Peterloo-massakren og Shelley

Del 2: Shelleys politikk og hans Peterloo-diktsyklus

Av Paul Bond
8 October 2019

Del 2: Shelleys politikk og hans Peterloo-diktsyklus

Inneværende år markerer 200-årsmarkering for Peterloo-massakren, en kritisk begivenhet i britisk historie. Den 16. august 1819 samlet det seg en menneskemengde på anslagsvis 60 000 til 100 000 fredelige demonstranter på Manchesters St. Peter's Field. De kom for å appellere for stemmerett for voksne, og for en reform av parlamentarisk representasjon. Den ikke-stemmeberettigede arbeiderklassen, som menneskemengden besto av – bomullsarbeidere, mange av dem kvinner, med en stor kontingent irske arbeidere – led under de stadig vanskeligere økonomiske betingelsene etter slutten på Napoleonskrigene fire år tidligere.

Kort etter at det store samlingsmøtet begynte oppfordret lokale rettsfullmektige Manchester og Salford Yeomanry til å arrestere foredragsholderne [o. anm.: Yeomanry var den tidens bevæpnede tropper av frivillige kavalerister; benevnelsen anvendes fortsatt på underavdelinger av British Army Reserve], og de beordret Yeomanry-kavaleri og et regulært arméregiment til å angripe menneskemengden. De stormet den med trukne sabler. Atten mennesker ble drept og opptil 700 såret.

Den 16. august i år publiserte WSWS en historisk vurdering av massakren [engelsk tekst], og i april i år norske oversettelser av David Walsh’ omtale av Mike Leighs film om Peterlooi anledning premieren i USA, og hans intervju med regissøren fra fjorårets presentasjon på Toronto International Film Festival.

Det følgende er del to av den todelte artikkel, med fokus på den store poeten Percy Bysshe Shelleys politikk og hans diktsyklus om Peterloo. Del én ble publisert den 2. oktober.

Percy Bysshe Shelleys barndom og skolegang var typisk for hans klasse. Men han ble mobbet og var ulykkelig på Eton, og utviklet allerede der en uavhengighet i sin tenkning og fikk anlagt spirene for sine egalitære fornemmelser. I opposisjon til skolens fagging-system (der yngre elever blir satt til å tjenestegjørere for de eldre guttene), forfulgte han også entusiastisk vitenskapelige eksperimenter.

Forsiden av Shelleys «Ateismens nødvendighet» 1821, Worthing C. and W. Phillips

Han ble utvist fra Oxford i 1811 for publiseringen av en traktat med tittelen «The Necessity of Atheism» [‘Ateismens nødvendighet’] Samme året publiserte han også anonymt et antikrigessay «Poetical Essay on the Existing State of Things» [‘Poetisk essay om tingenes eksisterende tilstand’]. Det var en pengeinnsamlingsaksjon for den irske journalisten Peter Finnerty, som var fengslet for injurier etter å ha anklaget adelsmannen [viscount] Castlereagh for å ha mishandlet fanger fra organisasjonen De forente irer. Essayet var lenge vurdert tapt, men en kopi ble funnet i 2006 og tilgjengeliggjort i 2015 av Bodleian Library.

Irland var en presserende bekymring. Shelley besøkte Irland fra februar og til april i 1812, og hans «Henvendelse til det irske folk» fra dette året oppfordret til en katolsk frigjøring og en opphevelse av Unionsloven fra 1800, vedtatt etter 1798-opprørene. Shelley kalte loven «den mest suksessfulle motoren England noensinne har forvaltet over det falne Irlands elendighet».

Shelleys formative radikalisme var inspirert av Den franske revolusjonen. Denne borgerlige revolusjonen reiste utsiktene for fremtidige sosialistiske revolusjonære kamper, som det materielle grunnlaget for – fremveksten av den industrielle arbeiderklassen – enda bare så vidt var i sitt formingsstadium.

Mange eldre romantiske poeter som – om enn ambivalent – hadde ønsket Den franske revolusjonen velkommen som progressiv, reagerte på dens begrensninger ved å avvise ytterligere bestrebelser etter frihet. Shelley fordømte dette, og skrev i 1816 om William Wordsworth:

In honoured poverty thy voice did weave

Songs consecrate to truth and liberty, —
Deserting these, thou leavest me to grieve,
Thus having been, that thou shouldst cease to be.

I beæret fattigdom vevde din stemme
Sanger viet sannhet og frihet, –
Disse forlater du og etterlater meg i sorg,

Det du var, skulle du slutte å være.

