Terroristangrepet på New Zealand og den internasjonale faren for fascisme

19 March 2019

Dødstallet fra fredagens fascistiske terrorangrep på to moskéer i Christchurch, New Zealand ble revidert opp til 50 i løpet av helgen. Den yngste personen som ble drept var en tre år gammel gutt. Trettifire personer var på søndag fortsatt innlagt på sykehus, 12 i kritisk tilstand, deriblant ei alvorlig skadet jente på fireår.

Mennesker over hele verden er forferdet over den kaldblodige rasistiske massakren, som målrettet forsvarsløse muslimske menn, kvinner og barn samlet til bønn. Titusenvis av mennesker tok del i våker i helgen, på New Zealand og internasjonalt, for å vise solidaritet med ofrene og deres familier og til forsvar for muslimer, innvandrere og flyktninger.

New-Zealand-politi sier nå at den australsk-fødte 28 år gammel Brenton Tarrant var den eneste drapsmannen, og at han ikke hadde hjelp fra andre. Han har blitt fremstilt for retten med mordanklager. Myndigheter både på New Zealand og i Australia hevder at han ikke på noe tidspunkt var på oppmerksomhetsradaren for hverken etterretningstjenestene eller politiet, og derfor ikke var under noen form for overvåkning

Dette forsøket på å skildre Tarrant som en forstyrret «ensom ulv» og spesielt påstanden om at han var «av radaren», er rett og slett ikke troverdig. 74-sidersmanifestet Tarrant publiserte tyder på at han forberedte og utførte terrorhandlingene på vegne av et internasjonalt nettverk av fascister og hvitt-overherredømme-fantaster, som han åpent hadde samarbeidet med over flere år.

Tarrants manifest er dagens Mein Kampf. Det kombinerer oppfordringer til genocidal vold og borgerkrig for å tvinge ikke-europeiske «inntrengere» ut fra Europa, USA, Australia og New Zealand – inkludert alle mennesker med muslimsk, jødisk, afrikansk, asiatisk og romersk bakgrunn – med et patologisk hat mot sosialisme. Det er gjennomsyret av det hvite rasistiske og ultranasjonalistiske kvakksalveriet om «blod og grunn» [‘Blut und Boden’] som ansporet nazismen og andre fascistbevegelser på 1920- og 1930-tallet.

Drapsmannen skrev at han hadde «donert til mange nasjonalistgrupper og ... samhandlet med mange flere». Siden 2012 har han besøkt Bulgaria, Ungarn, Serbia, Kroatia, Bosnia, Frankrike, Storbritannia, Spania, Tyrkia, Pakistan og til og med Nord-Korea, i tillegg til at han returnere til Australia og reiste til New Zealand.

Han hevder at han bestemte seg for å vende seg til terrorisme i løpet av en to-måneders tur i Europa i 2017, og etter ytrehøyrepartiet Nasjonal Samlings nederlag i det franske valget [o. anm.: tidligere Front national (FN), omdøpt 1. juni 2018 til Rassemblement nationale (RN)]. Tarrant kontaktet de såkalte Knights Templar, en organisasjon angivelig tilknyttet den norske fascistiske massemorderen Anders Bering Breivik, og hevder at han mottok deres «velsignelse» for Christchurch-angrepet. Han var aktiv på ekstreme sosialmediesider og blogger, og meldte seg med i en pistolklubb ikke lenge etter å ha kommet til New Zealand. Han erklærte at han valgte New Zealand som landet for sitt angrep for å demonstrere at «ingen steder i verden er trygge» for «ikke-hvite».

Hvis alt dette gikk «under radaren» til sikkerhetsagenturene verden rundt, da gir Tarrants manifest én forklaring på hvordan. Han skrøyt av at fascistgrupper er dypt integrert inn i statsapparatet, militæret og politiet. Han skrev: «Det totale antallet mennesker i disse organisasjonene er i millioner ... men de er uforholdsmessig ansatt i det militære og rettshåndhevelsen. Ikke overraskende søker etno-nasjonalister og nasjonalister seg til områder som tjener deres nasjoner og samfunn.» [Uthevelse tillagt]. Tarrant anslo at «hundretusener» av europeiske soldater og politi tilhører «nasjonalistgrupper».

Christchurch-angrepet – og vrangforestillingene som inspirerte det – må tas som en dødelig advarsel av den internasjonale arbeiderklassen og progressive deler av middelklassen. Det er produktet av den bevisste dyrkingen av den ekstreme høyreorienterte nasjonalismen, på de høyeste nivå av kapitaliststaten i land etter land. Når arbeiderklassen internasjonalt kommer frem som en masse, og klassekampen blomstrer opp mot uforlignelige nivå av sosial ulikhet og faren for krig, da forsøker styringsklassen igjen, som den gjorde på 1920- og 1930-tallet, å bruke fascistkrefter for å splitte, skremme og undertrykke opposisjonen mot kapitalismens og nasjon-stat-systemets fallitt.

Politiske partier og individer som uttrykker synspunkter ikke er langt fra Brenton Tarrants, finnes i regjeringer og parlamenter i alle europeiske land, i Canada, Australia og på New Zealand, og i USAs Kongress og Det hvite hus.

