Mike Leighs Peterloo: Et drama av den britiske arbeiderklassen

Av David Walsh
9 April 2019

Mike Leighs Peterloo hadde premiere i New York City den 5. april og vises i Los Angeles fra den 12. april. Dette er en begivenhet av en viss betydning. Filmen ble inspirert av viktige ideer og skapt med stort alvor og kunstferdighet.

Peterloo-massakren fant sted den 16. august 1819 i Manchester, England da kavaleri til hest og med trukkede sabler angrep en menneskemengde estimert et sted fra 60 000 til 100 000 mennesker som protesterte mot deres mangel på politisk representasjon, og de alvorlige økonomiske forholdene. Det offisielle dødtallet var 15 menn, kvinner og barn drept, med ytterligere 400 til 700 sårede. Det faktiske tallet på dødsofre var sannsynligvis langt høyere.

Mike Leigh's Peterloo

Omstendighetene som lå til grunn for «Peterloo»-begivenheten (slik benevnt, mørkt og ironisk, fordi det skjedde på området St. Peter's Field i Manchester og lignet Waterloo-slagmarken i 1815, lokalisert i dagens Belgia) er komplekse og har lange historiske røtter.

Slutten av Napoleonskrigene ved Waterloo i 1815 ble etterfulgt av en alvorlig økonomisk nedgang i England, med kronisk arbeidsledighet og sult for mange, særlig blant tekstilarbeidere nord i landet. Manchester-området, ofte beskrevet som verdens første industrielle senter, hadde 60 fabrikker i 1815, som sysselsatte anslagsvis 24 000 arbeidere. Over 90 prosent av fabrikkene var tekstilfabrikker.

De notoriske og upopulære Korn-lovene, som begrenset importen av utenlandsk korn inntil prisen for hjemmeavlet hvete nådde en viss pris, var til fordel for grunneierne og storbøndene og forårsaket hungersnød som, med én historikers ord, «hang over hele perioden som ei åtselskråke.»

Manglende representasjon i parlamentet var et ledsagende problem som opprørte reformatorer og radikalere fra arbeiderklassen. Manchester, den nest største byen i England, hadde ingen medlem i parlamentet i det hele tatt. Landlige områder av landet var representert med dusinvis av medlemmer mens industribyene var så godt som ikke representert.

Lønningene falt jevnt, fabrikkeiere var hensynsløse og regjeringen var helt likegyldig overfor den arbeidende befolkningens lidelser. Napoleons og hans styrkers nederlag og restaureringen av ulike monarkier på tvers av Europa, kodifisert av Wien-kongressen, var ment å ha satt en stopper for trusselen representert av Den franske revolusjonen. Men politisk undergraving reiste sitt hode i England selv, og ble styrket innen den gryende arbeiderklassen.

Leighs film åpner på den blodige slagmarken ved Waterloo. En ung, åpenbart granatsjokkskadet britisk soldat (David Moorst) blåser noen elendige toner i et messinghorn midt i det forferdelige blodbadet. Han finner sin vei hjem, på egen hånd, til Manchester. Han faller hikstende i armene til sin vennligsinnede mor Nellie (Maxine Peake). Familien av tekstilarbeidere som uventet mottar ham hjem igjen, lider av fallende lønninger og mangel på arbeid.

Maxine Peake i Peterloo

Samtidig skjenker parlamentet «seierherren» fra Waterloo [hertugen] Duke of Wellington £ 750 000 (tilsvarende mer enn £ 60 millioner / NOK 675 millioner i dag). Men alt er ikke bra i landet.

Innenriksministeren Lord Sidmouth (Karl Johnson) advarer om «oppviglerske aktiviteter» i Nord-England («I Manchester og de omkringliggende byene Lancashire er det en sykdom. En farlig trussel om voldsomme opprør») og setter følgelig en nettverk av spioner og provokatører til arbeid. Tjenestemenn avskjærer og leser rutinemessig radikale lederes korrespondanse. Sidmouth beordrer også general Sir John Byng (Alastair Mackenzie) til å forberede seg for alle tiltak som måtte være nødvendige for å få undertrykt politisk opposisjon.