I 1811 besøkte Shelley den reaksjonære fremtidige hoffpoeten [poet laureate] Robert Southey. Han hadde beundret Southeys poesi, men ikke hans politikk, og skrev: «Han som var hatefull mot Bigotteri, Tyranny, Lov, har blitt en tilbeder av disse idoliseringene, på en mest avskyelige måte.» Southey besørget Shelley med introduksjonen til William Godwin, hvis datter Mary skulle bli Shelleys kone.

Mary Shelley (malt av Richard Rothwell i 1840)

Godwins anarkisme gjenspeiler utopianismen i en periode før fremveksten av arbeiderne som en masseklasse, selv om hans roman Caleb Williams (1794) forblir kraftfull. Shelley lærte av Godwin, men var også finstemt for den sosiale, politiske og teknologiske utviklingen.

Shelleys filosofiske dikt Queen Mab fra 1813, som innlemmer ateismepamfletten i sine bemerkninger, forsøkte å syntetisere Godwins oppfatning av politisk nødvendighet med hans egen tenkning om vedvarende endringer i naturen. Der noen hadde forlatt ideer om revolusjonær endring på grunn av Napoleons fremvekst etter Den franske revolusjonen, bestrebet Shelley seg på å formulere en gradvis transformering av samfunnet, men som likevel skulle være total.

Han oppsummerte sine synspunkter på utviklingen av Den franske revolusjonen i 1816, der han henvendte seg til den «falne tyrannen» Napoleon:

I did groan

To think that a most unambitious slave,
Like thou, shouldst dance and revel on the grave
Of Liberty.

Ja, jeg stønnet
Over tanken på så ambisjonsløs en slave,
Som deg, dansende i fryd på graven
Frihetens.

Han konkluderte med:

That Virtue owns a more eternal foe

Than Force or Fraud: old Custom, legal Crime.
And bloody Faith the foulest birth of Time.

At dyden har en mer evig fiende
Enn Makt eller Svindel: gammel Vane, lovlig Forbrytelse.
Og blodig Tro, Tidens mest forvorpne skapning.

Dette var en erklæring om viderført forpliktelse for radikal endring, og en omdanning av samfunnet. Queen Mabs radikalisme ble erkjent og fryktet. I George Cruikshanks 1821-tegneserie «The Revolutionary Association» [‘Det revolusjonære forbund’], står det på en plakett «Queen Mab, eller Drap er ikke Mord».

Eleanor Marx (i midten) med hennes to søstre – Jenny Languet, Laura Marx, (og bak) far Karl Marx (til høyre) og Friedrich Engels

Det som karakteriserer Shelley som revolusjonær er hans vedvarende vurdering av de politiske og sosiale utviklingsforløpene. Han ble ikke politisk demoralisert av Den franske revolusjonens utvikling eller bundet til utdaterte måter å vurdere den på. Han var til en viss grad i stand til å videreføre den utopiske revolusjonære optimismen, inn i en periode som så den materielle fremveksten av den sosiale kraften som var i stand til å realisere den forutsette endringen, arbeiderklassen.

Hans forpliktelse for revolusjonær endring var «mer enn den vage bestrebelsen etter frihet i det abstrakte», som Eleanor Marx og Edward Aveling skrev i 1888. Det var en konkret søken, som måtte finne direkte politisk uttrykk.

Det er dette som gjør Shelleys respons på Peterloo vesentlig. Han skrev, da han hørte den «forferdelige og viktige nyheten»: «Dette er, faktisk, de fjerne tordenskrall fra den forferdelige stormen som nærmer seg. Tyrannene her, som i Den franske revolusjonen, har trukket det første blod. Måtte deres frastøtende leksjoner ikke bli tilegnet med motsvarende underdanighet!»

Han begynte umiddelbart sitt arbeid med en serie dikt og essays, som han mente å publisere sammen. I The Masque of Anarchy: Written on the Occation of the Massacre at Manchester [Anarkiets maske: Skrevet i anledning massakren ved Manchester], identifiserte han Mord med «ei maske lik Castlereagh», (lord Castlereagh, leder av House of Commons, ansvarlig for forsvar av regjeringens politikk), Bedrageri som lord Eldon, stattholder [lord chancellor], og Hykleri («Kledd med Bibelen, som med lys, / Og nattens skygger») som innenriksminister lord Sidmouth. Diktets Anarki er «Gud, og Kongen og Loven!» Marx og Aveling skrev: «Dette Shelleys Anarki som vi alle er så redde for, er veldig tilstedeværende for oss. ... Og la oss legge til, det er kapitalismen».

