Samtidig som streiken fører til permitteringer på tvers av Nord-Amerika

GM rikker ikke på konsesjonsforlangender, baserer seg på at UAW saboterer streiken

Av Jerry White
24 September 2019

Representanter fra United Auto Workers har til seine kveldene stengt seg inne sammen med General Motors-direktører i konsernets hovedkontorer i sentrum av Detroit, der de diskuterer hvordan de skal å slått tilbake de streikende bilarbeidernes motstand og få skjøvet gjennom bilkonsernets forlangender om vidtrekkende innrømmelser.

48 000 GM-arbeideres landsomfattende streik, på tirsdag i sin niende dag, har stengt ned bilprodusentens monterings- og transmisjonsoperasjoner og distribusjonen av erstatningsdeler til bilforhandlere. Streiken har allerede ført til produksjonsoppbremsing og permitteringer ved monteringsanlegg og hos delleverandører på tvers av USA, Canada og Mexico.

Fiat Chrysler-arbeidere går sammen med GM-streikende ved det nedstengte fabrikkanlegget Warren Transmission i utkanten av Detroit

På mandag bekjentgjorde GM til mer enn 1 200 arbeidere i Canada og USA at de er permittert midlertidig. Dette inkluderte 525 produksjonsarbeidere ved fabrikken DMAX Engine Facility i Dayton forstaden til Moraine, Ohio, som er medlemmer av fagforeningen International Union of Electrical Workers. Fabrikken er en joint-venture [fellesinvestering] mellom GM og Japan-baserte Izuzu Diesel Services, som produserer dieselmotorer for GMs svært lønnsomme pickupmodeller Sierra og Chevrolet Silverado.

Syv hundre permitteringer rammet også GMs produksjonsanlegg for tungtransportdrivverk [powertrains] ved St. Catharines, Ontario etter fredagens permittering av anslagsvis 4 500 arbeidere ved GMs Oshawa-monteringsanlegg i Canada, og ved forskjellige leverandører. Industrianalytikere sier at de aller fleste av GMs nordamerikanske leverandøranlegg vil måtte justere produksjonen.[Wall Street banken] Citigroup sa i en note til investorer i forrige uke at kanadisk-baserte Magna, American Axle, Lear og Aptiv er leverandørene som er mest berørte av streiken.

GM har også permittert arbeidere ved transmisjonsanlegget i Silao, Mexico. Arbeidere ved det tilstøtende monteringsanlegget har heroisk trosset oppsigelser og trusler fra GM og den selskapskontrollerte fagforeningen, og har nektet å steppe opp produksjonen av pickupmodellene Silverado og Sierra under streiken. [O. anm.: her en oppdatert originaltekst, med nytt videointervju]

Selv om det nå ruller permitteringer gjennom den nordamerikanske produksjons- og forsyningskjeden, har UAW nektet å kalle ut de mer enn 100 000 bilarbeiderne fra Ford og Fiat Chrysler, som ønsker i bli med i streiken. Arbeidsnedleggelsen «burde også omfatte Chrysler og Ford», skrev en GM-arbeider i en kommentar til WSWS Autoworker Newsletter. «Skal ikke dette være de forente bilarbeiderne? Uansett hva som blir avgjort med oss, vil de også få det.»

«UAW burde ta alle tre ut i streik,» skrev en annen bilarbeider. «Og hvis regjeringen truer med å gripe inn, da burde de marsjere mot Washington og Wall Street. De parasittiske bønntellerne burde få seg en skikkelig jobb. Da kanskje de bedre verdsatte hva ei lønn å leve av er, for oss i produksjonen.»

Streikevakter ved fabrikkanlegget Detroit-Hamtramck

Streiken har avslørt den klassekløfta som eksisterer mellom bilproduksjonsarbeiderne og UAW. UAW har isolert de streikende og håper å få sultet dem til underkastelse med $ 250 i uka i streikebidrag. UAW har ikke gjort noe for å motsette seg selskapets avskjæring av helsetjenestebidragene, og har ikke organisert noen massesamlinger eller demonstrasjoner mot GMs streikebryteroperasjoner, eller mot rettskjennelser og arrestering av streikevakter i Tennessee og andre stater.

Mediene og de forskjellige presidentkandidatene fra Det demokratiske partiet, som stiller på streikevakter for sine foto-ops, promoterer fiksjonen om UAW som leder en heroisk kamp mot GM. I virkelighetens verden har UAW samspilt med bilprodusentene i mer enn fire tiår, om å få undertrykt streiker, for en systematisk redusering av arbeidskraftskostnadene og en oppblåsing av konsernenes profitter. Til gjengjeld har bilprodusentene tildelt UAW milliarder i «lovlige» og ulovlige bestikkelser, slust over til dem gjennom fellesetablerte opplæringsprogrammer og andre korporatistiske ordninger.

Alle de sakene arbeidere slåss mot – et 50-prosent-kutt i realinntekt siden 1979, det splittende to-nivå lønns- og rettighetssystemet, utbredelsen av midlertidige sysselsatte, og nedstengingen av fabrikker – sa UAW seg alle enig i, også under bilindustri-omstilling gjennomført av den demokratiske Obama-administrasjonen i 2009.

Noen medierapporter har hevdet at UAW og GM er nær ved å oppnå en avtale. Det er ikke fordi GM har gitt noe etter. Tvert imot, konsernet presser på med sine forlangender om å uthule helsetjenesterettighetene og for en stor utvidelse av antallet lavlønnede og lettoppsigelige midlertidige arbeidere [temp workers].

Detroit Free Press rapporterte, der avisa refererte til UAW-representanter som «er kjent med samtalene»: «Det er fem til seks viktige tvistepunkter i forhandlingene.» Men disse «tvistepunktene» viser seg å være alt det bilarbeiderne slåss for å få en slutt på.

