Militærtilslaget i Chile: Pinochet går igjen

24 October 2019

46 år etter det CIA-støttede fascistkuppet til Augusto Pinochet vender det chilenske oligarkiet tilbake til diktatoriske styreformer for å få undertrykt de voksende protestene fra hundretusener av arbeidere og ungdommer.

Protestene er motiverte av et intenst raseri over flere tiår med sosial kontrarevolusjon, inkludert privatiserte pensjoner og grunntjenester, fattigdomslønninger og drakoniske arbeidslivsbetingelser. Som repons har Sebastián Piñera-administrasjonen raskt påkalt 1980-konstitusjonen opprettet under Pinochet, og anvender et politi-stat-apparat som har forblitt i-det-vesentlige uskadd og under kontroll av fascistiske embetsrepresentanter.

Polititilslaget mot masseprotester i Chile har etterlatt minst 11 døde. (AP Photo/Luis Hidalgo)

Sist lørdag innførte president Piñera unntakstilstand, suspenderte demokratiske rettigheter, satte inn militæret og påla nattlige portforbud i Santiago og andre større byer.

Tanks og militærtropper med angrepsgeværer har stormet demonstranter på de store torgene og broene, ledsaget av Carabinero-politiet med vannkanoner og helikoptre. Videoer på sosialmedier har vist soldater, til-og-med i sivil, skyte med skarp ammunisjon både i dagslys og i mørket, der de har fotografert demonstranter og har plukket dem opp i deres nabolag.

På tirsdag ble det bekreftet fra presidentpalasset Moneda i Santiago at 15 sivile er døde. Det ble hevdet at flere enn 2 600 demonstranter er arrestert siden sist fredag, da demonstrasjoner utløst av en prisøkning for Santiago-metroen bredte seg ut over hele landet, og innlemmet bredere krav mot sosial ulikhet.

Ifølge Nasjonalinstituttet for menneskerettigheter [‘Instituto Nacional de Derechos Humanos de Chile’] har minst 88 personer blitt påført skuddskader, mens militæret har skutt og drept minst to demonstranter – i La Serena på søndag og i Curicó på mandag. Rodrigo Ubilla, statssekretær for innenriksdepartementet, henviste til det andre tilfellet, der han på tirsdag advarte: «Én person, ett dødsfall som ikke kan rapporteres, er dét i går kveld på Motorvei 5 Sør. Når det offentlige departementet forbyr å informere om noe, er det et forbud.»

Den chilenske arbeiderklassen har gjort det klart at den på det heftigste vil motsette seg en tilbakevending til diktatur. Etter å ha kalt for en generalstreik, med krav om en slutt på militærets utplassering og på unntakstilstanden, stengte havnearbeiderne landets hovedutskipningshavner, og kobbergruvearbeiderne ved landets største gruve – Escondida – spontanstreiket mandag kveld.

Utviklingen i Chile er del av et oppsving av arbeiderklassens militans internasjonalt. I Latin-Amerika har massestreiker og demonstrasjoner mot innstramminger funnet sted i Ecuador og Honduras. Det pågår ei kontinuerlig bølge av streiker blant bilarbeidere, gruvearbeidere og lærere i USA, den globale kapitalismens sentrum, samtidig med en spontanstreik av tusenvis av jernbanearbeidere i Frankrike, og en overveldende streikeautorisering fra 110 000 postarbeidere i Storbritannia.

Soldater patruljerte i pansrede kjøretøy da unntakstilstanden ble opprettholdt i Santiago i Chile, søndag den 20. oktober 2019. Protestene i landet har fortsatt, selv etter at president Sebastian Piñera kansellerte prisøkningen for T-banen, som har ført til massive og voldelige demonstrasjoner. (AP Photo/Luis Hidalgo)

Landets viktigste fagforbund CUT – Central Unitaria de Trabajadores de Chile [Chiles arbeideres forente senter] – som er kontrollert av det stalinistiske Kommunistpartiet (PCC), var ute av stand til å forhindre tiltakende sektorer av arbeiderklassen fra å intervenere i demonstrasjonene med streiker og ble tvunget til å kalle for en generalstreik for onsdagen, «inntil vi mekler respons fra regjeringen og en rask løsning på de demokratiske institusjonenes nåværende krise».

Senatets president Jaime Quintana talte for den nominelle opposisjonen innen styringsklassen da han på tirsdag erklærte: «Kategorisk sett, som opposisjonen, søker vi ikke å destabilisere Piñera-regjeringen, som umiddelbart må tillate seg å bli støttet, og som må kunngjøre en sosial agenda med øyeblikkelige rettigheter.» Quintana leder Partiet for demokrati (PD) [‘Partido por la Democracia’], som har anført koalisjonsregjeringer med Sosialistpartiet (PSC) [‘Partido Socialista de Chile’], det stalinistiske Kommunistpartiet (PCC) [‘Partido Comunista de Chile’] og med kristelig-demokratene (PDC) [‘Partido Demócrata Cristiano’] som regjerte i 25 av-de-siste 30 årene, siden Pinochet forlot makten i 1990.