Diktsyklusens 91 strofer er en knusende tiltale av Det kongelige Storbritannia [Regency Britain] og diktets rungende avslutningsord – regelmessig rullet ut av Labour-ledere, med den nåværende partilederen Jeremy Corbyn som tilpasser den siste strofen som sitt hovedslagord – står seg fremdeles storslagent, til tross for alle slike forsøk på nøytralisering:

And that slaughter to the Nation

Shall steam up like inspiration,
Eloquent, oracular;
A volcano heard afar.
And these words shall then become
Like Oppression’s thundered doom
Ringing through each heart and brain,
Heard again—again—again—
Rise like Lions after slumber
In unvanquishable number—
Shake your chains to earth like dew
Which in sleep had fallen on you—
Ye are many—they are few.

Og det slaktet av Nasjonen
Skal dampe opp som inspirasjon,
Veltalende, profetisk;
En vulkan hørt på avstand.
Og disse ord skal da bli
Som Undertrykkingens tordnende undergang
Ringende i hvert hjerte og hvert sinn,
Hørt igjen — igjen — igjen—
Stå opp som Løver etter søvn
I uslåelige antall —
Rist lenkene til jorden som dugget
Som i søvnen dekket dere —
Dere er mange — de er få.

Shelley holdt ikke ferietaler. Det å riste lenkene av seg finnes gjennomgående i Peterloo-diktene, og Shelley bestrebet seg med hvordan dette kunne oppnås. I det ikke-sluttførte essayet «A Philosophical View of Reform» [En filosofisk betrakting om reform] prøver han å forstå kildene til politisk undertrykking, og hindringene for å få den eliminert. Det er i Queen Mab indikasjoner på at han beveget seg vekk fra gradualismen — «Så kjær er makten at tyrannene selv, hverken da eller nå, eller aldri, forlot eller etterlater noen vei til frihet, annet enn gjennom deres eget blod.»

Dette er en revolusjonær vurdering.

Shelley så dikterens rolle i denne prosessen. I essayet «Filosofisk betraktning» fremmet han denne posisjonen: «Diktere og filosofer er de ikke-erkjente lovgivere i verden.» Han innlemmet senere dette inn i «A Defense of Poetry» (1820) [Til poesiens forsvar], der han forklarte: «Som plogmannen bereder jorda for frøet, så bereder poeten sinn og hjerte for mottak av nye ideer, og følgelig for forandring.»

Peterloo-diktsyklusen tar i bruk forskjellige populære former og stilarter. Der han henvendte seg til et folkelig publikum i sitt forsøk på en revolusjonær forståelse antydes det en sympatisk respons på fremveksten av arbeiderklassen som en politisk kraft, og diktene er spesifikke om økonomiske relasjoner. Som Marx og Aveling sa: «... han forsto utvilsomt den reelle økonomiske verdien av privateierskap til produksjons- og distribusjonsmidlene.» I Song to the Men of England (1819) [Sang til engelskmennene] spurte han:

Men of England, wherefore plough
For the lords who lay ye low?
Wherefore weave with toil and care
Those rich robes your tyrants wear?

Englands menn, hvorfor pløye
For de herrer som legger dere ned?
Hvorfor veve, med slit og flid
De flagrende gevanter tyranner kler seg i?

Leigh Hunt, portrett av Benjamin Haydon

Shelley sendte diktsyklusen til sin venn Leigh Hunts journal, men Hunt publiserte den ikke. En publisering ville selvfølgelig, og uunngåelig, resultert i en rettslig tiltale, selv om andre utgivere risikerte det. Da Hunt endelig publiserte The Mask of Anarchy i 1832, berettiget han sin tidligere tilbakeholdenhet ved å hevde at «allmennheten ikke hadde blitt tilstrekkelig kresen til å kunne yte rettferdighet til den oppriktighetens og åndens godhjertethet som er omsvøpt av denne flammende kappen av vers».

Fremskredne deler av arbeiderklassen forsto imidlertid diktene, som de var ment. Shelleys poesi ble lest og fremmet av et annet publikum enn Hunts radikale middelklasse.

Som Friedrich Engels i 1843 skrev til avisa Sveitsisk republikaner: «Byron og Shelley leses nesten utelukkende av de lavere klasser; ingen ‘respektabel’ person kunne ha sistnevntes verk på sitt skrivebord uten å komme i den mest forferdelige krangel. Det forblir sant: velsignet er de fattige, for deres er himmelriket, og uansett hvor lang tid det skal ta, dette jorderiket også.»

