Bedrageriet «progressiv kapitalisme»

Av Nick Beams
27 April 2019

Alarmklokkene begynner å ringe i noen av de øvre kretser av amerikanske konsern- og finanseliter, om utsiktene til en sosial eksplosjon, ettersom rikdom og ulikhet i inntekt når nye høyder.

Tidligere denne måneden publiserte Ray Dalio, grunnlegger og sjefen av hedgefondet Bridgewater, et lengre essay med data og grafer som viste den eksponensielle veksten av ulikhet de siste tre tiårene, der han advarte for at «en slags revolusjon» kan finne sted under forhold med en nedgang eller lavkonjunktur for den amerikanske økonomien.

Mens han uttrykker sin helhjertede støtte til profittsystemet, som har gjort ham til en ekstremt velstående person (hans personlige formue er anslagsvis $ 17 milliarder / NOK 148 milliarder), skrev Dalio at systemet nå «produserte en selvforsterkende tilbakekoblingssløyfe som utvider inntekt/formue/mulighets-gapet til det punkt at kapitalismen og Den amerikanske drømmen er i fare.» Disse «uakseptable resultatene» var ikke et resultat av at onde mennesker gjorde dårlige ting, eller produktet av latskap og byråkratisk ineffektivitet, men var «på grunn av hvordan kapitalistsystemet nå funksjonerer».

På andre siden av Atlanterhavet, i London, bemerket Financial Times den økende frykten i amerikanske finanskretser for veksten av antikapitalistisk og sosialistisk sentiment i en større artikkel publisert sist mandag, med tittelen «Hvorfor amerikanske CEO-er er bekymret for kapitalismen.»

Artikkelen refererte Dalio-essayet og hans bemerkninger til CBS-programmet «60 Minutes» om at «kapitalismen er ødelagt» [‘broken’] og ved en «korsvei», og at amerikanerne kunne reformere den sammen, «eller vi vil gjøre det i konflikt».

FT-artikkelen pekte også på bekymringene fra Jamie Dimon, styreleder for JP Morgan Chase, som i sitt siste brev til sine aksjonærer advarte for at Den amerikanske drømmen «frynset opp». Han skrev at kapitalismen hadde løftet milliarder ut av fattigdom, men «det er ikke for å si at kapitalismen ikke har sine mangler, at den ikke etterlater folk i bakevja, og at den ikke burde forbedres.»

Disse oppropene om «reform» er motiverte av dypt anlagt frykt for konsekvensene av skiftet til venstre i store deler av den amerikanske befolkningen. Med sin bank som mottok milliarder av dollar fra regjeringen og har hatt nytte i størrelseorden av ytterligere hundrevis av milliarder gjennom Feds politikk med billige penger, ga Dimon uttrykk for denne frykten og erklærte at sosialisme ville være en «katastrofe for vårt land».

Artikkelen pekte på CEO-enes motivasjoner og refererte Darren Walker, presidenten for $ 13 milliarder-stiftelsen Ford Foundation. «En del av det som skremmer dem er politikken,» sa han. «Det som virkelig skremmer dem er når de ser på data som viser at unge mennesker blir stadig mer komfortable med sosialisme som en måte å organisere økonomien på. Det er utrolig skremmende for dem.»

Ifølge en Gallup-undersøkelse fra i fjor har 51 prosent av 18-til-29-årige amerikanere en positiv oppfatning av sosialisme, mens prosentandelen som holder positive syn på kapitalismen, har falt fra 68 til 45 prosent siden 2010. Disse tallene er særlig slående tatt i betraktning det faktum at antisosialisme er så-godt-som den verdslige religionen blant de amerikanske mediene og i det politiske etablissementet.

Følgelig gjøres nå iherdige bestrebelser for å sikre at denne forflytningen til venstre ikke går videre og kommer til forståelsen av at ekte sosialisme bare kan gjennomføres med en politisk kamp av arbeiderklassen for å få slutt på det kapitalistiske profittsystemet. Dette innebærer påstanden om at en reform av kapitalismen er mulig.

