Etiopias statsminister Abiy Ahmeds aksept av Nobels fredspris

Av Joe Williams
30 December 2019

Med tanke på at Nobels fredspris ble grunnlagt av et individ som poserte som en antikrig-aktivist samtidig som han ble obskønt velhavende av utviklingen av de mest destruktive masseødeleggelsesvåpen som den gang eksisterte, er det bare høvelig at prisen tradisjonelt har blitt brukt av de europeiske maktene for å fremme deres imperialistinteresser og akkumulere rikdom under påskudd av å fremme fred og menneskerettigheter.

Denne tradisjonen ble videreført den 10. desember 2019 da Etiopias statsminister og tidligere militæretterretningsoffiser Abiy Ahmed ble den siste til å akseptere pristildelingen. Han sluttet seg dermed til et gangstergalleri av imperialister, militarister, småborgerlige nasjonalister, etniske rensere og krigsforbrytere, som inkluderer Barack Obama, Menachem Begin, Shimon Peres, Yitzhak Rabin, Woodrow Wilson, Henry Kissinger og F.W. de Klerk. Galleriet inkluderer også Aung San Suu Kyi, som vant prisen i 1991 og som nylig har vært tilbake i overskriftene for sitt forsvar av det burmesiske militærets massemord av rohingya-muslimer.

I en uttalelse som gjennomgående forfalsket Ahmeds korte periode ved makten hevdet Nobelkomitéen at den belønnet ham fordi «han anvendte sine første 100 dager som statsminister til å oppheve landets unntakstilstand, innvilge amnesti til tusenvis av politiske fanger, avvikle mediesensur, legalisere forbudte opposisjonsgrupper, avskjedige militære og sivile ledere som var mistenkte for korrupsjon, og betydelig øke kvinners innflytelse i etiopisk politikk og samfunnsliv. Han har også forpliktet seg til å styrke demokratiet ved å avholde frie og rettferdige valg.»

I virkeligheten har Ahmed allerede begynt å gjeninnføre unntakstilstanden, innledningsvis ved å gjenoppta internett-blackouts. Han kriminaliserte også nye politiske grupper for å erstatte de han legaliserte, for det meste tilknyttet den etniske tigray-gruppa, som han fjernet fra regjeringen. Det er bemerkelsesverdig at priskomitéen støttet dette rasistiske og antidemokratiske tilslaget, og hyllet massearrestasjonene og oppsigelsene som har funnet sted uten noen behørig juridisk prosess, for å være en krig mot «militære og sivile ledere som var mistenkte for korrupsjon».

Tomheten i Ahmeds angivelige prestasjoner gjenspeiles i hans aksepttale. I motsetning til Martin Luther King Jr., som anså prisen for hva den er og brukte sin aksepttale til å holde en lidenskapelig tale som rettet oppmerksomhet på svarte amerikaneres lidelser, ignorerte Ahmeds tale fullstendig den umåtelige lidelsen til befolkningene i Etiopia og Eritrea. I stedet liret han for sitt publikum av seg en 20-minutter-lang harang av tomme, simplistiske platityder, full av fraser som: «Fred er et kjærlighetsverk», «det tar bare noen for å føre krig, men en landsby og en nasjon for å bygge fred,» «fostring av fred er som å plante og dyrke trær,» «når vår kjærlighet til menneskeheten vokser ut over vår kjærlighet til menneskelig forfengelighet, da vil vi kjenne fred,» og slik fortsatte det.

I motsetning til tidligere prisvinnere avsto Ahmed fra å holde pressekonferanser eller motta spørsmål fra reportere om pristildelingen. Dette førte til at de normalt ti-dager-lange festlighetene forut for pristildelingen ble vesentlig avkortet, der de fleste arrangement ble avlyst, og andre ble tvunget til å finne sted med en tom stol som representerte æresgjesten. Ahmed sjokkerte til-og-med noen av sine egne støttespillere ved å nekte sin deltakelse i et arrangement sponset av den norske avdelingen av Save the Children [Redd Barna], der skolebarn tradisjonelt er invitert til å stille prisvinneren spørsmål, under kongefamiliens åsyn.

Etter først å ha forsvart Abiys tilbakeholdenhet ble Nobelkomitéen til slutt presset av mediene til å komme med en misbehagserklæring. «Nobelinstituttet og Nobelkomitéen ønsker at Abiy Ahmed hadde sagt ‘ja’ til å møte norsk og internasjonal presse. Vi har vært veldig tydelige på dette og har gjort det klart at det er flere grunner til at vi synes dette er svært problematisk,» heter det i uttalelsen.

En gjennomgang av Abiys politiske historikk gjør det klart hvorfor han ser et slikt behov for å kunne nøye kontrollere mediedekningen av hans pristildeling. Etter at han kom til makten i april 2018 med løfter om å få avsluttet despotismen som historisk har preget Etiopias militærstøttede regjeringer har Ahmeds funksjonstid som statsminister vært dominert av spenninger mellom regjeringen og militæret.

Blant Ahmeds lovede reformer var utvidet ytrings- og talefrihet, åpning av tilgangen til internett og begrensningen av militærets rolle i regjeringen. Som en gest av velvilje ved sin tiltredelse løslot han titusenvis av politiske fanger, avsluttet internett-blackouten som ble pålagt av den forrige Hailemariam Desalegn-regjeringen og sparket over 100 generaler og andre høye offiserer, de fleste fra den etniske tigray-gruppa som hadde dominert det foregående regimet.

