Sanders stiller på streikevakt for en foto-op, promoterer nasjonalisme og dekker for demokratene og UAW

Av Tom Hall
27 September 2019

Bernie Sanders la inn en kort medieopptreden på streikevakta ved GMs monteringsanlegg Detroit-Hamtramck på onsdag formiddag. Anslagsvis 100 til 200 marsjerte i et opptog, men svært få av deltakerne var streikende fra GM, eller andre bilproduksjonsarbeidere. De fleste var offisielle UAW-representanter og medlemmer av Demokratiske sosialister i Amerika (DSA), på plass for å heie på Sanders og posere for kameraene.

Sanders var den siste i en strøm av demokratiske presidentkandidater til å ha avlevert sine opptredener på streikevaktene. Før ham var det Elizabeth Warren, som besøkte samme anlegget på søndag, Joe Biden, Amy Klobuchar og Tim Ryan. I tillegg til å styrke egen oppslutning på meningsmålingene, flokker Sanders og hans kolleger til streikevaktene for å støtte opp illusjoner om demokratene og fagforeningen United Auto Workers, som jobber iherdig for streikens nederlag.

Sanders med en kortesje av UAW-representanter i streik-opptog

Mens demokratiske kandidater hevder å støtte de streikende arbeiderne ble det foretakskontrollerte partiets virkelige holdning til streiken oppsummert i kommentarartikkelen i New York Times, skrevet av Steven Rattner, Obamas «bil-tsar» og arkitekt for Obama-administrasjonens 2009-redning av GM og Chrysler. «Beklageligvis, når det kommer til produksjonssektoren der USA står overfor global konkurranse, blir det umulig å gjenopprette den sjenerøse lønnskompensasjonen og de rettighetene som en gang hørte med til disse jobbene, uten å sette selve arbeidsplassene i fare.» Med andre ord, arbeidere må godta industrielt slaveri for å sikre gigantkonsernenes profitter.

I en kort fire-minutters-tale sa Sanders ingenting om Obama-administrasjonens og demokratenes rolle, sammen med UAW, for å ha tvunget gjennom alt det bilarbeidere nå slåss mot. Den hatede to-nivå lønnsstrukturen, som reduserte lønningene for nyansatte til det halve, ble under 2009-omstruktureringen av GM og Chrysler av Obama utvidet til alle nyansettelser. Avtalen fjernet også mer enn 30 000 arbeidsplasser, eliminerte åtte-timers-dagen og gjorde slutt på konsernenes pensjonistrettigheter. Som belønning for deres rolle i å få tvunget gjennom kuttene overleverte Obama-administrasjonen UAW milliarder av dollar i GM-aksjer, gjennom det nye UAW-kontrollerte pensjonsfondet.

Obama fortsatte sitt angrep på bilarbeiderne i 2010 med sin helseforsikringslov Obama CareAffordable Care Act – som hadde som mål å skyve arbeidere ut av arbeidsgiversponsede forsikringsplaner. Den sørget for en straffende 40-prosent-beskatning på forsikringsplanene med høyere arbeidsgiverdekning, som det er planlagt skal tre i kraft fra neste år. Demokratenes henvisning til dette som «Cadillac-beskatningen» gjorde det klart at bilarbeidernes helseforsikringsplaner er et hovedmål for lovbestemmelsen.

Sanders refererte kort til 2009-redningsplanken, men unnlot å nevne opphavsmannens navn eller dens resultater. «Dere har et selskap som mottok en redningsbetaling som var på $ 50 milliarder da økonomien gikk sørover. Dere har et selskap som har tjent $ 35 milliarder i overskudd de tre siste årene. Dere har et selskap som har betalt sin administrerende direktør $ 22 millioner i kompensasjon. Dere har et selskap som la ut $ 25 milliarder for tilbakekjøp av egne aksjer,» sa han.

Etter hans korte tale stilte Jerry White, redakstør for WSWS Autoworker Newsletter, Sanders spørsmålet: «Men ble ikke dette to-nivå lønningssystemet pålagt av Obama og Det demokratiske partiet? Var det ikke ditt parti som kuttet lønningene i 2009-redningsaksjonen?» Sanders svarte ikke.

Sanders taler på UAW-stevnet på onsdag

Sanders videreførte den antimeksikanske nasjonalismen, som så lenge [engelsk tekst] har vært hans standard. Arbeidere «er lei av å jobbe i fabrikker gjennom tiår for så å våkne en dag og se fabrikken flyttet til Mexico, der arbeiderne får betalt $ 3 timen,» sa Sanders. «Det vi sier til General Motors i dag, er: begynn å investere i arbeiderne deres, slutt å kutte helsetjenestene, slutt å true pensjonene, betal arbeiderne ei anstendig lønn, slutt å legge ned anlegg i Amerika og flytte dem til utlandet.»

Men Sanders nevnte ikke det faktum at meksikanske arbeidere er involvert i en kamp mot de samme gigantbilselskapene og at de støtter de streikende GM-arbeiderne i USA. Flere arbeidere ved GMs anlegg i Silao, Mexico, har blitt trakasserte for å nekte å akseptere en opptrapping av produksjonen der under streiken, og har meldt støtteerklæringer til amerikanske bilarbeider i en nylig online nettkonferanse [engelsk tekst] sponset av Autoworker Newsletter. Han nevnte heller ikke den siste månedens streiker av GM-arbeidere i Sør-Korea.

