Veien videre for massestreiken i Frankrike

9 December 2019

På torsdag gikk over en million offentligsektorarbeidere og ungdommer til streik, og marsjerte i protester mot den franske presidenten Emmanuel Macrons kutting av pensjoner. Streiker av jernbaneansatte, lærere og andre arbeidere fortsatte på fredag, og brakte mesteparten av offentlig transport til stillstand, og stengte mange skoler.

Disse begivenhetene markerer en ny fase i det internasjonale oppsvinget av klassekampen. Nok en gang, nå i hjertet av Europa, trekkes de grunnleggende klasselinjene i samfunnet opp, og arbeiderklassen demonstrerer sin enorme sosiale makt og sitt revolusjonære potensial. Det internasjonale borgerskapets skremte respons ble indikert av overskriften i New York Times’ rapport om torsdagens massestreik: «En revolusjonsdag i Frankrike, med Macron i siktet».

En mann har klatret opp på et trafikklys under en demonstrasjon i Paris [Foto: AP Photo/Thibaud Camus]

Det grunnleggende spørsmålet i Frankrike – som i massestreikene og -protestene i Chile, Bolivia, Ecuador, Libanon og Irak og streikene til amerikanske og meksikanske bilarbeidere og britiske jernbanearbeidere – er det ondartede nivået av sosial ulikhet produsert av kapitalismen.

Dette utbruddet av klassekamp har avslørt alle forsøk på å benekte arbeiderklassens revolusjonære rolle, og på å heve etnisitet og kjønn over klasse som den grunnleggende inndelingen av samfunnet. Som den initielle bevegelsen i Frankrike nok en gang har demonstrert, når arbeidere trer inn i kamp gjør de det som en klasse.

Denne nye kampfasen reiser kritiske politiske spørsmål for arbeiderklassen, og mest sentralt er behovet for å bygge et nytt sosialistisk lederskap.

Mer enn ett år etter utbruddet av masseprotester fra «de gule vestene», har ingen av de protesterendes hovedkrav blitt realisert: for likhet, bedre levestandarder og en slutt på sosial elendighet, politirepresjon og krig. Voksende sjikt av arbeidere konkluderer med at det er på tide å få slutt på finansaristokratiets dominans.

Styringselitens respons kan oppsummeres kort: Så mye for demokrati! På torsdag sendte Macron ut pansrede kjøretøy, vannkanoner og tusenvis av tungt bevæpnet opprørspoliti for å angripe streikende som marsjerte i byer over hele Frankrike. En regjering som opererer uten noe folkelig støtte, mobiliserer paramilitært politi for å knuse protester mot politiske retningslinjer 70 prosent av befolkningen motsetter seg.

I Frankrike, som i alle land, er kapitaliststaten finanselitens tynt tilslørte diktatur.

Utviklingen av en strategi for arbeiderklassen i denne kampen krever en korrekt identifisering av stridens fundamentle karakter og dynamikk. Arbeidere i Frankrike slåss ikke bare mot Macron, men mot global kapitalisme, som er nedsunket i sin dypeste økonomiske og politiske krise siden 1930-tallet og konfronterer et ekspanderende oppsving av klassekamp.

Veien videre er en kamp for å få ned Macron-regjeringen, og for å trekke stadig breiere sjikt av arbeidere og ungdommer med i striden.

Hvordan skal dette gjøres? Det må etableres et revolusjonært politisk alternativ. Arbeidere kan ikke legge bånd på seg, som foreslått av stalinisten og fagforbundslederen Philippe Martinez fra CGT – Generalkonføderasjonen for Arbeid [Confédération général du travail] – til å mønstre periodiske streiker med krav om at Macron trekker tilbake sin pensjonsplan, i forhåpning om at de rikes president vil forhandle med CGT om nye politiske retningslinjer. Dét vil bare føre til nederlag.

Det har gått et halvt århundre siden de siste betydelige sosiale innrømmelsene som ble den franske arbeiderklassen til del, da CGT solgte ut den revolusjonære anledningen reist av den franske 1968-generalstreiken i bytte for Grenelle-avtalenes lønnsøkninger. I dag er imidlertid kapitalismens økonomiske og politiske krise langt dypere. Det vil ikke bli noe reformistisk resultat av klassekampen.

Macrons parti LRM – Republikken Underveis [La République en marche] – har gjentatte ganger gjort det klart at de ikke vil bøye av.

Etter at voldsomme konflikter over militærpolitikk brøt ut på forrige ukes NATO-toppmøte i London, er LRM fast bestemt på å videreføre slusingen av hundrevis av milliarder euro til hæren og de superrike, for å forsterke europeisk forsvar og Frankrikes økonomiske konkurranseevne. Det å tillate at Macron forblir ved makten, selv om han skulle trekke seg på pensjonskuttene, ville bare gi ham tid til å forberede neste fase av den sosiale kontrarevolusjonen.