Med henvisning til GMs plan om angivelig å «redde» fabrikkanlegget Lordstown, Ohio ved å produsere battericeller i nærheten, og selge deler av fabrikken til oppstartforetaket Workhorse som skal lage elektrodrevne trucker, skriver Free Press: «Noen tett ved samtalene sa at battericelleoperasjonen kunne bli et joint-venture og de kunne tilby en separat UAW-kontrakt for arbeiderne der, sannsynligvis til en lavere avlønningsgrad enn i GM-kontrakten. Dette er problematisk ... fordi om et tiår eller så, dersom battericeller erstatter de tradisjonelle motorene, da er de høyere betalte UAW-jobbene erstattet av de lavere betalte jobbene i den separate kontrakten.»

Dette bekrefter en Bloomberg News-rapport, som sa: «GM og en enda ikke navngitt batterileverandør for neste generasjons elektrodrevne kjøretøy, vil tilby lønninger tilsvarende det bilprodusenten betaler arbeidere som ikke er ved samlebåndet og som topper på $ 17 timen, ifølge folk som er kjent med forslaget. Ansatte på seniornivå i fabrikkstaben tjener $ 30 timen.»

GM har heller ikke rikket seg på sitt forlangende om å få utvidet antallet midlertidig sysselsatte, som kan jobbe i mange år uten å bli rullet over til heltidsstillinger. Selskapet nekter også å forkorte den åtte-år-lange «under-utvikling»-perioden UAW gikk med på i 2015, som fastlegger når lavere lønnede nivå-to arbeidere kommer opp til topplønn.

UAW motsetter seg ikke disse kravene. Fagforeningen har allerede akseptert utvidelsen av antallet lavtlønnede kontraktsarbeidere ved monteringsanleggene Orion, Detroit-Hamtramck, Lordstown og ved batterifabrikken Brownstown.

Faktisk foregår det det ingen «forhandlinger». Det eneste som bekymrer UAW- og GM-direktørene, er hvordan de skal få banket gjennom videre angrep, forbi en besluttsom arbeidsstokk som allerede ser på UAW som bestukkede agenter for selskapet. Den samme Free Press-artikkelen bemerker at offisielle UAW-representanter er redde for at å kalle av streiken før GM-arbeiderne ratifiserer en avtale kunne føre til et opprør på grunnplanet, langt verre enn 2015-avvisningen av den UAW-støttede Fiat Chrysler-avtalen.

Selv om UAW-GM-rådet stemte den 15. september, da fagforeningen kalte ut streiken, for å holde arbeiderne ute inntil rådet av lokale fagforeningsrepresentanter skulle stemme for å avslutte arbeidsnedleggelsen «fortalte to lokale UAW-ledere som sitter på dette rådet til Free Press at det er sannsynlig at arbeiderne kunne forbli ute, også etter at rådet har stemt for å avslutte, inntil avtalen er ratifisert av fagforeningens medlemskap».

Marick Masters, en business-professor ved Wayne State University, sa til Free Press: «UAW-lederne kan fremskynde ratifiseringsprosessen, for å korte ned de typiske to ukene det tar under normale omstendigheter.»

Med andre ord forbereder UAW en repetisjon av sin løgnkampanje, med intimideringer og riggede avstemminger over avtalens «høydepunkter» som arbeiderne ikke får noen tid til å studere.

Dersom denne kampen blir overlatt i hendene på de bestukkede UAW-representantene, vil den bli nedkjempet og beseiret som utallige andre kamper. Dét er grunnen til at arbeidere må ta gjennomføringen av kampen over i egne hender, ved å etablere grunnplankomitéer og fabrikk-komitéer for å spre streiken på tvers av hele bilproduksjons- og bildelindustrien, og for å mobilisere langt videre deler av arbeidere og unge mennesker, og for å forene bilarbeidere på tvers av hele verden.

Linda, en streikende GM-arbeider ved monteringsanlegget Flint Assembly Plant, sa til WSWS Autoworker Newsletter: «Vi burde ha opprettet en grunnplankomité for lengst, og stått opp for oss selv. Det å si at UAW er i ‘forhandlinger’ for oss når de tar imot bestikkelser, det er uredelig. Disse UAW-representantene burde bli sendt tilbake til anleggene for å jobbe som temps [midlertidige].»

«Akkurat nå holder UAW kortene tett ved brystet, og de holder oss i mørket. Vi vet ikke en gang hva våre krav er. Michigan-guvernør Whitmer og borgermesteren i Flint kom til streikevaktene våre, men det var som Macy’s Day Parade, uten noe alvorlig som ble sagt.»

Med henvisning til den posisjonen de meksikanske GM-arbeiderne har inntatt, sa Linda: «Det de gjør er utrolig. Jeg skulle ønske vi alle kunne komme sammen, og at alle ville holde sammen. Disse meksikanske arbeiderne stiller opp for oss, og vi bør stille opp for dem.»

En veteran GM-arbeider ved monteringsanlegget Fort Wayne, Indiana Assembly, sa at arbeidere ved hans streikevakt ville føre en reell kamp, men var bekymret for at streiken «bare var nok et orkestrert show», som ville etterfølges av UAW som ville «selge avtalen via frykt for at folk skulle miste jobbene sine til streikebrytere».

Der han snakket om Silao-arbeiderne som bygger de samme pickupene som Ft. Wayne-arbeiderne, sa han: «Jeg er veldig stolt av dem, som står opp og er modige. Det må være veldig vanskelig. Arbeidere i USA bør se på det eksemplet. Det ville være et enormt signal til selskapene dersom arbeiderne gikk sammen over landegrensene. Arbeiderklassen ble aldri gitt noe; vi måtte slåss for det.»