Bilarbeidere trenger en sosialistisk og internasjonalistisk strategi for å slåss mot GM og bilkonsernene

26 September 2019

Streiken til 48 000 General Motors-arbeidere, nå i den andre uka, har avslørt de virkelige klasserelasjonene i Amerika og på tvers av hele verden. Etter et tiår med skyhøye profitter er GM-direktørene fast bestemt på å pålegge arbeiderne nye og dypere innrømmelser, for å fôre Wall Streets forlangender om stadig høyere avkastning på investeringer (ROI) [‘return-on-investment’].

Samstemmigheten i foretaksmediene og det politiske etablissementet ble uttrykt på tirsdag av Steven Rattner, president Obamas tidligere «Bil-Tsar» [‘Car Czar’], i en New York Times spalte med tittelen: «Bilproduksjonsarbeidere har en tøff vei foran seg.»

Rattner begynte med å erkjenne at den tiår-lange «arbeidsfreden» i industrien hadde blitt brutt av arbeidere som «prøver å få en gjenoppretting etter smertelige år, spesielt under 2008-resesjonen og Obama-administrasjonens påfølgende redning».

Rattner skriver: «Etter å ha ledet president Barack Obamas auto task force [spesial-oppgave-gruppa] har jeg en dypfølt sympati for situasjonen til arbeidere i bilindustrien. Men beklageligvis, når det kommer til produksjonssektoren der USA står overfor global konkurranse, blir det umulig å gjenopprette den generøse lønnskompensasjonen og de rettighetene som en gang hørte med til disse jobbene, uten å sette selve arbeidsplassene i fare.»

Man kan være skeptisk til Rattners «dypfølte sympati» for bilproduksjonsarbeidere, gitt at det kommer fra en investeringsbankmann som hadde tilsyn med Obamas omstrukturering av GM og Chrysler i 2009. Med UAWs samspill eliminerte Det hvite hus’ task force minst 36 000 jobber, spesialgruppa reduserte lønningene for nytilsatte arbeidere til halvparten, den avskaffet åtte-timers-dagen og den fikk slutt på selskaps-betalte helserettigheter for pensjonistene.

Hvor-om-enn-det, Rattner insisterer nå på at bilarbeidere ikke har noe annet valg enn å si fra seg mer. Det er fordi den tidligere bankmannen fra Morgan Stanley og Lehman Brothers forsvarer kapitalist-eiendomsrelasjoner og markedets logikk. Hvis dét er ditt utgangspunkt, da er det sant: arbeidere må konkurrere mot hverandre og jobbe som hunder, ellers vil de ikke ha noen jobb i det hele tatt.

Kapitalismen er basert på utbytting og på konkurransen mellom kapitalistseierne om å senke kostnadene på arbeidskraften, og maksimering av mengden profitt de pumper ut av arbeiderklassen. Foretak som ikke gir sine aksjonærer tilstrekkelig avkastning (ROI) blir straffet av investorer som driver ned verdien av aksjene.

I et forsøk på å dekke over denne virkeligheten, skriver Rattner: «Jeg er bare for at arbeidere skal tjene mer, men det er viktig å forstå at det, i hvert fall ikke i bilbransjen, er et tilfelle at grådige investorer skor seg på bekostning av arbeiderne. Siden første offentlige tilbud (IPO) av GM-aksjer i november 2010, har GM-aksjen bare steget med 13 prosent, sammenlignet med 154 prosent for markedet i sin helhet.»

Faktisk har har GMs styre autorisert tilbakekjøp av egne aksjer for minst $ 14 milliarder siden mars 2015, under «aktivist-investor» Harry Wilsons pisk, en av Rattners kollega-hedgefondinvestorer og medarbeider i Det Hvite Hus’ task force, nettopp med sikte på å drive opp konsernets aksjeverdi for deres rikeste aksjonærer.

