USA hevder «våpenhvile»-avtale for Tyrkias invasjon av Syria

Av Bill Van Auken
19 October 2019

Trump-administrasjonen hevdet på torsdag at den hadde oppnådd en stor diplomatisk seier ved å forhandle frem en «våpenhvile» i den åtte-dager-gamle tyrkiske offensiven mot den kurdiske YPG-militsen i det nordlige Syria. Den amerikanske presidenten hadde egenhendig gitt grønt lys til invasjonen i en telefonsamtale med sin tyrkiske kollega Recep Tayyip Erdogan den 6. oktober, da han deretter trakk de amerikanske spesialstyrkene som var utplassert langs den syrisk-tyrkiske grensa for å tilrettelegge for operasjonen.

Eksistensen av «våpenhvilen», som ble annonsert på en pressekonferanse innkalt i den amerikanske ambassaden i Ankara av USAs visepresident Mike Pence og utenriksminister Mike Pompeo, ble umiddelbart benektet av tyrkiske myndigheter, som hevdet at de aldri ville inngå noen slik avtale med «terrorist»-styrker. Ankara anser YPG, som fungerte som Pentagons viktigste stedfortredende styrker [‘proxy forces’] på bakken i den såkalte krigen mot Den islamske staten Irak og Syria (ISIS), som ei grein av PKK, den kurdiske separatistbevegelsen i Tyrkia, som landet har ført en brutal kontraopprørskampanje mot de tre siste tiårene.

Det tyrkiske utenriksdepartementet bekjentgjorde på torsdag ettermiddag en «Amerikansk-tyrkisk fellesuttalelse om Nordøst-Syria» på 13 punkter. Ingen steder nevner dokumentet en våpenhvile, og i stedet heter det der at Tyrkia vil ta en «pause» i sin offensiv i Syria, som skulle vare i 120 timer, «for å tillate YPGs tilbaketrekning». Så snart den kurdiske militsen er drevet vekk fra den syrisk-tyrkiske grensa – hovedmålet for den tyrkiske invasjonen – ville militærkampanjen kalt Operation Peace Spring bli stanset, i henhold til avtalevilkårene.

Dokumentet innledes med bekreftelsen av statusen til USA og Tyrkia som NATO-allierte, og fortsetter med å erklære Washingtons forståelse av Ankaras «legitime sikkerhetsproblemer på Tyrkias sørlige grense» og det bekrefter en forpliktelse til å «beskytte NATO-territorier og NATO-befolkninger mot alle trusler».

Tyrkias utenriksminister Mevlut Cavusoglu sa etter møtet mellom Erdogan og de amerikanske embetsrepresentantene: «Vi fikk det vi ønsket ... Dette betyr at USA har godkjent legitimiteten til våre operasjoner og mål.»

Avtalen lover også at det ikke vil bli innført nye amerikanske sanksjoner mot Tyrkia, og at de eksisterende sanksjonene vil bli hevet så snart de militære operasjonene i Syria bringes til stillstand.

Den tyrkiske hærens invasjon har drept flere hundre og drevet minst 200 000 syriske kurder på flukt for livet sørover. Grusomheter har blitt tilskrevet tyrkisk-støttede islamistmilitser, trukket fra de samme Al Qaida-tilknyttede styrkene som tidligere ble bevæpnet og finansiert av CIA i regimeendringskrigen mot regjeringen til president Bashar al-Assad.

Trump brysket seg foran kameraene i Fort Worth i Texas da han beskrev avtalen med Tyrkia – som utgjorde at Washingtons ga etter for alle Ankaras krav – som historisk, «noe de har prøvd å få til i 10 år, alle sammen, og som de ikke fikk til». Han hevdet at «millioner av liv» var blitt reddet, som om det gebrekkelige opphøret i kampene på Syrias nordlige grense betyr en slutt på landets åtte-år-gamle konflikt. Han tilskrev avtalen til sin «ukonvensjonelle» tilnærming og «rough love» [‘krevende kjærlighet’].

