Nye fagforeningsbyråkratier eller grunnplanarbeidernes makt?

Lærdommer av Matamoros-arbeidernes opprør: Del tre

Av Andrea Lobo
15 April 2019

Del én Del to

Andre bølge: «Uavhengig» fagforeninger trer inn på banen

På dette tidspunktet hadde bare omtrent 14 selskaper sagt seg villige til å akseptere 20/32, og gjennomførte allerede oppsigelser selv om streikene ifølge Index kostet selskapene hele $ 50 millioner dagen [NOK 426 millioner].

Den 30. januar begynte streiken å spre seg til maquiladora-fabrikker tilknyttet den minste av de tre store fagforeningene i byen, Arbeiderforeningen av maquiladora- og sammenstillingsindustrier (STIME), ledet av Rubén Longoria Uribe. (SJOIIM, og SITPME – Industriforeningen av maquiladora-arbeidere – og STIME – Fagforeningen av maquiladora- og sammenstillingsindustriarbeidere, er alle deler av CTM – Konføderasjonen av meksikanske arbeidere.) Anslagsvis 1 500 maquiladora-arbeidere la ned sine redskaper ved Spellman med krav om utbetalig av bonusen på 32 000 pesos. Elektronikkselskapet innvilget raskt kravet.

Coca-Cola-arbeidere i Matamoros i streik

Hundrevis av arbeidere på et Coca-Cola-tapperianlegg tilknyttet SJOIIM, begynte delvise arbeidsnedleggelser for å kreve 20/32. Den meksikanske næringslivdagsavisa El Financiero proklamerte neste dag «slutt på arbeidslivsfreden» i Mexico.

I løpet av de neste dagene gikk arbeidere ved Toyoda Gosei Rubber og andre STIME-fabrikker med i den andre bølgen av spontanstreiker, i opprør mot fagforeningen. Etter en fire-timers-streik ved Ballinger den 4. februar, sa selskapet seg enig til å akseptere 20/32, som førte til at andre arbeidere fra SITPME organiserte et massemøte samme ettermiddagen for å kreve en «generalstreik» med krav om 20/32,

uansett om det var knyttet til kontrakten deres eller ikke. De reiste også som et vesentlig krav å bli kvitt fagforeningen.

Tusenvis fra 25 forskjellige maquiladora-fabrikker, organisert av SITPME og STIME, var plutselig i streik, og arbeidere fra supermarkedkjedene Chedraui, Smart og Soriana, melkebehandlingsanlegget i Vakita, og renovasjonsarbeidere sluttet seg til dem.

Schumex-elektro-arbeidere går ut i streik

Inspirert av Matamoros-opprøret, gikk arbeidere på de fem universitetsområdene i Metropolitan Autonomous University (UAM) i storbyområdet Mexico City den 2. februar ut i streik, med krav om en 20% lønnsheving. På samme tid gjennomførte lærere i den vestlige delen av staten Michoacán streiker og tidvise blokader av jernbanelinjene som går til det essensielle havneanlegget på Stillehavskysten i byen Lázaro Cárdenas. Den 7. februar lanserte ca. 680 arbeidere på General Mills i den sentrale meksikanske byen Irapuato, Guanajuato, en fire-dagers spontanstreik mot uberettigede oppsigelser, og for betydelige forbedringer av kompensasjon og arbeidsbetingelsene. I tillegg fortsatte bildelarbeidere i Ciudad Victoria å true med å streike, for en 30 prosent lønnsøkning.

Innen ei uke etter at denne andre streikebølgen startet sa alle maquiladora-selskapene som var tilknyttet SJOIM, seg villige til å innrømme 20/32. Likevel begynte selskapene å si opp hundrevis av de mest militante arbeiderne, mens Index – foreningen av maquiladora-eiere – truet med 25 000 oppsigelser.

