Arbeiderklassen og faren for diktatur i USA

14 May 2019

Konfrontasjonen mellom Trumps Hvite hus og Representantenes hus kontrollert av Det demokratisk partiet har nådd det punktet House Speaker Nancy Pelosi i forrige uke erklærte eksistensen av en «konstitusjonell krise». Hun sa at Donald Trump nekter å anerkjenne maktseparasjonen nedfelt i den amerikanske grunnloven [‘the separation of powers laid down in the Constitution’].

Hennes erklæring fant sitt ekko i erklæringen til demokraten Jerrold Nadler, styreleder av justiskomitéen i Representantenes hus, der han uttalte: «Vi befinner oss [i en konstitusjonell krise]. Nå er tiden for å se om vi kan beholde denne typen republikk, eller om denne republikken er forutbestemt til å forandre seg til en annen, mer tyrannisk form for regjering.»

Det er ingen presedens i USAs historie for Trumps Hvite hus’ hevding av predsidentfullmakter uten Kongressens tilsyn. Han søker å skape et personalistisk regime understøttet av antiimmigrantappeller til det ekstreme høyre. Men selv der demokratene advarer om diktatur nekter de seriøst å motsette seg hans hevding av autoritære fullmakter, og baserer sin motstand på det høyreorienterte standpunkt at han ikke er tilstrekkelig nok krigersk mot amerikansk imperialismes «fiender» i utlandet.

Trump hevder at den utøvende grenens makt er immun mot Kongressens tilsyn. Han hevdet et utøvende privilegium over hele teksten av Mueller-rapporten, så vel som hele dens dokumentunderlag, som beløper seg til millioner av sider og dekker hele 2016-valgkampen – før Trump var president, og derfor ikke på noen tenkelig måte berettiget et slikt privilegium. Justiskomitéen i Representantenes hus holdt justisminister William Barr for forakt for Kongressen ved å nekte å overlevere dokumentene, og Barr har også trosset en stevning for fremstilling for komitéens høring.

Siden demokratene tok kontroll over Representantenes hus i januar har administrasjonen nektet å etterkomme stevninger for dokumenter og vitnesbyrd for et bredt spekter av emner, fra sine politiske beslutninger om innvandring til Trumps skattedokumentasjon. Faktisk nekter Det hvite hus å anerkjenne resultatet av valget i november 2018, som derved ga demokratene et flertall i Representantenes hus, dvs. det lovgivende maktapparatet, den konstitusjonelt bemyndigede makten til å etterprøve og føre tilsyn med det utøvende maktapparatet, dvs. Trump-administrasjonen.

Enda mer faretruende var Trumps eksekutive ordre i februar der han erklærte en nødssituasjon på grensa mellom USA og Mexico, og tillot Pentagon å flytte midler fra militæret til byggingen av en grensemur, i direkte trossing av «pungens makt» [‘the power of the purse’] som Konstitusjonen forbeholder den lovgivende greina av regjeringen dvs. Kongressen, og ikke den utøvende.

På fredag bekjentgjorde fungerende forsvarsminister Patrick Shanahan at han flyttet $ 1,5 milliarder av Pentagon-midlene allokert til militæroperasjoner i Afghanistan over til fullføringen av en 80-miles-del av grensemuren, på toppen av $ 1 milliard allerede overført fra Pentagon-budsjettet i mars.

I forrige uke re-tvitret Trump forslaget fra en ultra-høyresupporter om at han skulle utvide sin egen mandatperiode med to nye år, og kansellere 2020-valgene. Demokratene og konsernmediene forsøkte å avvise dette som en vits, men det er dødelig seriøst – og Trump fulgte det opp med å foreslå at han kunne holde på Det hvite hus for «ti til fjorten år», som ville kreve multiple gjenvalg, i en trossing av Konstitusjonen, eller kanselleringen av valg helt og holdent. På et politisk massemøte i Florida i forrige uke lo han, og hans publikum brølte sin godkjenning, til en supporters forslag om at regjeringen burde «skyte» innvandrere som krysser grensa.

Trump retter sin fascistiske appell til millioner av politifolk, grensevakter og uniformerte militsmedlemmer, som utgjør en mektig styrke for bestemmelsen av maktbalansen i Washington.

I to år presset han på for å få en tanks-ledet parade i Washington DC for å feire USAs militære dyktighet. Han hyller regelmessig antiinnvandrervold og undertrykkingen forårsaket av ICE [Immigration and Customs Enforcement; myndighetene for immigrasjon og tollhåndhevelse] og av grensepatruljen [Border Patrol]. Senest har han snakket om å transformere den tradisjonelt ikke-politiske fyrverkerifeiringen av den 4. juli på National Mall til en president-adressering iscenesatt ved Lincoln Memorial, med et patriotisk og militaristisk bakteppe.

