Høyreorientert hatkampanje mot vinner av Nobels litteraturpris Peter Handke i Tyskland

Av Bernd Reinhardt og Peter Schwarz
10 December 2019

Nobelprisen i litteratur for 2019 tildeles i dag [10. desember] den østerrikske forfatteren Peter Handke (født 1942).

Handkes mest velkjente verk inkluderer skuespillet Fornærmelse av publikum (1966), Målmannens angst ved straffesparkmerket (roman utgitt i 1970; og manus for 1972-filmen i regi av Wim Wenders), den selvbiografiske novellen En sorg hinsides drømmer basert på hans mors liv (1972), romanen Den kjevhendte kvinnen (1976) og filmmanus (1978), filmmanus for Lidenskapens vinger sammen med Wenders (1987), Den timen vi ikke visste noen ting om hverandre (skuespill i én akt, 1992), og andre verk.

Etter kunngjøringen av tildelingen har Handke, som er en berømt forfatter, vært gjenstand for en massiv hatkampanje.

Peter Handke i 2006 [Photo: Wild + Team Agentur–UNI Salzburg]

De ondskapsfulle angrepene er ikke rettet mot Handkes prisbelønnede litterære verk. Han rangerer, over en periode på fem tiår, som en av de ledende forfattere og oversettere på det tyske språk. Angrepene er rettet mot hans politiske synspunkter. En betydelig del av Tysklands kulturelle og litterære elite har aldri tilgitt Handke for hans heftige motstand mot knusingen av Jugoslavia, og den militære intervensjonen NATO gjennomførte på 1990-tallet.

Handke hadde det mot å brennmerke vestmaktene for hva de var – brannstiftere i den jugoslaviske krigen – og han fordømte den illegale NATO-bombingen av Serbia. For sin holdning ble han fordømt som en fornekter av folkemord, en forsvarer for krigsforbrytelser og en antisemitt. Alle disse beskyldningene er fremsatt i en 25. oktober-artikkel publisert av den litterære figuren Alida Bremer i det tyske online-kulturmagasinet Perlentaucher [‘Perledykker’]. Bremer, en innehaver av Republikken Kroatias orden, er imidlertid så langt fra et uhildet og objektivt vitne.

Bremers ondsinnede tirade er bare én av mange. Den bosnisk-tyske forfatteren Sasa Stanisic har også tatt del i kampanjen mot Handke. Under talen etter Handkes tildeling av Den tyske bokprisen for 2019, fortalte Stanisic de tilstedeværende mediene at han ikke fortjente prisen fordi han anvendte sin litteratur for å spre løgner.

Sperrilden fra Handkes mest aggressive opponenter påminner om kriminelle på tokt for å tildekke sine egne spor.

Nato-krigen mot Jugoslavia for tjue år siden så forflyttingen av et helt sjikt av tyske intellektuelle og av småborgerskapet velstående tidligere pasifister over til den tysk militarismens leir. Legemliggjøringen av dette sjiktet var den tidligere gatekjemperen Joschka Fischer.

I sin rolle som den første tyske utenriksministeren for partiet Die Grünen [De Grønne], brukte Fischer kynisk formuleringen «Nie wieder Auschwitz» [‘Auschwitz må aldri skje igjen’] for å berettige bombingen av Beograd, som under andre verdenskrig hadde blitt lagt i ruiner av Hitlers Wehrmacht. De Grønne banet vei for den tyske hærens første internasjonale militæroppdrag i etterkrigstiden. Nå er slike oppdrag helt vanlige – og strekker seg fra Afghanistan til Mali i Afrika.

Handke var trassig og motsatte seg med forakt denne utviklingen. I sine reiseskildringer «Rettferdighet for Serbia» og «Tilføyelse» stokket han ikke sine ord. Han beskrev helt berettiget NATO som en kriminell organisasjon, han fordømte hykleriet fra koalisjonsregjeringen av Det tyske sosialdemokratiske parti (SPD) og De Grønne, og han gjorde det utvetydig klart at han foraktet flertallet av journalistene dypt og inderlig, som lite mer enn stormaktenes betalte innleide håndtlangere.

Handkes skrifter om Jugoslavia er helt klart rettet mot en krig som var basert på usannhet og hysteri. Hans mål var ikke å berettige serbisk nasjonalisme og dens forbrytelser, men snarere desperat å forsvare det som en gang var den multietniske staten Jugoslavia. Til-og-med hans beskrivelser av landskapet er poetisk gjennomsyret av slike hensyn: landskap og fjell er frie for enhver etnisk-nasjonal grense. Selve naturen legemliggjør Jugoslavia og menneskene som levde der sammen i fred.

Kommentaren fra Nobelpriskomitémedlem Henrik Petersen til Spiegel Online, der han forsvarte beslutningen om å tildele Handke prisen, var: «Fra helt tidlig i sitt litterære verk talte Handke tydelig ut for fred og ikke for krig, og han representerer et grunnleggende antinasjonalistisk synspunkt.»