Pseudo-venstre-koalisjonen Bred Front [‘Frente Amplio’], med ledende partier som også deltok i tidligere regjeringskoalisjoner, har berettiget undertrykkingen ved å fordømme demonstrantene for «uakseptabel og uberettiget vandalisme».

Disse uttalelsene viser at fagforeningene, stalinistene og sosialdemokratene jobber for å gjenta sine historiske svik mot den chilenske arbeiderklassen ved å holde den voksende sosiale opposisjonen lenket inn bak klassefienden og dens repressive apparat.

I forkant av Pinochet-kuppet [i 1973] kanaliserte disse styrkene de revolusjonære omveltningene mot pro-business-politikken til den USA-støttede Eduardo Frei-regjeringen, inn bak støtte for Folkefronten («Unidad Popular») ledet av Salvador Allende. Opprøret i arbeiderklassen toppet seg mellom 1969 og 1973, med fabrikk- og landokkupasjoner og etableringen av cordones industriales, som var industrielle nettverk av arbeiderstyrte fabrikker.

Til tross for at Unidad Popular-lederne kjente til det forestående militærkuppet som ble planlagt av Washington og fascistiske seksjoner innen det chilenske militæret og styringsklassen, promoterte de militæret som «folket i uniform», samtidig som de avviste los cordones [fabrikknettverkenes] oppfordringer om å bevæpne arbeiderne for å bekjempe det forestående kuppet. De utplasserte derimot soldater for å undertrykke streiker og okkupasjoner. Fordi arbeiderne ikke hadde et eget parti for å slåss uavhengig for sine revolusjonære ambisjoner ble de forrådt, og de ble etterlatt fysisk og politisk ubevæpnet i møte med militærkuppet i 1973, og med fascistrepresjonen under Pinochet.

Gjenopplivningen av Pinochet-typen represjon i Chile er del av en internasjonal prosess. Politi-stat-represjon i Catalonia, det militære tilslaget i Ecuador og veksten av fascisme i Tyskland, Brasil og USA blåser de kapitalistiske ideologenes påstander i lufta, om at oppløsingen av Sovjetunionen for nesten tre-tiår-siden markerte «historiens ende». Som respons på veksten av sosial opposisjon og klassekamp gjenoppretter styringselitene alt av det 20. århundres politiske skitt og reaksjon.

Den grunnleggende faktoren bak styringsklassens dreining mot autoritært styre er den ekstreme veksten av sosial ulikhet, som er uforenlig med demokratiske styreformer. I Chile har ulikheten returnert til nivåene fra 1882, da den oligarkiske Edwards-familiens gruve- og bankformuer tilsvarte syv prosent av Chiles BNP.

I dag tilsvarer Luksic-familiens formue på $ 17,4 milliarder [NOK 159 millarder] anslagsvis seks prosent av BNP. En håndfull oligarker, med de tetteste forbindelser til amerikansk og europeisk imperialisme, kontrollerer alle nivå av regjeringen. Dette inkluderer milliardærpresidenten Sebastián Piñera. Sjiktene av den øvre middelklassen representert av fagforeningene (CUT), Kommunistpartiet PCC, Bred Front (FA), og deres apologeter, er fiendtlig innstilte mot enhver protest mot sosial ulikhet og kapitalisme.

Lærdommene fra det blodige sviket i Chile i 1973 er av strategisk betydning for arbeidere som trer inn i klassekampen mot kapitalismen i Chile, og internasjonalt.

I det arbeiderklassen må ta som en advarsel skrev Bloomberg-spaltisten John Authers på tirsdag: «Når det kan skje i Santiago, da kan det skje hvor som helst. Dét er den ubehagelige beskjeden resten av verden må ta fra det plutselige sammenbruddet av den sivil orden i Chile.»

Mens IMF advarer om en «synkronisert oppbremsing» av verdensøkonomien og geopolitiske konflikter eskalerer, demonstrerer styringsklassene overalt at de brutalt vil motsette seg enhver inntrenging på deres formuer.

Begivenhetene i Chile viser at arbeiderklassen må ta ledelsen i forsvaret av demokratiske rettigheter og for motstanden mot ulikhet. For å unngå den populistiske folkefrontismens katastrofale svik må den spontane globale bølga av klassekamp bevisst bevæpnes med et sosialistisk og internasjonalistisk program. Det betyr byggingen av seksjoner av ICFI – Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale [International Committee of the Fourth International] – i Chile, og i hele Latin-Amerika.

Andrea Lobo