En av disse bestrebelsene er utlagt i en artikkel av den førende «venstre»-borgerlige økonomen Joseph Stiglitz, en Nobel-prisvinner i økonomi, med tittelen «Progressiv kapitalisme er ikke en selvmotsigelse», publisert i New York Times den 19. april.

Stiglitz begynner med å påpeke at til tross for den laveste offisielle arbeidsledigheten siden slutten av 1960-tallet, har rundt 90 prosent av befolkningen sett sine inntekter stagnere eller falle de siste 30 årene, at USA har et av de høyeste nivåene av ulikhet blant fremskredne økonomier og at de økonomiske utsiktene til unge amerikanere avhenger mer av deres foreldrenes inntekt og utdanning enn andre steder.

«Men ting må ikke være på den måten. Det er et alternativ: progressiv kapitalisme.» Den er basert på forståelsen av at «vi kan kanalisere markedets makt til å tjene samfunnet.»

Denne påstanden er basert på en komplett forfalskning av det kapitalistiske systemets historie.

Ifølge Stiglitz begynte levestandardene å forbedre seg på slutten av det 18. århundre fordi utviklingen av vitenskap førte til forbedret produktivitet og vi «lærte å samarbeide, gjennom institusjoner som rettsstaten og demokratier med kontrollsystemer [‘checks and balances’]».

«Nøkkelfaktor for begge var systemer for vurdering og verifisering av sannheten. Den virkelige og lenge-vedvarende faren med Trump-presidentskapet er risikoen det reiser for disse søylene av vår økonomi, dets angrep på selve ideen om kunnskap og ekspertise, og dets fiendtlighet mot institusjoner som hjelper oss oppdage og evaluere sannheten.»

Det ville ta mer plass enn vi her har tilgjengelig å ta seg av dette tullet, basert på påstanden om at utviklingen av kapitalistøkonomien er resultat av anvendelsen av søt rasjonalitet og at individet Donald Trump plutselig har dukket opp, som om det var ut av løse lufta, til å true selve søylene av et rasjonelt samfunn.

La oss bare peke på noen historiske fakta: at i kapitalistiske settler-økonomier som USA og Australia ble kapitalist-eiendoms- og markedsrelasjoner etablert på grunnlag av genocidal krig mot urbefolkningene; at akkumuleringen av rikdom, fremfor alt i den industrielle kapitalismens fødested England, og deretter andre steder, var avhengig av den intensiverte utnyttelsen av den arbeidende befolkningen; at det frie markedet og systemet med kapitalisteiendom etablerte sin globale dominans gjennom imperialisterobringskriger, som førte til to verdenskriger i det 20. århundre.

Forøvrig ble etableringen av det politiske rammeverket for profittsystemet oppnådd i USA ved to revolusjoner – Uavhengighetskrigen fra 1776 til 1783 og den enda mer blodige Borgerkrigen fra 1861 til 1865.

Reformer i interessen av massen av befolkningen i USA og andre store kapitalistland ble ikke gjennomført for å etablere en sosial kontrakt, slik Stiglitz påstår, men var resultatet av enorme sosiale kamper, som var inspirert av og tok sin ledelse fra Den russiske revolusjonen av oktober 1917, og ble bare iverksatt på grunn av de styrende klassenes dypt anlagte og velbegrunnede frykt for at den skulle være gnisten som utløste sosialt opprør rundt kloden. Det var et politisk faktum som Roosevelt vel visste da han implementerte sin New Deal, selv om Stiglitz har glemt det.

Hva angår Trump, hans fremvekst til presidentskapet og etableringen av autoritære styreformer, sammen med promoteringen av fascistisk ideologi, er uttrykket for en dypt anlagt sykdom i hele den sosiale og økonomisk orden. Trump er ikke en «outsider», men et veritabelt produkt av amerikansk kapitalismes historiske utvikling.

Senterstykket for Stiglitz’ analyse av den kapitalistiske økonomiens onder er at de stammer fra «adopteringen av den nyliberale fantasien om at uhemmede markeder kan levere velstand for alle». Denne oppfatningen, fortsetter han, må nå legges til hvile for at «progressiv kapitalisme», basert på en «ny sosial kontrakt mellom velgere og valgte embetsrepresentanter, mellom arbeidere og foretak, mellom rike og fattige, og mellom de som har jobber og de som er uten eller som er undersysselsatte» kan bli etablert.