I stedet presenterte Sanders streiken som et resultat helt-og-holdent av amerikanske betingelser. «Det som skjer her skjer over hele Amerika,» sa han. Ved å håndheve den nasjonale isoleringen av amerikanske bilarbeidere styrker Sanders bare posisjonene til GM og UAW, som lenge har anvendt nasjonale splittelser for å tvinge gjennom innrømmelser.

United Auto Workers og fagforeningens motstykker i Canada, Mexico og rundt om i verden, spiller nøkkelrollen i å håndheve disse splittelsene. Alle de pro-kapitalistiske og nasjonalistiske fagforeningene reagerte på globalisering ved å insistere på at arbeidere måtte akseptere nedskjæringer, begrunnet med forsvar av deres «egne» selskaper. Fra den første Chrysler-redningsplanken i 1979 og fremover har UAW insistert på at arbeidere skulle akseptere den ene innrømmelsen etter den andre, og hele tiden hevdet at dette ville «redde» arbeidsplasser og at arbeiderne ville få tilbake det tapte når selskapene ble lønnsomme.

Men ikke en eneste jobb har blitt forsvart, og innrømmelsene har aldri tatt slutt. Under den siste store streiken mot GM – den 67-dager-lange nasjonale arbeidsnedleggelsen i 1970 – var det ansatt 460 000 arbeidere. Siden den gang har tallet falt med nesten 90 prosent, til rundt 48 000.

Sanders motsetter seg en internasjonalt koordinert kamp mot General Motors, fordi den ville true grunnlaget for både den amerikanske og for hele verdens kapitalisme, som Sanders forsvarer, til tross for hans «demokratiske sosialistiske» pretensjoner. Sanders har eksplisitt avvist forslag om at han må støtte å sette bankene og større foretak under sosialt eierskap, et elementært sosialistisk prinsipp. I stedet erklærte Sanders i sin tale at arbeidere burde «ønske at selskaper i dette landet må være anstendige selskapsborgere, og behandle sine arbeidere med respekt og verdighet».

Den mest groteske løgnen som Sanders pushet var at UAW slåss en titanisk kamp for å forsvare bilarbeideres interesser. I virkeligheten ønsket UAW aldri streiken. UAW er enig i alle konsernets forlangender om kutt i helsetjenester, utvidelsen av midlertidig arbeid og videreføringen av to-nivå-systemet, og har aktivt samarbeidet med konernledelsen om pålegging av betingelsene, i kontrakt etter kontrakt.

Men UAW-toppene, som har blitt avslørt som korrupte ledelsesmarionetter, forsto at de ikke kunne banke gjennom nok en pro-selskap-kontrakt uten et opprør fra arbeidere. De valgte å kalle en streik i et forsøk på å gjenvinne en viss troverdighet, samtidig som de isolerte streiken – ved å nekte å kalle ut Ford- og Chrysler-arbeidere – og ved å sette streikende arbeidere på sultrasjoner med $ 250 i uka i streikelønn.

Det er voksende støtte for oppfordringen fra WSWS Autoworker Newsletter om at GM-arbeidere danner streikekomitéer på grunnplanet, for å ta gjennomføringen av kampen over i egne hender og utvide streiken til hele bil- og bildelindustrien, og at de forener seg i en felles kamp med kanadiske, meksikanske, koreanske og andre arbeidere rundt om i verden. Disse komitéene må formulere sine egne krav, som ikke er baserte på hva selskapene, UAW og big-business-politikerne hevder det er råd til, men på hva arbeidere og deres familier har behov for.

I frykt for en slik utvikling har Sanders og de andre potensielle demokratiske presidentkandidatene hastet til streikevaktene for å prøve å gjenvinne kontrollen for UAW, som har spilt en så sentral rolle i å undertrykke klassekampen og legge til rette for den flere-tiår-lange sosiale kontrarevolusjonen ført av begge big-business-partiene.

Sanders ytret ikke ett ord om den pågående korrupsjonsgranskningen av UAW, som har avslørt fagforeningen som et kriminelt syndikat som har mottatt hundretusener av dollar i bestikkelser i bytte for kontraktsinnrømmelser. Han avsluttet sin tale med å oppfordre GM til å «sette seg ned med UAW og forhandle om en kontrakt som er rettferdig for de arbeidende menneskene i dette selskapet» – en absurditet, gitt at de to sidene har møttes hver dag siden streiken begynte for å finne en måte å få kvalt motstanden og få tvunget gjennom innrømmelser.

Spesielt de siste årene har Sanders satt fokus på å styre skadekontroll for UAW-apparatet hver gang fagforeningens kvelertak på bilarbeidere er truet. Bare måneder etter et grunnplanopprør fra bilarbeidere mot 2015-konsesjonskontrakten holdt Sanders et politisk stevne [engelsk tekst] for Local 600 i Dearborn, der den nasjonale Ford-kontrakten med knapp margin «passerte», under utbredte trusler, uregelmessigheter ved avstemmingen og beskyldninger om svindel.

I fjor inviterte Sanders UAW-FCA-visepresident Cindy Estrada [fagforeningen ved Fiat-Chrysler Automative] til et rådhusforum om inntektsulikhet. Den gangen var Estrada allerede implisert i den føderale korrupsjonsgranskningen – siden den gang har hennes tidligere toppløytnant Mike Grimes blitt tiltalt – men Sanders holdt henne frem som en ekte representant for den amerikanske arbeiderklassen.