Handke spurte for to uker siden bryskt i Die Zeit: «Hvordan kunne Tyskland anerkjenne Kroatia, Slovenia og Bosnia-Herzegovina, når mer enn en tredjedel av befolkningen enten var ortodokse kristne eller muslimske serbere? Det var på dén måten en innbyrdeskrig ble til.»

I 1991 anerkjente den tyske regjeringen umiddelbart Slovenia og Kroatia som uavhengige stater, og utløste dermed de blodige konfliktene som krevde mer enn 100 000 menneskeliv og som knuste Jugoslavia opp i syv fiendtlige og økonomisk ikke-bærende mini-stater dominert av fattigdom, etniske spenninger og kriminelle eliter. Disse småstatene har forblitt leketøy i stormaktenes hender.

Handke la til: «De gamle fiendtlighetene som først ble utnyttet av utenlandske makter under første verdenskrig og deretter i den andre verdenskrigen, brøt etter anerkjennelsen igjen ut,» og han spurte: «Hadde man glemt at denne staten ble grunnlagt i opposisjon mot Hitler og hans Tredje rike?»

Disse anliggender henger også sammen med Handkes relasjon til den tidligere serbiske presidenten Slobodan Milošević, som døde i fengsel i 2006, etter hans rettssak ved Krigsforbryterdomstolen i Haag. Handke talte kort ved Milošević’ grav, et bidrag som senere ble tolket som støtte for krigsforbrytelser og massakrer. I virkeligheten ga Handke bare uttrykk for sin sorg og sin hjelpesløshet i møte med den jugoslaviske katastrofen.

Milošević var – som kroat-lederen Franjo Tudjman og den slovenske Milan Kučan – en mangeårig embetsfunksjonær i den jugoslaviske statslederen Josip Broz Titos regime. Konfrontert med voksende opposisjon fra arbeiderklassen baserte Milošević seg stadig mer på nasjonalisme og restaureringen av kapitalisme, for å bevare sin makt og sine privilegier.

WSWS skrev etter hans død: «Selv om det ikke er noen tvil om at Milošević bar sin del av ansvaret for blodsutgytelsen som brøt ut på Balkan på 1990-tallet, var i-siste-instans den politiske kilden for hans skyld i all hovedsak tilpasningen – akkurat som for de andre jugoslaviske eks-stalinist-byråkratene som ble nasjonalister – til imperialismens kapitalistiske markedspolitikk i regionen, og hans anvendelse av nasjonalismen for avledning av arbeidende menneskers motstand mot den økonomiske ødeleggelsen forårsaket av disse politiske kursretningene.»

Handke var ikke villig til ukritisk å akseptere transformeringen av Milošević fra en vestlig alliert og en mann berømmet for sine fritt-marked-reformer til en skurk og en «ny Hitler». Han forsto at demoniseringen av Milošević var dypt reaksjonær. På tilsvarende måte ble Iraks president Saddam Hussein og den libyske lederen Muammar Gaddafi begge omgjort så-godt-som over natta fra vestlige partnere til reinkarneringer av Hitler, for å berettige krigene som endte i den fullstendige underkastingen og ødeleggelsen av deres samfunn.

Handke tilnærmer seg disse spørsmålene som forfatter, ikke som en politiker eller historiker. Han har ingen løsning. «Handkes verk er preget av en tilnærming som kritiserer ideologier og reiser etiske spørsmål, han legger ikke frem et politisk program,» skriver Petersen. Beskyldningen om at Handke rettferdiggjorde massakrer er en beryktet løgn. Han distanserte seg uttrykkelig for flere år siden fra massakren i Srebrenica, som han er beskyldt for å bagatellisere.

Den politiske kampanjen mot Peter Handke finner sted mot bakteppet av en massiv militæropprusting og Tysklands ideologiske og praktiske forberedelser for nye kriger. De som står i veien for disse forberedelsene møter en nådeløs mediekampanje, uansett deres tidligere oppnåelser.

En tilsvarende kampanje fant sted for syv år siden da Günter Grass også ble tildelt Nobelprisen i litteratur. Etter å ha skrevet et dikt som advarte for Israels forberedelser for krig mot Iran og faren for en atomar verdenskrig, ble Grass ondskapsfullt fordømt som en antisemitt og skapnazist.

WSWS skrev den gang: «Alle som er imot krig i Midtøsten og den vokende trusselen og faren for en ny verdenskrig må forsvare Günter Grass, og må opponere mot krigshisserne i Berlin, Washington og Tel Aviv, så vel som mot deres lakeier i mediene.» Den samme meldingen er relevant for saken om Peter Handke.

Forfatterne anbefaler også:

The Austrian Peter Handke, European public opinion, and the war in Yugoslavia
[11. august 1999]