Foretaksmediene tause om journalisters brev som krever frihet for Julian Assange

Av Oscar Grenfell
12 December 2019

I en skrikende handling av politisk sensur har medieforetak i den engelsktalende verden opprettholdt en fullstendig taushet om det kraftfulle åpne brevet fra journalister og mediearbeidere utgitt sist helg med krav om Julian Assanges betingelsesløse frihet.

Blackouten finner sted under omstendigheter hvor leger har advart for at Assanges helsetilstand har blitt så mye forverret at han kan dø i Storbritannias maksimalsikkerhetsfengsel Belmarsh Prison.

Dette skjer under oppløpet til høringer kommende februar om WikiLeaks-grunnleggerens utlevering til USA, der han står overfor anklager under spionasjeloven [Espionage Act] og livsvarig fengsel, for å ha publisert sannheten.

Som journalistene bemerker står saken «ved kjernen av prinsippet om ytringsfrihet. Dersom den amerikanske regjeringen kan rettsforfølge Mr. Assange for å ha publisert klassifiserte dokumenter kan det bane vei for at regjeringer straffeforfølger journalister hvor som helst, som er en alarmerende presedens for pressefriheten over hele verden.» Foretaksmediene som så ofte proklamerer deres forpliktelse for pressefriheten, er imidlertid ikke anfektet.

Sensuren er desto mer påfallende i lys av den raskt voksende støtten initiativet har fått.

Sist lørdag var det færre enn 200 undertegnere. I løpet av noen dager har hundrevis flere journalister fra hele verden satt sine navn under dokumentet, som insisterer på en umiddelbar «slutt på den juridiske kampanjen som blir ført» mot Assange «for forbrytelsen å ha eksponert krigsforbrytelser». Per onsdag formiddag var det 610 underskrivere, og lista vokser med titalls nye hver dag.

Dette til tross returnerer et Google News-søk etter «Assange journalists’ letter» foreløpig bare rapporter fra World Socialist Web Site, en håndfull andre alternative publikasjoner og noen regionale australske aviser.

Kringkastere og publikasjoner med ansatte som har tatt et prinsipielt standpunkt og undertegnet, har ikke rapportert om et initiativ som støttes av deres egne journalister.

Eksempelvis er fire nåværende ansatte av den statsfinansierte kringkasteren Australian Broadcasting Corporation (ABC) underskrivere, mens brevet er ikke nevnt i det hele tatt blant de titalls artiklene ABC publiserer på nettet hver dag.

ABC-undertegnerne er ikke ubetydelige størrelser. De inkluderer Peter Cronau, en seniorjournalist og en av produsentene for flaggskipprogrammet «Four Corners»; Sean Murphy, en journalist og produsent; Dylan Welch, en kjent gravereporter, og Cate Carrigan, en kringkastingsjournalist ved ABC Radio.

Noen av de mest prominente journalistene i den australske medieindustrien har også meldt seg med, deriblant Andrew Fowler og Quentin Dempster, tidligere gravereportere ved ABC, og Kerry O’Brien, nåværende styreleder for Walkley Foundation, som tildeler mediebransjens mest prestisjetunge årlige pris.

Samlet sett rapporteres ofte deres kommentarer om verdensbegivenheter og politisk utvikling som betydningsfulle og bemerkelsesverdige. Men ikke i dette tilfellet.

Samme taushet som fra ABC gjelder også for den Murdoch-eide avisa Australian, og for Nine Medias publikasjoner Sydney Morning Herald og Age, og for fjernsynskringkasternes del. Det bemerkelsesverdige er at de alle deltar i reklamekampanjen «Din rett til å vite» for millioner av dollar, som angivelig føres til forsvar for pressefriheten, varslere og mot økende hemmelighold fra myndighetenes side.

Tilsvarende casestudier kan gjennomføres for praktisk talt alle land i verden, deriblant i Storbritannia, landet der Assange er fengslet, og i USA, som er senteret for kampanjen som føres mot ham.

Assanges situasjon, som forøvrig også angår skjebnen til verdens mest berømte politiske fange og som har enorme implikasjoner for demokratiske rettigheter overalt, er globale nyheter. Undertegnerne inkluderer store internasjonale personligheter som Noam Chomsky, John Pilger og Pentagon Papers-varsleren Daniel Ellsberg.

Sensuren kan bare forstås som en politisk beslutning. Det er en videreføring av det skammelige ni-årige samarbeidet mellom foretaksmediene og den USA-ledede kampanjen for å demonisere, forfølge og kneble Assange, for å ha eksponert amerikanske krigsforbrytelser, globale diplomatiske konspirasjoner og massespioneringsoperasjoner.