CGT og deres strategi, som finne sitt ekko hos småborgerlige grupper som Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA) og Jean-Luc Mélenchons parti LFI – Ukuelige Frankrike [La France insoumise] – er bedragersk.

CGT bestemte seg ikke i forrige uke for å føre en kamp til forsvar for pensjonene. I løpet av et år med «gul vest»-protester, som fagforbundene og -foreningene isolerte og fordømte som nyfascistiske, diskuterte CGT Macrons planlagte pensjonsnedskjæringer med hans regjering, vel vitende om at de var massivt upopulære. CGT kalte først i forrige måned til en streik, midt under spontanstreiker ved De franske nasjonale jerbanbaner og protester på sykehus og skoler, i frykt for at opposisjonen skulle unnslippe deres kontroll.

CGT kollaborerer med staten i et forsøk på å utmatte og desorientere arbeiderne og pønske ut et svik. Styringsklassen er vel inneforstått med CGTs rolle. Da opprørspoliti angrep streikende i Paris, Lyon og andre byer på torsdag sa statsminister Edouard Philippe: «Streiker og protester har utfoldet seg som planlagt.» Han benyttet anledningen til å si: «Jeg vil gi uttrykk for min respekt til fagforeningene for deres organisatoriske suksess».

Veien fremover er å ta kampen ut av fagforeningenes hender. Partiet PES – Parti de l’égalité socialiste [Sosialistisk Likhetsparti], den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International] – oppfordrer til etablering av aksjonskomitéer, uavhengige av fagforeningene og deres politiske allierte. I slike organer kan arbeidere og ungdom planlegge og stemme fritt over streiker, protester og andre aksjoner. De kan appellere til sine internasjonale klassebrødre og -søstre om støtte for en revolusjonær kamp mot Macron og finansaristokratiet.

Mot de globale finansmarkedenes diktater og den eskalerende europeiske militæroppbyggingen, er denne appellen til den internasjonale arbeiderklassen en brennende nødvendighet, som ICFI forklarte i uttalelsen fra 2018 om «gul vest»-bevegelsen:

Den eksplosive karakteren av hendelsene i Frankrike vitner om de enorme sosiale motsetningene som er akkumulert i løpet av de nesten tre tiårene siden Sovjetunionens oppløsingen i 1991, og særlig i løpet av tiåret siden krasjet i 2008. Det intense hatet mot kapitalismen og betingelsene den har skapt i Frankrike, og rundt om i verden – det svimlende nivået av sosial ulikhet, den endeløse akkumuleringen av rikdom innen en liten prosentandel av befolkningen, de stadig større nivåene av fattigdom og lidelse – spruter nå ut på overflaten av det politiske liv ... Det som driver utviklingen i Frankrike er ikke i hovedsak nasjonale, men globale betingelser.

Denne vurderingen har blitt bekreftet. Inneværende år har sett et globalt utbrudd av masseprotester og klassekamper. De har knust de postmodernistiske teoriene til middelklassens «venstrepopulister» med opphav fra studentbevegelsen post-1968, med retningsorientering karakterisert av André Gorz’ bok Farvel til arbeiderklassen fra 1980. Mélenchon erklærte på sin side, i boka Folkets æra fra 2014, at det var nødvendig å «komme seg forbi» sosialisme. Han sa at venstresiden var «død» og at «folket inntar den plassen den ‘revolusjonære arbeiderklassen’ okkuperte i venstreorientert politikk.»

Disse diskrediterte kreftene forflytter seg besluttsomt i retning høyresiden. I forrige uke, da masser av arbeidere marsjerte, reagerte Mélenchon ved å promotere nyfascisten Marine Le Pens tomme støtteuttalelse for streiken, og kalte den «fremskritt» i en «humanistisk» retning.

Gjenoppblomstringen av massestreiker og protester rundt om i verden viser igjen at den avgjørende revolusjonære kraften i kapitalistsamfunnet er arbeiderklassen, og at den revolusjonære kampen for sosialisme er på den historiske dagsorden.

PES tar til orde for byggingen av arbeiderkomitéer for å mobilisere arbeiderklassens fulle industrielle kraft, for å sette fabrikkene og arbeidsplassene under arbeidernes demokratiske kontroll og ekspropriere finansaristokratiets formuer. Dette må knyttes til en politisk strategi for å smi arbeiderklassens internasjonale enhet, for å ta statsmakt og omorganisere det økonomiske liv på grunnlag av sosiale behov, ikke privatprofitt.

Alex Lantier