I Tyskland har Merkels koalisjonsregjering adoptert politikken til det fascistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD), som sitter på opposisjonens benker i det tyske parlamentet (Bundestag). Innenriksministeren Horst Seehofer stilte opp med støtte for en nynazistisk demonstrasjon i Chemnitz i september i fjor, og sa at han ville ha marsjert sammen med fascistene om han ikke hadde vært minister. Hans-Georg Maaßen, den tidligere presidenten for den hemmelige tyske innenrikssikkerhetstjenesten BfV [Bundesamt für Verfassungsschutz], forsvarte også Chemnitz-mobben, og benektet dens blatante antiinnvandrer og fascistiske karakter.

Et hemmelig høyreorientert terroristnettverk har blitt eksponert innen de tyske væpnede styrker (Bundeswehr), med hundrevis av medlemmer. Nettverket, der medlemmene har blitt beskyttet av rettssystemet, hadde detaljerte planer om å drepe fremtredende figurer i regjeringen og angripe jødiske og muslimske organisasjoner.

I USA har både demokratene og republikanene forsøkt å gjøre innvandrere til syndebukker for den sosiale krisen i Amerika. Begge parter bruker rasebasert politikk i et forsøk på å splitte arbeiderklassen.

President Trump, som Tarrant beskriver som «et symbol på fornyet hvit identitet», har forsøkt å pleie en fascistisk velgerkrets. I en solidaritetsmelding til sin fascistiske base fortalte Trump journalister etter Christchurch-angrepet at han ikke betrakter «hvit nasjonalisme» som en trussel. To dager før massakren på New Zealand kom han med en klar trussel om å mobilisere sine tilhengere i militæret, politiet og bøllegrupper som «Bikers for Trump» [‘Motorsyklister for Trump’] mot sine motstandere, der han uttalte til Breitbart News at de var «tøffere» enn «venstresiden».

Dette etterfulgte arrestasjonen av Christopher Paul Hasson i februar, den fascistiske offiseren i US Coast Guard og en Trump-supporter, som planla å drepe [engelsk tekst] fremtredende afro-amerikanske og jødiske personligheter og medlemmer av De demokratiske sosialistene i Amerika (DSA).

I ukene som ledet opp til Christchurch-angrepet ble en svertekampanje sluppet løs mot venstreorienterte kritikere av den israelske regjeringens brutale behandling av palestinerne. Ilhan Omar, demokratisk representant i Kongressen, som er muslim, ble brennmerket som «antisemitt» for å ha påpekt den innflytelsen den pro-sionistiske lobbyen har over begge partiene. Denne kampanjen var et ekko av heksejakta som anklager Storbritannias Labour-leder Jeremy Corbyn og hundrevis av Labour-medlemmer for «antisemittisme», som er rettet inn mot å delegitimere og utrenske venstreorientert opposisjon mot britisk imperialisme.

I Australia og på New Zealand, hvor politikere kommer med hyklerske uttalelser og fordømmelser av rasisme og vold, har etablissementet siden 2001 demonisert muslimske flyktninger som en trussel og en potensiell terroristisk femtekolonne, og klandret innvandring for ethvert sosialt problem.

New Zealand First Party [Partiet NZ Først], som innehar portforlioene for forsvar og utenriks i den Labour-Party-ledede koalisjonsregjeringen, har gjentatte ganger krevd tiltak for å stoppe «masseinnvandring» fra muslimske og asiatiske land – og anvendt språk som ikke er særlig forskjellig fra det som er gjengs for Tarrant og andre høyreorienterte ekstremister.

Det barbariske angrepet i Christchurch understreker advarselen fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International] i uttalelsen den 3. januar 2019: Strategien for internasjonal klassekamp og Den politiske kampen mot kapitalistisk reaksjon i 2019. Mens fascismen enda ikke er en massebevegelse får den støtte fra deler av styringsklassen, staten og etablissementsmediene.

Uttalelsen bemerket at ekstreme høyrefløyorganisasjoner har blitt gitt anledning til «demagogisk å utnytte frustrasjonen og raseriet følt av den brede massen av befolkningen». Den understreket: «All historisk erfaring – og særlig hendelsene på 1930-tallet – viser at kampen mot fascisme bare kan utvikles på grunnlag av den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen mot kapitalisme.»

ICFI har vært i front for kampen for å bringe frem de viktige historiske lærdommene i kampen mot promoteringen av fascistkrefter i Tyskland, over hele Europa og internasjonalt.

Denne kampen er i sentrum for valgkampen de europeiske seksjonene fører for Europa-valgene i mai, og for en rekke offentlige møter over hele USA med headingen «Faren for fascisme og hvordan man skal bekjempe den». Møtene vil adresseres av Christoph Vandreier, et ledende medlem av Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) i Tyskland og forfatteren av boka Warum sind sie wieder da? [Hvorfor er de tilbake? Historieforfalskning, Politisk sammensvergelse og Fascismens gjenkomst i Tyskland]. Boka er nå oversatt til engelsk, og ble presentert på London Book Fair i forrige uke.

ICFI må bygges som lederskapet for en forent, internasjonal og sosialistisk arbeiderklassebevegelse istand til å forhindre fascismens gru fra å overta samfunnet i en enda større skala enn i 1920-, 30- og 40-årene.

Tom Peters