Fire år etter Paris-avtalen

FN-rapport oppfordrer til «radikale transformasjoner» for å unngå global klimakatastrofe

Av Bryan Dyne
28 November 2019

De forente nasjoners (FN) miljøprogram meldte tirsdag sin tiende rapport om utslippsgapet [Emmisions Gap Report], som fremhevet hvor slående mislykket Parisavtalen fra 2015 har vært for å bremse de globale utslippene av drivhusgasser, og for å stanse den globale oppvarmingen. Rapporten advarer for at selv om land skulle holde seg til sine utslippsløfter fra for fire år siden vil de globale gjennomsnittstemperaturene fortsatt øke til 3,2 grader over det pre-industrielle nivået, og at jorda vil få et stadig mer fiendtlig miljø for menneskers livsvilkår.

Dette er godt forbi grensa på to grader satt av Paris-avtalen, og mer enn det dobbelte av grensa på 1,5 grader som er vedtatt siden den gangen. Som rapporten bemerker har regjeringer og foretak ikke dempet karbonutslippene, men i vesentlig grad gjort det motsatte. Utslippene av drivhusgasser har økt med en gjennomsnittshastighet på 1,5 prosent det siste tiåret, og har resultert i frigjøringen av ekvivalenten av 55,3 gigatonn karbondioksid til atmosfæren i 2018, hvorav 37,5 gigatonn ble avgitt fra forbrenning av fossile drivstoff.

Global oppvarming har allerede forårsaket katastrofale skader for store deler av verdens befolkning. Kraftigere orkaner, som Sandy, Maria og Dorian, forårsaket ødeleggelser for milliarder av dollar og kostet tusenvis av mennesker livet. Skogbranner i Australia har gjort koala-bjørner til «funksjonelt ekstinkte». Nesten 900 millioner mennesker er i fare for å sulte fordi tidligere fruktbare landområder blir til ørken, mens 3,2 milliarder menn, kvinner og barn lever i områder som sannsynligvis ikke vil kunne understøtte menneskeliv innen slutten av det neste tiåret.

: Et segment av ei iskappe [Foto: Nasa.gov]

Det er allerede minst 210 millioner såkalte «klimaflyktninger» – de som er permanent tvunget til å flykte fra sine hjem, som følge av klimaendringsrelaterte katastrofer, og ikke fra krig eller andre former for vold. FN anslår at opptil en milliard vil være fordrevet innen 2050.

For noen-som-helst sjanse til å dempe den utfoldende krisen gjengir dokumentet meldinger, som ekko av rapporter som går mer enn fire-tiår-tilbake, og oppfordrer til reduserte utslipp av karbondioksid, metan og nitratoksid. I 2011 advarte FNs femte evalueringsrapport fra FNs internasjonale klimapanel for at verden bare kunne forbrenne ytterligere 565 gigaton karbon (kull, olje og naturgass) før et kritisk vippepunkt for verdens klima ble nådd, der det er ingen vei tilbake [‘point of no return’]. Den bemerket også at det allerede var 2 795 gigatonn karbon innfanget i påviste fossile drivstoffreserver.

Siden den gang har energiproduksjon og industrielt forbruk sluppet ut et estimat på 364 gigatonn karbon i atmosfæren. Som rapporten om utslippsgapet bemerker, vil land og foretak måtte redusere klimagassene de frigjør med minst 7,6 prosent hvert år fra 2020 til 2030 for å ha noen som helst sjanse til å lindre ødeleggelsene som allerede er resultat av menneskeskapte klimaendringer, og for å forhindre enda verre katastrofer.

Rapporten legger særlig vekt på at vedens tjue rikeste land (G20) står for 78 prosent av de globale utslippene av klimagasser, og bemerker at det er Den europeiske union (EU) og land som USA, Kina, India og Russland som må gjøre de mest drastiske nedskjæringene. Den krever «radikale transformasjoner» innen energiproduksjonen og industrisektoren, og en overføring av kraftproduksjon fra kull og olje til sol, vind, tidevann, geotermisk energi og andre fornybare energikilder.

En annen måte å si dette på er imidlertid at 70 prosent av alle utslipp av klimagasser stammer fra 100 storselskaper, hvilket FN-rapporter glatt overser. Det er ikke verdens befolkning som er ansvarlig for klimaendringer, men snarere verdens transnasjonale foretak, som bare fungerer for å berike deres ledere og storaksjonærer. For å sitere British Petroleum (BP) er de mer opptatt av den «potensielle økonomiske effekten» av å begrense karbonutslippene, enn de er av helsetilstanden til planeten og de som lever på den.

FN-tallene gjør imidlertid ikke rede for naturlige prosesser som har blitt utløst av den oppvarmingen som allerede har funnet sted. I fjor advarte Dr. Andrew Glikson fra Australian National University for ei «metan-tidsbombe» i Arktis [engelsk tekst], da nedsmeltingen av permafrost jevnlig frigjør hundrevis av gigatonn metan – en klimagass nesten 80 ganger kraftigere enn karbondioksid – lagret i jordsmonn, innsjøer og sedimenter i Canada og Sibir. Forskere har også observert at metan bobler opp fra under Polhavet, som det anslås inneholder tusenvis av gigatonn av gassen.

Dersom disse metanreservene noen gang fullt ut skulle slippes fri ville konsekvensene være kataklysmiske. De ekstreme værbegivenhetene det siste tiåret ville bare være forvarsler om langt mer ødeleggende uvær, lengre hetebølger, tørrere tørkeperioder og flere uavbrutte branner. Korallrev over hele verden ville dø ut og eliminere betydelige deler av næringskjeden. Isbresmelting og stigning av havnivået ville oversvømme hver en kystby på planeten, som er hjem for mellom en tredjedel og halvparten av verdens befolkning, og det ville potensielt drukne milliarder av mennesker. Minst én million [engelsk tekst] av jordas arter ville dø ut, og store deler av jordoverflata, på en kontinentskala, ville bli ubeboelige.

Jordas temperatur vil dessuten ikke lenger være direkte relatert til forbrenning av fossile drivstoff, som dermed ville gjøre det eksponentielt vanskeligere for moderne vitenskapelige teknikker å få kontroll, eller få reversert utviklingen.

Den eneste måten å få avverget et slikt scenario er å implementere en vitenskapelig planlagt global omstilling av verdens energiproduksjon, for å gå over fra en avhengighet av fossile drivstoff til fornybar energi. Det vil igjen innebære en transformering i samme omfang av transport, logistikk, landbruk og i siste instans av samfunnet som helhet. Slike endringer vil nødvendigvis skjære på tvers av alle landegrenser, foretaksprofitter og nasjonale sikkerhetsinteresser, som alle er karaktertrekk av kapitalismen: oppdelingen av verden i rivaliserende nasjon-stater og underordningen av det økonomiske liv til akkumuleringen av privatprofitt.

Den eneste måten å sette verdens produktive krefter på en så internasjonalt koordinert basis er å omvelte profittsystemet, nasjon-statene og kapitalismen. Det motsatte av alt dette må etableres – sosialisme, den internasjonale arbeiderklassens demokratiske kontroll over verdens produktivkrefter.