Mens hun skapte illusjonen om at hun garanterte arbeidernes krav ganske enkelt ved å gjennomgå hver kontrakt, viste Prieto like stor iver som selskapene for å få lagt ned streikene. For eksempel, da det svensk-baserte Autoliv sa seg villig til å innrømme 20/32, fortalte hun arbeiderne: «Nå må vi gå tilbake til arbeidet.» Når arbeiderne uttrykte bekymringer om repressalier, som oppsigelser for at selskapet kunne unndra seg utbetaling av bonusen som var tilbudt i fire rater, forsvarte hun de korrupte selskapene som stjal fra arbeiderne. «Dette er ikke selskapenes feil,» sa Prieto. «Selskapene har sine interesser. Vi er ikke profesjonelle agitatorer. Vi ønsket noe som er lovlig. Selskapet vil ikke dekapitalisere, bare fordi dere vil ha bonusen deres på 32 000 pesos ...»

Når bekymringer om AMLO-administrasjonen ble reist, fortalte hun Autoliv-arbeiderne: «Han er min president og han er deres president. Alle hans motspillere forsøker bare å kanalisere vann til sine egne møller.»

Den weekenden, den 9. februar, holdt WSWS Autoworker Newsletter og Styringskomitéen for koalisjonen av grunnplankomitéer en demonstrasjon utenfor hovedkontorene til General Motors i Detroit, for å opponere mot anleggsnedleggelsene annonsert av GM i USA og Canada. Demonstrantene avviste United Auto Workers’ og Unifors antimeksikansk agitasjon, og krevde at arbeidere skulle bygge grunnplankomitéer uavhengige av fagforeningene, for å forene arbeidere i Mexico og rundt om i verden mot de transnasjonale konsernenes angrep på jobber og levestandarder.

Studenter på 9.-februar-demonstrasjonen i Detroit, med plakater til støtte for Matamoros-arbeiderne

I tillegg til hilsener fra de uskyldig fengslede Maruti-Suzuki-arbeiderne i India, sendte flere arbeidere i Matamoros støtteuttalelser til demonstrasjonen. Bernardo, en Inteva-arbeider som allerede var tilbake på jobb, erklærte: «Hvis du forener streikene i USA med de i andre deler av

verden, ville arbeidernes bevegelse styrkes, fordi vi kunne stenge ned veien for foretakseliten.» Den 12. februar mottok WSWS en video fra streikende bildelarbeidere ved Fisher Dynamics i Matamoros, der de uttalte: «Brødre i Detroit, Michigan, i kampen mot masseoppsigelser, hold stand og vi vil fortsette å stå sammen!»

Det politiske etablissementet, inkludert fagforeningsbyråkratiet, gikk til verks for å begrense og kontrollere den andre streikebølgen, og forhindre disse internasjonalistiske sentimentene fra å finne et organisert og mer politisk bevisst uttrykk.

I Ciudad Victoria kansellerte CTM-forbundet ledet av María Dolores Zúñiga streikeannonseringen for den helgen med krav om en lønnsøkning på 30 prosent, og påla en knefallavtale på 16 prosent. Deretter beskrev en rapport i Proceso publisert den 11. februar hvordan fagforeningen Den revolusjonære konføderasjonen av arbeidere og bønder (CROC) forhindret spontanstreiker av Walmart-arbeidere i Monterrey, ved å overtale dem om å tilslutte seg.

Den 13. februar annonserte Morena-senator og lederen av Mexicos gruvearbeiderforening, Napoleón Gómez Urrutia, nyetableringen av «Den internasjonale arbeidskonføderasjonen» (CIT) i fellesskap med Elektrikernes fagforening (SME), og berammet åpent beslutningen som en respons på streikebølgen initiert i Matamoros. Utviklingen fikk støtte fra det amerikanske fagforbundet AFL-CIO og positiv dekning i Wall Street Journal og av andre foretaksnyhetsformidlere. Neste dag krevde Index «umiddelbar intervensjon» av AMLO og det nye CIT i Matamoros.

Arbeidsgiverne eskalerte deretter oppsigelser og permitteringer, inkludert nedleggelsen av fabrikken Joyson Safety Systems med 700 arbeidere den 15. februar, i tillegg til undertrykkingen fra politiet og fagforeningsbøller. Juan Pablo Castañón, president for Business ko-ordineringssentret CCE, doblet den tidligere Index-trusselen til 50 000 permitteringer i Matamoros.