Dette synspunktet, fremmet i ulike former av en rekke ville-være reformatorer, fra nykeynesianske økonomer til det såkalte «venstre» i Det demokratiske partiet, er at hvis det bare er en gjenkomst av en form for etterkrigsperiodens «sosialpakt», da kan det amerikanske kapitalistsamfunnet nyte en ny blomstringsperiode.

Men spørsmålet ingen av dem noen gang adresserer, enn si besvarer på noen meningsfull måte, er hvorfor denne såkalte sosialpakten – i seg selv mer en fantasi enn en realitet fordi etterkrigs-Amerika var ridd av klasse- og sosiale konflikter – kollapset?

Det er som plutselig en morgen, rundt slutten av 1970-tallet, våknet de politiske lederne i USA og rundt om i verden på feil side av senga og besluttet at ideologien om det uhemmede frie markedet måtte adopteres, og ødelegge nettopp den sosial orden som de så nøye hadde konstruert for å opprettholde kapitaliststyre etter den foregående periodens turbulente, og til tider revolusjonære, kamper.

Det er ikke et spor av vitenskapelighet, økonomisk eller noen annen, i en slik metode. Den søker kilden til endringer i kapitalistøkonomien i de borgerlige politikernes tankegang, som for eksempel hos Reagan eller Thatcher på 1980-tallet, eller i skiftene i teorien om borgerlig økonomi fra keynesiansk statsregulering til fritt-marked-doktrinene til Milton Friedman.

En vitenskapelig forklaring for slutten på etterkrigsboomen må søkes i kapitalistøkonomiens interne, materielle, objektive prosesser, som var kilden til adopteringen av nyliberalisme basert på markedets og finanskapitalens uhemmede dominans.

I en bestrebelse på å styrke sin oppfatning om muligheten for «progressiv kapitalisme», ser Stiglitz tilbake til perioden etter Den andre verdenskrigen da det syntes som at «Den amerikanske drømmen», etter 1930-tallets forødelser, endelig ble realisert.

«Som en økonom,» skriver han, «blir jeg alltid spurt: Har vi råd til å tilby dette middelklasselivet for de fleste, enn si for alle amerikanere? På en eller annen måte gjorde vi det da vi var et mye fattigere samfunn etter De andre verdenskrigen.»

Implikasjonen er at siden Amerika i dag er et mye rikere land hva angår produksjonen av materiell rikdom enn i etterkrigsperioden, må det under kapitalismen være mulig å tilby de stigende levestandardene som karakteriserte de tre tiårene som etterfulgte krigen.

Slike påstander er basert på en grunnleggende feiltakelse. Kapitalistøkonomiens drivende kraft, dens iboende dynamikk, er ikke besørgingen av mer materiell rikdom. Kapitalismen er drevet av akkumuleringen av profitt, der kilden er merverdien utvunnet fra arbeiderklassen i produksjonsprosessen. Og her er nøkkelspørsmålet raten som denne akkumuleringen finner sted med, målt av profittraten.

Etterkrigsboomens historiske utvikling, dens nedgang og utviklingen av kapitalistøkonomien i perioden siden den gang, må undersøkes fra dette standpunktet. Amerika var et «fattigere» land i etterkrigstiden i den forstand at landet produserte mindre materiell rikdom både på absolutt og per capita basis enn i dag. Men i den perioden nøt den amerikanske kapitalismen stabile og til og med stigende profittrater.

Dette oppsvinget, etter 1930-tallets katastrofer, var resultatet av globale prosesser. Det var konsekvensen av utvidelsen av amerikansk industrikapitalismes mer produktive metodene til de andre vesentlige økonomiene – Tyskland og Vest-Europa, Storbritannia, Japan og til mindre kapitalistmakter som Australia og New Zealand – som økte betydelig massen av merverdi utvunnet fra arbeiderklassen.