Dette fremprovoserte imidlertid en ny runde med uroligheter, både fra offiserer som foraktet militærets tap av politisk makt og innflytelse, og fra de som anser oppsigelsene som et rasistisk angrep på tigray-folket. Tigray-befolkningen blir ofte ansett som kollektivt ansvarlige for det forrige regimets forbrytelser, og hundretusener av etniske tigrayer har blitt fordrevet fra sine hjem på grunn av rasistisk vold siden Ahmeds maktovertakelse. Under Ahmeds styre har også nesten én million fra den etniske gedeo-gruppa blitt tvunget på flukt fra sine hjem i Vest-Guji. I begge tilfeller har angriperne tilhørt den etniske oromo-gruppa, som Ahmed stammer fra.

Forøvrig har Ahmed ikke gjort noe for å stoppe regjeringens politikk med privatisering av statseiendeler, eller beslagleggingen av landområder, i hovedsak fra etniske minoritetsgrupper, for salg til investorer fra Kina og den arabiske halvøya, som i sin tur anvender områdene til dyrking av avlinger for eksport i stedet for matproduksjon for det interne markedet. Denne politikken er dypt hatet av det etiopiske folket, og derfor har Ahmed blitt tvunget til å gjeninnføre internett-blackouten som ble innført av hans forgjenger.

Nobels fredspris er, og har alltid vært, en politisk pris tildelt med det formål å fremme en bestemt politikk. Utnevnelser besluttes av en komité bestående av fem stortingsmedlemmer, og komitéens beslutninger gjenspeiler holdninger som er fremherskende i den europeiske styringseliten som helhet. Som World Socialist Web Site har bemerket i tidligere år anvendes prisen av de europeiske maktene til å påvirke intern amerikansk politikk, for å promotere foretrukne ledere i utviklingsland og til å utøve press på rivaliserende makter som Kina, som eksempelvis med tidligere års pristildelinger til Liu Xiaobo og Dalai Lama. Derfor vil det faktum at Ahmeds reformer er overfladiske og allerede begynner å erodere, ikke ha noen innvirkning på det europeiske borgerskapets bestrebelser på å få hevet ham til en status som en Nelson Mandela eller Mahatma Gandhi.

I deres perspektiv fortjener Abiy Ahmed å bli glorifisert som en Kristus-lignende fredsstifter fordi han har potensial til å få stabilisert Afrikas horn, som er et kritisk fokusområde for regional handel og politisk konflikt. I likhet med den foregående regjeringen har Ahmeds administrasjon besørget baseanledning for amerikanske droneoperasjoner, og den støtter sammen med Kenya opp under det USA-støttede regimet i Somalia. Han har fått æren for å ha sluttført fredsforhandlingene med Eritrea som ble initiert av hans forgjenger, og han har intervenert i Sudan for å megle en avtale mellom stridende fraksjoner der. Disse handlingene har vært av uvurderlig verdi for amerikanske og europeiske konglomerater som søker å få utnyttet olje- og mineralressursene i den krigsherjede og underutviklede regionen.

Samtidig har Ahmed vært gjenstand for aggressiv innynding fra Kina, som ser Etiopia som en essensiell komponent i sitt «Ett Belte, En Vei»-initiativ, der de søker å få bygget et transport- og handelsnettverk som fullt-og-helt kan sammenkoble Kina og Afrika. Sannsynligvis har de europeiske maktene til hensikt at fredsprisen skal bidra til at Ahmed avholder seg fra å omfavne Beijings tilnærmelser.

I en 2012-kommentarartikkel med henvisning til 2009-beslutningen om å tildele Barack Obama prisen, uttalte World Socialist Web Site følgende:

Tildelingen av prisen til Obama for tre år siden var spesielt bisarr. Han hadde bare innehatt presidentembetet i ni måneder og han hadde sømløst videreført sin forgjengeres krigshissende politikk. Kommentarer den gang beskrev prisen som et «symbolsk løft» og en «oppmuntring» for at Obama skulle forlate kursen ført av George W. Bush. I virkeligheten presenterte komitéen Obama et carte blanche. Den signaliserte at øverstekommanderende for verdens mektigste militærmaskin hadde støtte fra den liberale europeiske opinion til å kunne gjøre som han måtte ønske.

Dette har siden blitt bekreftet. Obama har videreført sin forgjengers politikk. Guantanamo Bay-fengselet forblir i operasjon. Presidenten anvender droner for å drepe amerikansk imperialismes motstandere. Han har intensivert krigen i Afghanistan, iverksatt en ny krig mot Libya og forbereder militærintervensjon i Syria, og krig mot Iran – med støtte fra så-godt-som alle de som kritiserte Bush-administrasjonens krigspolitikk.

Kjernen i denne uttalelsen kan gjelde like mye for Aung San Suu Kyi, som nå åpent forsvarer massemord og etnisk renskning i Burma, et land med en historikk for etnisk vold og militærundertrykking tilsvarende Etiopias, eller for den del Ahmed selv. Gitt Etiopias historie med brutale monarkier, diktaturer, krig og sivile uroligheter, er det ingen overraskelse at mange etiopiere har reagert positivt på anledningen til å gjenforenes med familie i Eritrea, og andre begrensede reformer. Ahmeds image som reformator blir imidlertid motsagt av hans antidemokratiske utrenskning av regjeringen, hans gradvise gjeninnføring av internett-blackouts og hans oppildning av etniske spenninger, spesielt mot tigray-folket. Etiopiske arbeidere må forstå beslutningen om å tildele ham Nobels fredspris som den alvorlige advarselen den er.