Chartism, den britiske arbeiderklassens neste store oppsving, trakk eksplisitt på Shelleys inspirasjon og verk. Den direkte forbindelsen mellom Peterloo-generasjonen og Chartistene, der mange var sosialister, fant sin felles stemme i Shelleys verk.

Mancherster Hall of Science [Vitenskapshallen i Manchester]

Engels fortsatte:

Samtidig som Den engelske kirken levde i luksus gjorde sosialistene utrolig mye for å utdanne Englands arbeiderklasser. Innledningsvis kommer man ikke over ens overraskelse over, i [Manchester] Hall of Science, å høre de mest enkle arbeidere tale med en klar forståelse om politiske, religiøse og sosiale affærer; men når man så kommer over de bemerkelsesverdig populære pamflettene og hører sosialistenes forelesere, for eksempel [James] Watts i Manchester, da slutter man å overraskes. Arbeiderne har nå gode billige utgaver av oversettelser av forrige århundres franske filosofiske verk, hovedsakelig Rousseaus Contrat social, Système de la Nature og forskjellige verk av Voltaire, og i tillegg utlegningen av kommunistiske prinsipper, i pamfletter og tidsskrifter for en penny eller to. Arbeiderne har også i sine hender billigutgaver av skriftene til Thomas Paine og Shelley. Videre er det også søndagsforedragene, som er veldig flittig besøkte; som jeg bivånte under mitt opphold i Manchester, der Kommunisthallen, som rommer rundt 3 000 personer, var overfylt hver søndag, og der hørte jeg taler som har en direkte effekt, som blir levert fra folkets spesielle synspunkt, og hvor det forekommer vittige bemerkninger mot presteskapet. Det hender ofte at kristendommen blir direkte angrepet, og at kristne blir kalt ‘våre fiender.’ (ibid.)

Richard Carlile publiserte Queen Mab på 1820-tallet, og arbeideres piratkopierte utgaver førte til at diktet ble kalt en «Chartismens Bibel».

Chartistisk litterærkritikk byr det mest rørende og gavmilde testamente til Shelleys vedvarende arv i arbeiderklassen. The Chartist Circular (19. oktober 1839) sa at Shelleys «edle og velvillige sjel… skinte frem i sin styrke og skjønnhet, som den fremste talsmann for Frihet for det foraktede folk», og avisa så dette i direkte politiske termer: «Han mente at, før eller siden, ville et sammenstøt mellom de to klassene være uunngåelig, og uten å nøle plasserte han seg på folkets side.»

Friedrich Engels midt i tjueårene

Engels var en bidragsyter til Chartist-avisa Northern Star [Nordstjerna], som nådde et toppopplag på 80 000. I 1847 skrev Thomas Frost i avisas sider om Shelley som «fremtidens representant og eksponent ... den mest begavede forvarsler for det kommende lyset». Der Walter Scott skrev om fortiden, og Byron om samtiden, «rettet Shelley alle sine tanker og aspirasjoner mot fremtiden». Shelley hadde oppsummert den revolusjonære optimismen i Ode to the West Wind (1820) [Ode til vestavinden]: «Når Vinter kommer, kan Vår da være langt etter?»

Shelley fant sine forkjempere i arbeiderklassen, berettiget nok, så det er verdt å konkludere med strofen Frost siterte fra Revolt of Islam (1817) [Islams opprør] som en markør for hva som bør fremheves og forsvares i Shelleys verk, og de fortsatt gode grunner til å lese ham idag:

This is the winter of the world;—and here

We die, even as the winds of Autumn fade,
Expiring in the frore and foggy air.—
Behold! Spring comes, though we must pass, who made
The promise of its birth—even as the shade
Which from our death, as from a mountain, flings
The future, a broad sunrise; thus arrayed
As with the plumes of overshadowing wings,
From its dark gulf of chains, Earth like an eagle springs.

Dette er verdens vinter;— og her
Vi dør, selv om Høstens vinder spakner,
Utånder i isende, tåkete luft.—
Men se! Våren kommer, om vi så ikke er, men ga
Løftet om dens fødsel — selv da skyggen
Fra vår død, som fra et fjell, slynger frem
Fremtiden, en bred soloppgang; oppstilt
Som med fjærdrakt av overskyggende vinger,
Fra sin mørke bukt av lenker, hever Jorda seg som en ørn.

Forfatteren anbefaler også:

Why we need Byron

[1. september 1999]

Mike Leighs Peterloo: Et drama av den britiske arbeiderklassen

[6. april 2019]

Et intervju med Mike Leigh, regissøren av Peterloo: «Du går ikke tom for damp når det du gjør ... er bokstavelig talt å holde speilet opp for naturen»

[9. april 2019]