Fra kapitalakkumuleringsprosessens standpunkt representerer alle reformer og innrømmelser til arbeiderklassen – stigende lønninger og forbedrede sosiale betingelser – et fradrag fra kapitalens tilgjengelige masse av merverdi for dens ekspansjon. Men slik var ekspansjonen av den tilgjengelige merverdien i etterkrigsboomen at både stigende profittrater og økende levestandarder var mulig. Som ordtaket sa: et stigende tidevann løftet alle båter.

For det kortsynte borgerlige akademia syntes det som at kapitalismens fundamentale motsetninger, utlagt av Marx, motsigelser som hadde produsert to verdenskriger, fascisme og Den store depresjonen i løpet av bare tre tiår, hadde blitt overvunnet.

Men etterkrigsboomens ekspansjon kunne ikke fortsette i det uendelige. Innen slutten av 1960-tallet og på begynnelsen av 1970-tallet begynte profittratene å snu ned. Loven om tendensen til fallende profittrate, betegnet av Marx som den politiske økonomien viktigste lov fra det historiske synspunkt, hadde begynt å hevde seg igjen. Essensielt sett innebar dette at innrømmelsene gjort til arbeiderklassen nå kom i direkte konflikt med kapitalakkumuleringens krav, det vil si med profittsystemets motiverende kraft.

Alle forsøk på å løse denne situasjonen med rammeverket av etterkrigstidens sosiale og økonomiske orden mislyktes. Bestrebelser på å skru opp utnyttelsen av arbeiderklassen innen det eksisterende industriproduksjonssystemet produserte bare stadig mer militante kamper. Samtidig resulterte metodene for keynesiansk økonomi, basert på stimulering av økonomien gjennom regjeringsintervensjon, bare med stagflasjon. Det vil si en økning i arbeidsledigheten kombinert med akselererende inflasjon, som den keynesianske doktrinen hadde utelukket.

Konfrontert med denne uhåndterlige situasjonen organiserte styringsklassene i USA og de andre store økonomiene, som nå forfektet nyliberalismens doktriner, en fundamental omstrukturering av kapitalistøkonomien. Den besto av en rekke sammenkoblede komponenter, deriblant: ødeleggelsen av store områder av etterkrigsperiodens industri; organiseringen av global produksjon for å utnytte billigere kilder for arbeid; og anvendelsen av nye datastyrte teknologier og informasjonssystemer for å redusere produksjonskostnadene og intensivere utnyttelsen av arbeidskraft.

Disse tiltakene ble ledsaget av løsslippingen av finanskapitalen fra de begrensninger den hadde blitt pålagt under etterkrigsboomen. Dette gjorde det mulig for den å spille en sentral rolle i den fullstendige omorganiseringen av industri gjennom overtakelser, fusjoner og oppkjøp, ofte via det såkalte junk-obligasjonsmarkedet, såvel som å skape betingelsene for akkumulering av profitt via aksjemarkedet og andre former for spekulasjon.

Sluttresultatet var å institusjonalisere et system hvor den rikdommen som skapes av arbeiderklassens arbeid, etter hevertprinsippet ble sugd opp til samfunnets høyder, og førte til stagnasjon og direkte nedgang i reallønninger og etableringen av det størst nivå av sosial ulikhet sett på noe punkt i historien, i USA og rundt om i verden.

Det var behov for vidtrekkende endringer i det juridiske rammeverket for å tilrettelegge for denne finanskapitalens dominans. I sin artikkel peker Stiglitz på nøkkelrollen spilt av Reagan-administrasjonen ved begynnelsen av denne prosessen. Men han stopper der. Tiltakene som ble adoptert under Reagan var bare starten. De ble videreført og utdypet under Clinton-administrasjonen, der Stiglitz selv var en del, som styreleder for presidentens Council of Economic Advisers fra 1995 til 1997.

Det var Clinton-administrasjonen, med Robert Rubin som tok roret som finansminister etter 26 år ved Goldman Sachs, som gjorde slutt på «velferd som vi kjenner det» og opphevet Glass-Steagall Act i 1999, og fjernet de siste restene av restriksjoner pålagt finanskapitalen på 1930-tallet.