På offentlige møter i Manchester fordømmer talere det korrupte politiske systemet og appellerer for ‘Bill of Rights’-lovene av 1689, med krav om «rettferdig, riktig og full representasjon – for alle engelskmenn». De mannlige medlemmene i Nellies familie, hennes ektemann Joshua (Pearce Quigley) og sønn Robert (Tom Meredith), er til stede. De lytter rolig og sympatiserer. Men den praktiske Nellie mener det alt sikkert bare er så mange ord. («Snakk, snakk, snakk ... Mindre snakk, mer handling... Uansett vei, de lar oss aldri velge.)

Brutaliteten i klassestyret finner sitt uttrykk ved domstolene. Ei kvinne blir straffet med pisking for offentlig drukkenskap, ei annen kvinne blir sendt til Australia for 14 år over et stjålet ur («Vår Herre og Gud eier alt på denne jorda, og når du stjeler, raner du ham»), en tredje blir dømt til å henges for å ha stjålet en frakk fra sin herre («Jeg stjal den ikke. Jeg tok den... Han hadde to, jeg trengte en. Han har én. Jeg har én"). De lokale dommerfullmektigene [magistratene], mange av dem kirkens menn, responderer på uro ved å true «pøbelen» til «underkastelse» og med anvendelse av «lovens harde hånd».

Dommerfullmektig presten Charles Wicksted Ethelston (Vincent Franklin), en ekte figur som hadde aspirasjoner om å være dikter, som fortalte to Radikale Reformatorer som ble fremstilt for ham i 1819 at «noen av dere reformatorer burde bli hengt, og noen av dere vil helt sikkert bli hengt – dere har allerede reipet rundt nakken,» så godt som svermer over sin egen blodfrysende retorikk.

En potet kastet mot vogna til prinsregenten (Tim McInnerny) – den fremtidige George IV, offisielt ved makten siden 1811 på grunn av hans far George IIIs sinnsykdom – gir regjeringen påskudd for å suspendere habeas corpus i 1817.

George IV, prinsregenten, mens hans far var mentalt ufør

Henry «Taleren» Hunt (Rory Kinnear) snakker på et møte i London, med to deltakere som representerer reformere i Nord, Samuel Bamford (Neil Bell) og den ukuelige Dr. Joseph Healey (Ian Mercer). Deres generelt gunstige inntrykk av hans oratoriske ferdigheter og personlighet får seg en trykk når han bryskt avviser deres invitasjon på en vennlig drink.

Flere radikale ledere i Nord – som John Bagguley, en Manchester-lærling, så ung som 19 – minner sine lyttere på et halvhemmelig utendørsmøte (observert av regjeringens agenter) om hva «våre franske brødre» gjorde med deres monark og aristokrati: «Vi må straffe vår vanvittige konge og hans glupske avkom ved å ta hodene av dem!» Mottoet er «Frihet eller død!»» Radikalerne blir pågrepet av politibøller og banket i fengselet.

En kvinneforsamling finner sted, anført av middelklassereformatorer, hvorav en anvender et noe pompøst språk: «Og for å kunne akselerere frigjøringen av vår lidende nasjon, erklærer vi at vi skal bistå den mannlige foreningen som er dannet i denne byen, med all den makt og energi vi besitter, for å oppnå målet for våre felles besrebelser.» Ei arbeiderkvinne, sint og opphisset, roper ut at hun «forstår ikke ordet av hva du sier».

Forberedelser for et stort protestmøte i Manchester, der Hunt skal tale, blir satt i gang. Det skal holdes på en arbeidsdag. Hunt insisterer på at ingen bærer våpen av noe slag. Bamford advarer ham om at Yeomanry vil være bevæpnet («En stor gruppe menn er registrert, og våpen har blitt utdelt blant dem»), men Hunt er urokkelig.

Protesterende i Peterloo

Situasjonen for Nellie og hennes familie har forverret seg. Skal de delta i møtet? Det vil bety å gå glipp av ei dagslønn og kanskje mer. Kvelden før begivenheten, i en av filmens mest gripende scener, ligger Nellie og Joshua i senga, i samme rom som deres lille datter. «Lille engel ... Jeg tenkte bare, at i 1900, da blir hun åttifem. ... Jeg håper det er en bedre verden for henne.»

Selve dagen for massakren opptar en betydelig del av Leighs film. Arbeidere og deres familier mønstrer, for det meste i en feiringsstemning, kledd i sitt flotteste. En stor, fredelig menneskemengde samles. Yeomanry og dommerstanden jobber seg opp til et paranoid vanvidd («Det er vår kristne plikt å føre øksa ned over denne opprørske mobben!» «Vel sagt, sir! Vel sagt!»). Opprørsloven stilles i beredskap.