I et sjelden øyeblikk av sannhet beskyldte Trump Obama-administrasjonen for å ha «ansvar for mer enn en-halv-million menneskeliv, i løpet av en veldig kort periode, i samme regionen», under den langtrukne regimeendringsoperasjonen som ble lansert i 2011.

Dagen før Pence-Erdogan-møtet i Ankara uttalte Trump under en pressekonferanse i Det hvite hus at kampene på den tyrkisk-syriske grensa ikke hadde «noe med oss å gjøre» og «ikke er vårt problem». Han refererte avvisende til YPG, som led rundt 11 000 tap i USAs intervensjon i Syria, og antydet at de var leiesoldater, som «fikk mye penger for å slåss» og han la til at de «ikke var noen engler».

Som respons på en tiltakende tverrpartikritikk bekjentgjorde Det hvite hus også et 9. oktober-brev til Erdogan, der Trump advarte den tyrkiske presidenten om at han ville bli sett som en «djevel» dersom Tyrkia fortsatte sin offensiv, samtidig som han befalte ham: «Ikke vær en tøffing. Ikke vær en tosk!» Tyrkiske embetsrepresentanter rapporterte at Erdogan kastet brevet i søpla, og responderte med å steppe opp militærangrepet i Syria.

Fellesuttalelsen som ble offentliggjort på torsdag erklærer en amerikansk-tyrkisk avtale om etableringen av en «sikker sone for å imøtekomme Tyrkias nasjonale sikkerhetsmessige bekymringer», og tillegger at denne sonen vil bli «først og fremst håndhevet av de tyrkiske væpnede styrker, og at de to sidene vil øke deres samarbeid i alle dimensjoner av implementeringen».

Uttalelsen gir ingen presis definisjon av den «sikre sonen», og staver heller ikke ut hvilken rolle USA skal spille i dens gjennomføring. Pence sa på pressekonferansen i Ankara at sonen ville strekke seg omtrent 30 km sør for den tyrkisk-syriske grensa, men ga ingen indikasjon på hvor lang grensestrekningen er som den skal dekke. Erdogan-regjeringen har indikert sin intensjon om å okkupere et 320 km strekk som dekker hele det nordøstlige Syria, fra Eufrat-elva til den syriske grensa med Irak.

Ankara har lenge tatt-til-orde for opprettelsen av en «sikker sone» innenfor den syriske grensa, både for å bryte opp den semi-autonome regionen som er skåret ut av kurderne, og for å skape et område for trening og bevæpning av islamistmilitser for å kunne eskalere den blodige sekteriske borgerkrigen som ble igangsatt med det formål å styrte Assad. Erdogan har også uttalt at han har til hensikt å sende millioner av syriske sunniarabiske flyktninger fra Tyrkia inn i «sonen», som et trekk for etnisk rensing mot kurderne.

Krav om en slik «sone» har blitt fremmet gjentatte ganger av amerikanske republikanere, som eksempelvis den avdøde senatoren John McCain, så vel som av demokrater som Hillary Clinton, som gjorde det til del av sin presidentplattform i 2016. Begge støttet den som et middel til å føre krigen for regimeendring i Syria.

Mazloum Abdihas, kommandøren for de kurdiske styrkene i Syria, sa til kurdisk fjernsyn at YPG-militsen og de såkalte Syriske demokratiske styrkene (SDF), som tidligere sloss som amerikanske proxy-styrker, ville overholde avtalen som ble kunngjort i Ankara. Han la imidlertid til at den såkalte våpenhvilen bare dekker den 96 km lange stripa av territorium mellom de syriske grensebyene al Abyad og Ras al-Ain, der de tyrkiske væpnede styrkene har konsentrert sin offensiv.

Det amerikansk-tyrkiske forslaget om å hugge ut en «sikker sone» er ytterligere forvansket av utplasseringen av syriske regjeringstropper sammen med russiske militærenheter, som har rykket inn i byene Kobane og Manbij, og overtatt baser forlatt av de amerikanske spesialstyrkene som Trump beordret å trekke seg ut. Syriske regjeringstropper har også rykket inn i Raqqa, den tidligere «hovedstaden» til ISIS, som ble desimert og lagt i ruiner av amerikanske flyangrep.