Selv om tiltakene som er gjennomført i løpet av de tre-siste-tiårene har muliggjort en økning i profittratene, har det ikke vært noen gjenkomst av betingelsene fra etterkrigsboomen. Den amerikanske økonomien er ikke lenger karakterisert, som den var i den perioden, av investeringsvekst og ekspansjonen av anstendig betalende jobber, men av oppgangen og den ytterligere oppgangen av parasittisme og spekulasjon. Dette har vært ledsaget av nye former for utnyttelse, evigvarende arbeidsusikkerhet, to-sjikt-lønnssystemer og veksten av uformell og just-in-time-sysselsetting, kombinert med forverrede betingelser for offentlige ansatte, fremfor alt for lærere.

Den amerikanske økonomien er ikke lenger drevet av investeringen i nye produksjonsanlegg, men har blitt stadig mer avhengig av innsprøytingen av billioner av dollar inn i finanssystemet for å finansiere spekulasjon, som begynte med Alan Greenspans beslutning, dengang styreleder for US Federal Reserve, om å åpne dysene for bankene og finanshus etter aksjemarkedkrasjet i oktober 1987.

Alle disse tendensene og prosessene har nådd nye nivåer i tiåret siden finanskrasjet i 2008, sånn at den amerikanske økonomien og finanssystemet ikke kan tolerere noe tilbakevending til det som en gang ble vurdert som «normal» pengepolitikk, i frykt for at det skulle produsere en ny og enda mer ødeleggende krise.

Sentralplanken i programmet som fremmes av Stiglitz og andre er en økning av skatter for å bringe til liv en ny sosialpakt. Men dette perspektivets konkurs blir straks eksponert når man vurderer hva som ville være resultatet av slike tiltak. Lenge før den kunne bli vedtatt ville den bli møtt med en kontrarevolusjon ovenfra rettet mot arbeiderklassen. Omrisset er allerede kommet til syne med Trump-administrasjonens pådriv for å utvikle autoritære former for styre, støttet av demokratene, der de forsøker å avlede opposisjon mot Trump-regimet bak de falske påstandene om russisk innblanding.

Veivalgene som åpnes for den amerikanske arbeiderklassen, og ved forlengelse for arbeiderklassen over hele verden, er ikke et «valg» mellom reform – utviklingen av «progressiv kapitalisme» – og sosialisme. Snarere er de to alternativene kontrarevolusjon eller kampen for sosialistisk revolusjon, det vil si, arbeiderklassens erobring av politisk makt for å få slutt på finansoligarkiets dominans og for å gjennomføre omorganiseringen av hele økonomien for å imøtekomme menneskelige behov.

Talsmennene for «progressiv kapitalisme», fremfor alt de i Det demokratiske partiets såkalte «venstre», som aldri lar en anledning gå fra seg for å bekjenne sin troskap til markedet, fastholder at deres er det eneste «realistiske» perspektivet. Faktisk er det fullstendig umulig å realisere fordi den kapitalistiske produksjonsmodusen, ridd av motsetninger som har blitt utdypet siden slutten av etterkrigsboomen, ikke kan tolerere noe som engang tilnærmelsevis ligner på reformene fra fortiden.

Kampen for et ekte sosialistisk program er en ekstremt vanskelig og kompleks oppgave. Men det er det eneste levedyktige perspektivet. Ved konfronteringen av disse utfordringene og overvinningen av dem er det verdt å huske Abraham Lincolns ord i desember 1862, da han kjempet for Frigjørings-proklamasjonen [‘the Emancipation Proclamation’; opphevelsen av slaveriet]:

«Dogmene fra den rolige fortiden er utilstrekkelige for den stormende nåtiden. Anledningen er stablet høyt med vanskeligheter, og vi må heve oss – for anledningen.»

I dag er oppgaven frigjøringen av arbeiderklassen fra dominansen og slavebindingen av et hensynsløst finansoligarki. De utslitte dogmene av en svunnen tid, fremmet av Stiglitz og andre, er ikke bare utilstrekkelige. De tar sikte på å villede og avlede den voksende antikapitalistiske og sosialistiske bevegelsen i arbeiderklassen og ungdommen fra de presserende oppgavene for hånden.