New York Times, Kina og skremsel om «Den gule fare»

23 October 2019

I sin søndagsutgave hetset New York Times brutalt antikinesisk, der avisas redaksjonelle lederartikkel over ei helside advarte om en «farlig og voksende trussel» fra den «aggressive ... kommuniststaten».

Lederartikkelen presenterte USA i en skyggefull kamp mot kinesisk «kulturimperialisme», som har som mål å «kvele denne nasjonens kjerneverdier».

Dette hysteriske språket – der Kina ble kalt «farlig», «aggressivt» og en «trussel» – har alle kjennetegn av den rasistiske myten om «Den gule fare» som ble anvendt for rettferdiggjøring av de europeiske og amerikanske imperialistmaktenes kolonierobringer av Asia.

Times skrev: «Kina søker å få kontrollert ikke bare det som sies i Kina, men også det som sies om Kina.» Lederartikkelen hevdet at «USAs forpliktelse for menneskerettigheter, og deriblant ytringsfriheten» står overfor «en spesielt stor utfordring».

Times prøvde ikke å forklare hvilken «forpliktelse for menneskerettigheter» som forevises av amerikansk imperialisme. Er det den «forpliktelsen for menneskerettigheter» som førte USA til å voldta, torturere eller myrde hundretusener av mennesker på tvers av hele Irak, fra fangehullene i Abu Ghraib, til Fallujah og Sadr City? Eller til å begå massakrer over hele verden, fra My Lai i Vietnam til Kunduz-sykehusangrepet i Afghanistan?

Obama-administrasjonen myrdet amerikanske statsborgere med dronemissiler. Trump-administrasjonen, i en utvidelse av demokratenes politikk, separerer tusenvis av immigrantfamilier og presiderer over det FN karakteriserer som tortur av barn. Den amerikanske regjeringen fengsler varsleren Chelsea Manning og søker å få påført WikiLeaks-utgiveren Julian Assange en livstidsdom eller det som verre er, for å ha avslørt krigsforbrytelser.

Amerikansk imperialisme hevder privilegiet ikke bare til å kunne «blande seg inn» i andre lands anliggender, men til å kunne styrte enhver valgt regjering som den anser som en hindring for dens interesser. Ifølge en studie rapportert i Washington Post forsøkte USA fra 1947 til 1989 å velte andre nasjoners regjeringer 72 ganger. Av disse brakte «26 av USAs skjulte operasjoner med suksess en USA-støttet regjering til makten».

Ingen land kommer i nærheten av USA hva angår de enorme ressursene landet anvender til propaganda og det å få plassert politikere, akademikere og journalister på sine etterretningstjenesters lønningslister.

Hugh Wilford bemerket i boka The Mighty Wurlitzer, hans historie om Central Intelligence Agency (CIA):

Det fremkom at høytstående funksjonærer i den amerikanske arbeiderbevegelsen i hemmelighet hadde jobbet med CIA for å utbre prinsippene om «fri fagorganisering» over hele verden. Antikommunistiske intellektuelle, forfattere og kunstnere ble mottakere av hemmelig regjeringssjenerøsitet ... Universitetsprofessorer, journalister, bistandsarbeidere, misjonærer, borgerrettighetsaktivister ... hadde alle hørt med i CIAs skjulte nettverk av frontoperasjoner.

Og så var det de hundrevis av journalistene som ble avslørt for å ha vært på CIAs lønningsliste. Wilford skrev:

Arthur Hays Sulzberger, utgiveren av New York Times, var en god venn av [CIA Director] Allen Dulles og signerte en avtale om hemmelighold med the Agency ... I henhold til dette arrangementet besørget Times minst ti CIA-offiserer med dekke som reportere eller administrasjonspersonale i avisas utenlandsavdelinger, samtidig som reelle i avisansatt ble oppfordret til å videreformidle informasjon til the Agency.

New York Times symboliserer utslettingen av ethvert skille mellom nyheter og statspropaganda. Varsleren Edward Snowden minnes i sin nylige memoarbok å se historier fra CIAs interne nyhetstjeneste, som flere dager senere dukket opp på de amerikanske avisenes sider, nesten uendret med ytterligere henvisninger til «ikke-navngitte etterretningskilder».