Trumps handlinger utgjør ikke bare «store forbrytelser og overtredelser» [‘high crimes and misdemeanours’], de utgjør til sammen opphevingen av Konstitusjonen i sin helhet. Men da Pelosi ble spurt i forrige uke om Det demokratiske partiet ville støtte en prosess for impeachment av Trump [riksrettstiltale av Kongressen], svarte Pelosi: «Nei». Hun forklarte: «Vi [De forente stater av Amerika] er én. Når vi treffer beslutninger og prioriterer handlinger og vurderer alternativer, da er denne enheten som holder oss sammen som nasjon et forpliktende imperativ for meg og for det demokratiske lederskapet av Representantenes hus. Impeachment er et veldig splittende handlingsforløp å ta.»

Demokratenes frykt for «splittelse» understreker de virkelige årsakene til deres fokus på påstanden om russisk «samspill» og påstandene om forhindring av rettferdighet [‘obstruction of justice’] som følge av deres antiRussland-kampanje. Helt siden Trumps valg har de portrettert hans seier som produkt av «russisk innblanding», samtidig som de har søkt å mobilisere støtte fra innen militær-etterretningsapparatet blant de generalene og spionsjefene som har motsatt seg enhver endring av amerikansk utenrikspolitikk, vekk fra den mest konfronterende tilnærmingen til Russland, og spesielt i Syria og Ukraina.

Deres største frykt er at enhver bestrebelse for seriøst å adressere de demokratiske saksanliggendene relatert Trumps diktatoriske manøvrer skal generere ei bølge av sosial opposisjon nedenfra. Demokratene frykter at dersom de skulle utfordre Trumps makttilegning vil han gjennomføre en utenomparlamentarisk mobilisering av sine ytrehøyresupportere, som da ville utløse omfattende motdemonstrasjoner i arbeiderklassen og blant ungdommene, som ville føre til streiker, universitetsstengninger og vold.

Dette ville skape en åpning for at den massive opposisjonen i arbeiderklassen mot sosial ulikhet, krig og angrep på demokratiske rettigheter kan unnslippe det kapitalistiske topartisystemets kontroll og finne uavhengig politisk, antikapitalistisk uttrykk.

Et slikt brudd på den innenlandske enheten ville være en hindring for amerikansk imperialismes utallige utenrikspolitiske eventyr i utlandet, blant annet i Iran, Sør-Kinahavet, Venezuela og Nord-Korea. Som David Sanger bekymret bemerket i søndagens New York Times: «USAs motstandere satser på at Mr. Trump hverken er en så skarpskodd forhandler eller så beredt til å anvende militærmakt som han hevder.» Demokrater har også gitt uttrykk for bekymringer for Trumps påvirkning av amerikansk imperialismes image av stabilitet, særlig blant landets allierte i Vest-Europa.

Demokratenes respons på Trump gjentar, på et mer avansert nivå, partiets respons på det stjålne presidentvalget i året 2000. Da den høyreorienterte majoriteten i den amerikanske høyesteretten [US Supreme Court] intervenerte for å stoppe stemmeopptellingen i Florida og tildele statens valgdelegater, og dermed presidentskapet til George W. Bush som hadde tapt det faktiske stemmeantallet, kapitulerte Det demokratiske partiet og deres presidentkandidat Al Gore for det høyreorienterte kuppet. World Socialist Web Site erklærte den gangen at denne begivenheten var et vannskille, som viste at det ikke lenger var noen valgkrets for demokrati innen den amerikanske styringseliten.

Det demokratiske partiet var ikke i stand til å mobilisere sine støttespillere av frykt for at det skulle utløse en massebevegelse for demokratiske rettigheter som kunne spinne ut av kontroll. Stilt overfor valget om å mobilisere motstand nedenfra eller akseptere kuppet, valgte demokrater det sistnevnte.

Demokraternes respons til Trump følger den samme reaksjonære logikken.

Det amerikanske demokratiet faller fra hverandre. En kriminell president som forsøker å piske opp en fascistisk støttebase, konfronterer en udugelig opposisjon, som i tilfelle et fullstendig sammenbrudd ville appellere til militæret om å gripe inn for å «redde» den konstitusjonelle orden.

Selv i det høyst usannsynlige tilfelle at Trump skulle bli fjernet ved konstitusjonelle metoder, ved at Representantenes hus fører en impeachment-prosess som vedtas av Senatet, ville resultatet bli en administrasjon ledet av den ikke mindre reaksjonære visepresidenten Mike Pence. Dersom demokratene fronter en slik overgang ville den være basert på en mer krigshissende utenrikspolitikk, spesielt mot Russland, og ville ikke endre noe som helst angående fordelingen av formue eller skjebnen til befolkningens demokratiske rettigheter.

Arbeiderklassen må kartlegge et selvstendig kurs for å få brakt ned Trump-administrasjonen. Svaret ligger i utviklingen av klassekampen.

På arbeidsplasser og i arbeiderklassens nabolag må arbeidende mennesker danne uavhengige, demokratisk kontrollerte grunnplankomitéer – på fabrikker og i nabolag – som vil utgjøre forsvaret av arbeidernes interesser. Byggingen av slike komitéer og de kampene de skal føre, må ledes av et nytt politisk perspektiv: den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen for å slåss for en arbeidernes regjering og et sosialistisk og antikrigprogram.

Patrick Martin