De kurdiske militsstyrkene kunngjorde på søndag at de hadde invitert den syriske regjeringen og de russiske styrkene til å fylle det vakuumet som oppsto av tilbaketrekningen av amerikanske tropper, for å beskytte befolkningen mot den tyrkiske invasjonen. Ifølge noen rapporter har YPG-militsstyrker i grenseområdene blitt integrerte inn i regjeringsstyrkene.

Mens Pence på pressekonferansen i Ankara hevdet at Erdogan-regjeringen hadde sagt seg villig til ikke å gå til noen militæraksjoner i den syriske byen Kobane, motsa Tyrkias utenriksminister Cavusoglu direkte den amerikanske visepresidenten, og hevdet: «Vi ga ingen løfter om Kobane», og at saken skulle bli diskutert med Russland.

Fristen på 120 timer for å fullføre tilbaketrekningen av YPG-styrker fra grenseområdet og initieringen av en full stans for tyrkiske militæroperasjoner, sammenfaller pent med Erdogans planlagte tur til feriebyen Sotsji ved Svartehavet for et møte med Russlands president Vladimir Putin.

Russland har insistert på at kontroll over Syrias nordlige grense, sammen med alt av syrisk territorium, må settes under Damaskus-regjeringens kontroll. Samtidig har Moskva uttrykt forståelse for Tyrkias «sikkerhetsproblemer» og lovet at YPG-styrker ville bli fjernet fra grenseområdet.

Den russiske utenriksministeren Sergei Lavrov og hans iranske motpart Mohammed Javad Zarif ble i en telefonsamtale på torsdag enige om behovet for å stabilisere grenseområdet øst for Eufrat-elva ved hjelp av en «dialog mellom Damaskus og Ankara, så vel som mellom syriske myndigheter og representanter for syriske kurder», ifølge en uttalelse fra det russiske utenriksdepartementet.

Trumps ordre om delvis tilbaketrekning av amerikanske tropper fra det nordøstlige Syria – som ble utlagt som en oppfylling av hans populistiske og nasjonalistiske løfte om å få slutt på Amerikas «evige kriger» [‘forever wars’] i Midt-Østen og Afghanistan – har utløst en politisk brannstorm i Washington.

Representantenes hus i Washington stemte på onsdag 354-60 for en resolusjon som fordømmer Trumps handling i Syria, der republikanere støttet den med en 2:1-margin.

Wall Street Journals redaktører, normalt høyreorienterte støttespillere for Trumps politikk, publiserte på torsdag en redaksjonell lederartikkel med tittelen «Kurderne 354, Trump 60».

«Avvisningen sender en melding om forvitrende tillit til presidentens utenrikspolitiske vurdering, som kunne påvirke andre anliggender» heter det i lederartikkelen, i en klar henvisning til trusselen om riksrettstiltale. Lederartikkelen la til: «Mr. Trump tar feil når han antar at alle republikanere følger ham på en kurs for retrett fra globale forpliktelser. De fleste republikanere tror fortsatt på amerikansk globalt lederskap og en robust anvendelse av militærmakt når det er berettiget.»

Samtidig som lederartikkelen fordømte «forræderiet» av Pentagons tidligere kurdiske proxy-styrker, er hovedbekymringen blant politikere fra begge big-business-partiene at Trump har gitt etter i Midtøsten til fordel for både Russland og Iran.

Konfrontert med den tiltakende politiske krisen, så vel som en intensivering av klassekampen og de sosiale spenningene i USA, vil trusselen om en opptrapping av USAs militarisme i regionen intensiveres, uansett avtalen som ble inngått i Ankara. Faren er at de stadig mer komplekse konfliktene langs den syrisk-tyrkiske grensa kan bryte ut i en større krig, og dra inn hele regionen så vel som verdens to store atomvåpenmakter, USA og Russland.