I den første uka av februar gikk Susana Prieto til verks for å drive arbeidere i Matamoros inn bak de «uavhengige» fagforeningene. Hun begynte å besøke streikevaktene sammen med Luis Carlos Haro, en aktivist fra pseudo-venstre-entiteten Den politiske organiseringen av folket og arbeidere (OPT), som var stiftet av Elektrikernes fagforening (SME). Den 3. februar fortalte Prieto ei streikevakt ved Joyson at Haro var der «for å hjelpe til i et par dager». Haro meldte da «spesielle hilsener fra Alliansen av San Quintíns nasjonale, statlige og kommunale organisasjoner og San Quintíns uavhengige nasjonale og demokratisk forening av arbeidere [SINDJA].»

Prieto ved Binational Conference i desember 2017, co-sponset av AFL-CIO

Prietos relasjon til Haro går tilbake minst tilbake til desember 2017 og «Binational Conference» co-sponset av AFL-CIO og SME, hvor Haro var koordinator og Prieto en hovedtaler. Som nevnt ovenfor fortsatte Prieto å organisere, ofte sammen med «Alliansen» i San Quintín, som var co-stiftet av AFL-CIO.

Den 12. februar advarte WSWS arbeiderne om formålet med å hente inn Haro: «Disse kreftene forsøker å sette opp en ny fasade på det samme fagforeningsbyråkratiet, for å underordne arbeidernes uavhengige initiativ til diktatene fra de korrupte fagforeningsstrukturene, regjeringen og i siste instans, styringsklassen og imperialismen.» Tilsynelatende som respons insisterte Prieto den dagen overfor arbeiderne at «dere har aldri sett meg sammen med en fagforening», bare for senere å fortelle ei streikevakt ved Kasco, som ønsket å forlate SITPME: «Jeg mener at dere må danne uavhengige fagforeninger her. Fagforeninger er bra; vi [arbeiderne] er de korrupte, sammen med de som administrerer dem.»

Tredje bølge: Fagforeninger undertrykker streiker over hele landet

Den 25. februar startet ei tredje streikebølge da 400 metallarbeidere gikk ut i streik i

Matamoros ved fabrikkene Sigosa, Seyco Joits og Sistemas Estructurales y de Construcción, tilknyttet Gruvearbeiderforeningen som er ledet lokalt av Javier Zuñiga og nasjonalt av senatoren Gómez Urrutia, med krav om 20 prosent lønnsøkning og en bonus på 48 000 pesos (NOK 21 392). I Ciudad Victoria streiket omkring 500 arbeidere ved Spring Window Fashion med krav om å forlate fagforeningen. På dette tidspunktet var 15 maquiladora-anlegg fra den andre bølgen fortsatt i streik, men ei uke senere hadde alle, bortsett fra tre – og Coca-Cola-tapperianlegget – sagt seg villige til å innrømme 20/32. Frykten for at streikene skulle fusjonere og spre seg, var i vesentlig grad bak selskapenes beslutning om å innvilge 20/32.

I løpet av de neste to dagene gjennomførte 2 900 metallarbeidere spontanstreiker med lønnskrav så høye som 100 prosent ved to verft eid av Dragados Offshore, i Altamira, Tamaulipas og Pueblo Viejo, Veracruz, der de produserer boreplattformer. Den 28. februar ble en streikeannonsering utsatt ved Autonomuos University of Mexico (UACM), der arbeidere reiste krav om en 12 prosent lønnsøkning. Den uka ble CROC tvunget til å sende inn en streikeannonsering som angikk 90 000 Walmart-arbeidere fra hele landet, med krav om en 20 prosent lønnsøkning.

Alle disse kampene forble i fagforeningenes grep og ble raskt bedratt. Gruvearbeiderforeningen har motsatt seg enhver kamp mot de truede nedleggelsene av tre metallurgiske fabrikkanlegg i Matamoros. Arbeidere ved Spring Window Fashion ble overtalt til bare å bytte til en annen fagforening innen CTM, den ledet av María Dolores Zúñiga. Fagforeningen ved UACM utsatte streiken på ubestemt tid, etter at arbeiderne avviste en knefallavtale med en lønnsøkning på 5,47 prosent. CROC kansellerte til slutt streiken på Walmart, og godtok en lønnsøkning på 5,5 prosent.
Fortsettelse følger