Den pompøse Hunt begynner å tale, selv om mye av publikum ikke engang kan høre ham. Yeomanry, etterfulgt av militæret, stormer inn i den forsvarsløse menneskemengden. ...

Soldater angriper mengden i Peterloo

Leighs film opererer på et høyt kunstnerisk og sosialt nivå. Han har laget filmer siden 1970-tallet, der de mest kjente er High Hopes (1988), Naked (1993), Secrets & Lies (1996), Career Girls (1997), Topsy-Turvy (1999), All or Nothing (2002), Vera Drake (2004), Happy-Go-Lucky (2008) og Mr. Turner (2014), men dette er første gang han direkte har behandlet en historisk eller politisk begivenhet. Som han fortalte publikum etter en offentlig visning av Peterloo på Toronto-filmfestivalen i september 2018, og gjentok til meg i en samtale, var det den nåværende tilstanden i verden som presset ham i den retningen.

Filmskaperen jobber direkte og grundig med hver skuespiller, planlegger og forbereder hver sekvens. Improvisasjoner innen et innledende omriss bidrar til å skape et manuskript. Hver skuespiller har et bestemt formål og en oppfatning av hva han eller hun har å gjøre. Mens det åpenbart er forhøyede og dramatiske vendepunkter, behandles hvert enkelt, individuelt øyeblikk med stor betydning og samvittighet. Dette er det motsatte av slurvet eller tankeløst arbeid, selv om sluttresultatet ofte er ujevnt og livlig, som livet.

Scenene fra de offentlige møtene og samlingene er minneverdige, og språket og ideene blir nøyaktig og lidenskapelig gjengitt, men små øyeblikk kan også skilles ut:

– Den nervøse unge tjenestepiken (Byrony Miller) blir spurt av Hunt, opptatt med å få sitt portretten malt, om å holde ned noen av hans «viktige» papirer, men som kvier seg for å gjøre det fordi «jeg har skitne hender».

– I mengden på massemøtet har en trinn, uskyldige bror og søster kommet helt fra Wigan, en skikkelig fottur («Dere må ha vært oppe med lerka.» «Aye, satte avgårde ved seks»). Men de har ikke tatt med noe mat («Vi tenkte å klare oss uten»). Det vil ikke Nellie ha noe av og tilbyr dem brød å spise.

– Hunt ber hovent sin vertinne i Manchester, Mrs. Johnson (Lizzie Frain), om å bringe ham «a light repast» [et lett måltid]. Den stakkars, stressede kvinnen hvisker desperat til enhver innen hørevidde: «Hva er det?»

– Scenen, nevnt tidligere, der foreldrene tenker på hva fremtiden mon skal bringe for deres unge datter. Leigh fortalte en intervjuer: «Det var omtrent ei uke unna fødselen til mitt første barnebarn ... og jeg tenkte på ... hva skal vel denne verden være i 2100?»

Dramaet er historisk og psykologisk realistisk. Prinsregenten og myndighetene er portrettert som monstrøse vesener. De var monstrøse vesener, og dette var før hykleriene i det moderne parlamentariske «demokratiet», slitt utrolig tynt på nåværende tidpunkt, hadde fullt ut arbeidet seg inn hverdagslivet. Styringsklassen berettiget skamløst undertrykking og vold for forsvaret av sin velstand og eiendom.

Stilt overfor massemordet på forsvarsløse sivile responderte innenriksminister Lord Sidmouth med å forklare at han var «ikke minst takknemlig for den bevisste, beåndede måten som magistratene utførte deres vanskelige og viktige plikt ved den anledning. ... Jeg mangler ikke den ypperste takknemlighet for bragdene utført av de to kompaniene av Yeomanry-kavaleriet og andre tropper anvendt for denne tjenesten.» Regjeringen introduserte nye repressive tiltak, De seks lovene, for å undertrykke radikale møter. Politiske opponenter fra arbeiderklassen ble kastet i fengsel en masse.

Leigh har fanget essensen av det historiske øyeblikket og dets vedvarende betydning. Som han sa til meg, og som han fortalte andre intervjuere, mener han filmen han er «forutseende» – dvs. denne historien peker mot fremtiden. Historisk sannhet, med Trotskijs ord «Livets høyeste sannhet», korresponderer her med kunstnerisk sannhet.