Brevet er iboende nyhetsverdig, men det treffer for nært, nettopp fordi det blottlegger foretakspressens rolle.

Journalistene refererer Nils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur, som tidligere i år forklarte: «Det gikk endelig opp for meg at jeg hadde vært blendet av propaganda, og at Assange ble systematisk baktalt for å avlede oppmerksomheten fra forbrytelsene han eksponerte. Når han først hadde blitt umenneskeliggjort gjennom isolering, latterliggjøring og beskjemming, akkurat som med heksene vi pleide å brenne på bålet, var det fritt frem for å frata ham hans mest grunnleggende rettigheter uten å fremprovosere et offentlig ramaskrik verden over.»

Mediearbeiderne som har signert brevet henter ikke deres inspirasjon fra den skolen for «gul» journalistikk som har tjent som en propagandavdeling for CIA i Assange-saken, men fra Émile Zola, den franske forfatteren som risikerte alt da han i 1898 tok stilling og skrev «J'accuse ...!» for å samle støtte for den forfulgte militæroffiseren Alfred Dreyfus.

Dette er anatema for de korrupte forleggerne, redaktørene og seniorjournalistene ved publikasjoner rundt om i verden, som har hatt en hånd med i tusenvis av artikler som svertet Assange som alt fra en «sex-kriminell» til en «russisk agent», og til-og-med en som visstnok ikke tok tilstrekkelig vare på kattungen sin. Slike beretninger har vært gjennomgangsmelodi for britiske Guardian, New York Times og Washington Post. Det er ikke overraskende at ingen av deres ledende skribenter eller redaktører har signert journalistenes brev.

Det nådeløse og uopphørlige karaktermordet utgjorde en essensiell del av det Melzer beskrev som en uforlignelig «offentlig mobbing», som har resultert i at Assange foreviste medisinsk verifiserbare symptomer på «psykologisk tortur».

En rekke publikasjoner gikk enda lenger, og fungerte som redskap for opphevelse av Assanges rettigheter.

Den britiske avisa Guardian har eksempelvis ført en årelang vendetta mot WikiLeaks-grunnleggeren, og publiserte i 2018 en artikkel som hevdet at Assange hadde hatt hemmelige møter i 2013, 2015 og på begynnelsen av 2016 med Paul Manafort, en amerikansk politisk lobbyist og rådgiver.

Historien var en løgn, som det derfor aldri noen gang ble fremlagt bevis for. Den hadde som mål å knytte WikiLeaks-grunnleggeren til Manafort, som senere fungerte som rådgiver for Trump-valgkampanjen og som var et sentralt mål for den amerikanske spesialråd Muellers etterforskning om påstått samspill mellom Trump og den russiske regjeringen.

Fabrikasjonen tjente imidlertid sin hensikt, med WikiLeaks-ansatte og advokater som uttalte at den spilte en nøkkelrolle i kjeden av begivenheter som førte til at den ekvadorianske regjeringen innjusterte seg tettere med Washington, ulovlig opphevet Assanges asyl ved London-ambassaden og overleverte ham til det britiske politiet. En av Assanges advokater uttalte at den falske beretningen deretter ble anvendt av «amerikanske myndigheter for å melde en formell anmodning til Ecuador om å overlevere Assanges eiendeler fra ambassaden».

Guardian og andre medier publiserte andre svertende beretninger, klart og tydelig basert på overvåkning av ambassaden. Materialet ble sannsynligvis lekket av UC Global, det private sikkerhetsselskapet som hadde som oppgave å forvalte ambassaden, og som i hemmelighet også spionerte på Assange for CIA. Publikasjonene som førte an med slikt materiale er i beste fall bare et veldig lite skritt fjernt fra ulovlig spionasje på en politisk flyktning.

Journalistenes brev og responsen på det er uttrykk for en polarisering innen mediebransjen, mellom prinsipielle journalister forpliktet til pressefriheten, og andre som fungerer som stenografer for regjeringer og foretakseliten.

Journalistenes initiativ gjenspeiler ei grunnplanbølge av støtte for Assange blant millioner av arbeidere, studenter, unge mennesker og yrkesprofesjonelle. Mediebedriftenes taushet gjenspeiler hans forfølgeres frykt for at deres forsøk på å ødelegge Assange møter stadig større og voksende opposisjon.

Brevet i sin helhet, på engelsk under headingen «Speak up for Assange», kan leses her; og nåværende liste av undertegnere.