Det er nettopp for å øke investorenes avkastning (ROI) at GM i november i fjor kunngjorde nedleggelsen av fem nordamerikanske fabrikkanlegg og slettingen av 14 000 arbeidsplasser – timelønnede [for produksjonsarbeidere] og white collor-jobber [for fastlønnede ingeniører, designere og administrativt personale]. Det er også grunnen til at konsernledelsen nekter å rikke seg på sine forlangender om å få skapt en lavtlønnet midlertidig arbeidsstyrke, for å forme den globale bilindustriens fremtid. GM ønsker også å ødelegge de helsedekningene som bilarbeidere har tilkjempet seg, som Forbes nylig fordømte som «den siste arven av kvasi-sosialisme, som dominerte den amerikanske bilindustrien gjennom 100 år».

Wall Street har gjort sine forlangender klare, hva angår streiken. Kredittvurderingsbyrået Moody’s varslet tidligere denne måneden at dersom GM ikke klarer å få stengt ned streiken raskt, og får tvunget gjennom vesentlige innrømmelser, da ville Moody’s nedgradere konsernets kredittrating.

Konklusjonen arbeidere nå bør trekke er ikke at de burde godta nedskjæringer, men at de ikke burde godta kapitalisme. Klassekampens logikk, der arbeidere i USA og rundt om i verden i økende grad slåss mot sosial ulikhet og en tilbakevending til betingelser av industrielt slaveri, fører ubønnhørlig i retning av en bevisst kamp for sosialisme.

At veksten av klassekampen internasjonalt skal anta en sosialistisk politisk orientering er styringsklassens største frykt. Denne frykten for sosialisme kom til uttrykk i Trumps raljering foran FNs generalforsamling på tirsdag. «En av de mest alvorlige utfordringene vårt land har stått overfor, er sosialismens spøkelse,» sa Trump. «I dag gjentar jeg den meldingen for verden, som jeg har levert hjemme: Amerika vil aldri bli et sosialistisk land.»

Dersom kapitalistklassen insisterer på at den ikke har råd til å garantere arbeidernes mest grunnleggende sosiale rettigheter – godt betalte og sikre arbeidsplasser, helsetjenester, pensjoner og anstendige arbeidsforhold – da vil arbeiderklassen måtte ta den politiske makten i egne hender og omorganisere det økonomisk liv basert på prinsippet om likhet, ekte demokrati og det kollektive eierskapet av formuen produsert av arbeidskraften til de milliarder av arbeidere over hele verden.

Kampen for sosialisme er uløselig knyttet til kampen for å forene arbeidere internasjonalt, på grunnlag av deres felles klasseinteresser.

GM, Ford og de andre transnasjonale selskapene har en global strategi. Arbeidere trenger en global strategi for å slåss imot. I dag er organiseringen av en effektiv streik, enn si utvikling av en mektig bevegelse mot verdenskapitalisme, ikke mulig uten å koordinere den internasjonale arbeiderklassens kamper.

Arbeidernes bestrebelser for å organisere seg internasjonalt kommer til uttrykk i den globale støtten til GM-streiken og de heroiske [engelsk tekst] handlingene til GM-arbeiderne i Silao, Mexico, som har stått opp mot vilkårlige oppsigelser og trusler, og trosset ledelseskrav om at de trapper opp produksjonen under streiken i USA. Enheten av bilarbeidere i en felles kamp betyr å avvise den antimeksikanske og antikinesiske sjåvinismen som pushes av UAW og både Det demokratiske og Det republikanske partiet.

Organiseringen av arbeiderklassens motoffensiv fordrer byggingen av grunnplankomitéer, uavhengig av det nasjonalistiske og pro-kapitalistiske UAW, for å koordinere en felles kamp for at bilarbeidere rundt om i hele verden får sikret sine sosiale rettigheter.

Dette må være koblet til en politisk bevegelse av hele arbeiderklassen i opposisjon til et globalt utbyttingssystem, kapitalisme, på grunnlag av kampen for et globalt system for rasjonell planlegging basert på sosiale behov, og ikke for privatprofitt – sosialisme.

Jerry White