringer til nye kriger og imperialistforbrytelser uttrykker hele styringsklassens stemning. I et nylig intervju med avisa Augsburger Allgemeine frydet Herfried Münkler seg, nå som emeritusprofessor ved Humboldt Universitet og utenrikspolitisk rådgiver for den tyske regjeringen: «Jeg er tilfreds når eksempelvis den tyske kansleren snakker om ‘strategisk autonomi’, eller Von der Leyen [tidligere tysk forsvarsminister og nå president for EU-kommisjonen] snakker om ‘maktens språk.’»

Deretter la professoren til på sin kyniske og arrogante måte: «Da jeg for lenge siden begynte å fremheve makt som en faktor som ville spille en rolle i fremtiden, var det ikke lett å få denne ideen til å feste seg. Hvor forferdelig og grusomt, ble det ble sagt, vi har da tross alt våre verdier. Disse sukkertøysugerne trodde at alt skulle gå av seg selv. Støttet av en latent teologisk tiltro til Guds arbeid i form av humanitære verdier i verden. Det ble på en måte glemt at dette også er spørsmål om makt.»

Münkler har gjentatte ganger tidligere gjort klart hva han mener med «spørsmål om makt» og «sukkertøysuging». I utallige intervjuer har han bedt om anskaffelse og utplassering av kampdroner og beklaget det «post-heroiske samfunn», der befolkningen ikke lenger er villig til å betale prisen for styringsklassens imperialistiske appetitt. I en samtale med Frankfurter Allgemeine Zeitung gikk Münkler så langt som til å beskrive giftgassen som anvendt i første verdenskrig som et «humant» våpen.

Forøvrig er det også tilfellet Münklers kollega, den høyreorienterte ekstremistprofessoren Jörg Baberowski (som erklærte: «Hitler var ikke ondskapsfull»), som er offentlig forsvart [engelsk tekst] av den tyske regjeringen, og som forleden fysisk angrep en venstreorienterte student ved hans universitet.

Under en paneldiskusjon i 2014 ved Det tyske historiske museum erklærte Baberowski: «Og dersom dere ikke er beredt til å ta gisler, brenne landsbyer og henge folk og spre frykt og terror, slik terroristene gjør, dersom dere ikke er villige til å gjøre dét, da vil dere ikke vinne et slikt argument, ja da bør dere holde dere unna.»

At slike kriminelle formuleringer kan ytres av en tysk akademiker, som nyter støtte fra dominerende deler av staten, er vitnesbyrd om at tysk gjenopprusting og forberedelser til nye kriger ledsages av legitimeringen av den kriminelle og barbariske volden nazistene var beryktet for.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Sosialistisk Likhetsparti] og partiets ungdoms- og studentorganisasjon IYSSE [International Youth and Students for Social Equality], vil gjøre alt som er i sin makt for å forhindre at katastrofene fra det 20. århundre gjentas i det 21. Denne gangen må avregningen med nazismen skje før nye forbrytelser blir begått, ikke etter.

Johannes Stern