Trusselen mot det amerikanske demokratiet kommer ikke utenfra, men innenfra. New York Times, i sine uopphørlige krav om sensur og konformitet med statens «verdier», er en av de viktigste pådriverne for den trusselen.

Times erklærte i lederartikelen på søndag at amerikanske selskaper må bekrefte den «amerikanske… konsensus» mot «Det kinesiske kommunistpartiets posisjon». Avisa anklaget Disney og Comcast for «innrømmelser» [‘appeasement’] og for å tale for «Det kinesiske kommunistpartiets posisjon, og mot den amerikanske ... konsensus».

Times gjorde helt spesielt et anliggende av en scene i Disney-barnefilmen Abominable, som avisa hevdet fremstiller Kinas grenser feilaktig. Times hevdet at dette var et svik mot «amerikanske verdier» og så-godt-som forrædersk. Dette argumentets logikk er at USA burde slå følge med regjeringssensorer i Vietnam, Filippinene og Malaysia, som har forbudt filmen.

Times erklærte: «Selskaper er skapninger av en bestemt stat, uansett hvor mye deres direktører foretrekker å tenke på deres operasjoner som multinasjonale. Amerikanske selskaper velger å operere i henhold til USAs lover og å høste fordelene av livet i USA – og de burde stilles til ansvar for opprettholdelsen av USAs verdier».

Slike uttalelser avslører Times fiendtlighet overfor de demokratiske oppfatningene som er nedfelt i den amerikanske konstitusjonen. Det første endringstillegget [‘the First Amendment’] erklærer: «Kongressen skal ikke lage noen lov som respekterer en etablering av religion, eller noe forbud mot den frie utøvelse av den; eller som begrenser ytringsfriheten, eller pressefriheten; eller folkets rett til fredelig forsamling og dets rett til å appellere til regjeringens håndtering av deres misbehag.»

Det vil si at regjeringen ikke har noen fullmakt til å pålegge folket et sett av religiøse, moralske eller politiske synspunkter. Det er ikke noe universelt sett av «amerikanske verdier» som statsborgerne, eller selskapene, er forpliktet til å opprettholde, eller kan bli «gjort ansvarlige» for å ha motsatt seg.

Times hevder et fascistisk argument. Det var naziregimet i Tyskland som hevdet at «folket» måtte innordne seg med de etniske og religiøse «verdiene» diktert av staten, og som brutalt undertrykte alle de som valgte ikke å etterfølge dem, eller ikke kunne på grunn av sin bakgrunn.

Lederartikkelens retorikk om «menneskerettigheter» og «ytringsfriheten» er et tåkeslør for den egentlige agendaen til New York Times og de dominerende delene av den amerikanske styringsklassen. Amerikansk imperialisme forbereder seg for en katastrofal krig mot Kina for å forhindre at landet utfordrer amerikansk global strategisk og økonomisk dominans.

«For første gang siden slutten av den kalde krigen befinner USA seg i en konkurranse ... med et land i sin egen vektklasse,» fastslo Times. «Kina har inntatt ei hard linje, og det er på tide at USA responderer med samme mål.»

Betingelsene for krig forberedes ideologisk med hysteri om utenlandsk innblanding og infiltrering, og beskyldninger om forræderi mot alle de som motsetter seg militarisme. I forrige måned promoterte Washington Post en rapport fra Hoover Institution som erklærte at «det ikke lenger burde være akseptabelt at akademikere, journalister, diplomater og offentlige embetsrepresentanter fra Folkerepublikken Kina innvilges ubehindret tilgang til det amerikanske samfunn».

New York Times, som er Det demokratiske partiets uoffisielle talerør, angrep i sin redaksjonelle lederartikkel Trump for ikke å være aggressiv nok. Artikkelen erklærte at presidenten hadde «svekket amerikanske selskapers evne til å stå opp for amerikanske verdier» ved «ikke å motsette seg Kinas forlangender fast nok».

Uansett den bitre fraksjonskonflikten i Washington er både Det demokratiske og Det republikanske partiet like forpliktet til en reversering av den ubønnhørlige nedgangen av den amerikanske kapitalismens globale hegemoni, med anvendelse av konfrontasjon og krig mot Kina.

Andre Damon