Landsdekkende streik skaker det algeriske regimet

Av Will Morrow
12 March 2019

Store deler av Algerie ble brakt til stillstand på søndag da titusenvis av arbeidere sluttet seg til starten av en fem-dagers generalstreik, med krav om en slutt på president Abdelaziz Bouteflikas regime.

Bevegelsen mot Bouteflika-regjeringen, som har sett studentledede demonstrasjoner siden den 22. februar, trekker inn stadig større deler av befolkningen og går over i et nytt stadium. Arbeiderklassen trer frem som den grunnleggende revolusjonære kraften.

Oppfordringen til streiken har blitt spredt online gjennom sosialmedier av arbeidere som handler uavhengig av fagforeningene. Den har rammet hele utdannings- og transportsystemet og stengt ned kjøpesentre, havner og private industrisentre.

Det nasjonale jernbanenettet ble brakt til stillstand. Hverken metroer, busser eller trikker var i drift i hovedstaden Alger. Privatopererte busser som transporterer reisende mellom byer øst og vest for Alger ble stanset. Avisa Dépêche de Kabylie rapporterte at bussjåfører på rutene fra Bouira til Alger på lørdag morgen informerte sine passasjerer at det ikke ville være noen ruter på søndag.

Streikende arbeidere og studentprotester på Audin-plassen i Alger

Lærere sluttet seg til streiken over hele landet. Tout sur l'Algérie (TSA) rapporterte at lærerne stengte de fleste ungdoms- og videregåendeskolene, og at «elever fristilt av lærernes streik har demonstrert siden i morges». Videregåendeelever organiserte demonstrasjoner på Facebook og marsjerte i Alger, Draria, El Achour, Dely Brahim, Rouiba og Bananiers.

Lærerne trosset de nasjonale utdanningsfagforbundene, som i forrige uke meldte et opprop for en én-dags-streik, først for onsdag den 13. mars. Fagforbundene kalte for streiken for å opprettholde kontroll og for å forhindre en utvidet arbeidsnedleggelse, etter at lærere ved mange skoler allerede hadde sammenkalt til møter og stemt for å demonstrere.

Dépêche de Kabylie bemerket på søndag: «Siden forrige uke har mange utdanningsinstitusjoner advart elevene om muligheten for en streik i grunnskolene og ungdoms- og videregåendeskolene, uten at noen fagforbund har kommet med noen uttalelse om arbeidsnedleggelsen.»

Alle universiteter er stengte. I et siste-øyeblikk-forsøk på å forhindre en landsdekkende universitetsstreik kunngjorde det regjerende partiet Nasjonalt Frigjøringsfront (FLN) brått på lørdag at feriestengingen ville bli fremskyndet med 10 dager, og at ferien begynte på søndag. Studenter og forelesere har lagt ut videoer og kommet med uttalelser på Facebook som fordømmer utvidelsen av ferien og har fortsatt å organisere demonstrasjoner.

Arbeidere stengte ned havna i Bejaïa, en nordøstlig by ved Middelhavet, samt Bejaïa-anlegget i Cevital, som produserer sukker, olje og andre agri-matprodukter. Det er landets største private foretak, eid av milliardæren Issad Rebrab. Tusenvis av arbeidere gjennomførte en marsj gjennom byen i løpet av dagen. Havnearbeidere streiket i Djendjen (Jijel) og Skidda. Al Jazeera rapporterte i går at eksportene imidlertid ikke var påvirket.

Sonelgaz-ansatte streiker utenfor kontorene i Gue de Constantine i Alger

Arbeidere streiket ved oljefeltet Hassi Messaoud i Øst-Algerie, som er eid av det statlige gruveselskapet Sonatrach, samt ved oljefelt i Hassi R'mel, Hassi Berkine og In inenas. En video lagt ut på Facebook som viser hundrevis av gruvearbeidere som marsjerer fra jobben, har blitt sett mer enn 100 000 ganger. TSA rapporterte at arbeidere på Sonatrachs forskningskontorer i Boumerdes nektet å gå inn på sine kontorer forleden morgen og arrangert en sitt-ned-aksjon utenfor bygningen. Arbeidere i statens elektrisitets- og gassdistributør Sonelgaz streiket også.

Arbeidere streiket i industrisonen i Rouiba, som ligger 30 kilometer øst for Alger, inkludert hundrevis av arbeidere ved SNVI, fabrikkanlegg der det sammenstilles busser og biler. Industriområdet ved Bordj Bou Arreridj var også berørt.

Små private forretningsdrivende og butikkeiere stengte over hele landet, til støtte for streiken, inkludert i sentrale Alger, Ouargla, Constantine, Setif, Bouira, Bejaia, Tizi-Ouzou og Bordj Bou Arréridj.

Den mektige bevegelsen av den algeriske arbeiderklassen er del av en voksende bevegelse av streiker og demonstrasjoner gjennomført av arbeidere i Maghreb-regionen og rundt om i verden, i opposisjon til pro-foretak fagforeningsapparatene.

Dette året har bevitnet en én-dag-generalstreik av 700 000 arbeidere i nabolandet Tunisia, massestreiker av lærere på fem kontinenter, og en voksende motstand blant bilproduksjonsarbeidere mot fabrikknedleggelser og fattigdomslønninger, inkludert de 70 000 meksikanske maquiladora-arbeidernes opprør, den største streiken i Nord-Amerika på 20 år. I går var det demonstrasjoner av tusenvis av arbeidere av algerisk opprinnelse i Frankrike, der landets regjering har blitt skaket av «gul vest»-masseprotester siden november i fjor.

Den algeriske streiken etterfølger fredagens demonstrasjoner av hundretusenvis av arbeidere og ungdommer over hele landet, med krav om fjerningen av president Bouteflika. Angivelig ble presidenten fløyet til Algerie i går fra et sykehus i Genève i Sveits, der hans medhjelpere hevdet han hadde vært de siste to ukene for en rutinemessig operasjon. 82-åringen er ikke fysisk i stand til å snakke offentlig, etter at han har var utsatt for et hjerneslag i 2013. Han er et figurhode for de indre kretsene i sitt regime, og for militæret som er ved makten.

Sonatrech-oljeraffineriarbeidere marsjerer fra jobben

Den algeriske arbeiderklassen blir drevet ut i kamp ikke bare av opposisjon mot Bouteflikas korrupte og sklerotiske regime, men også mot fattigdommen, arbeidsledigheten og den økende sosial ulikheten som regimet presiderer over.

De offisielle «opposisjons»-partiene som hevder å støtte bevegelsen mot Bouteflika er ikke mindre fiendtlige enn regimet til arbeidernes bestrebelser. Deres mål er å sikre at, hvis og når han blir fjernet, skal resultatet ikke bli noe annet enn en omrokkering av personell, med større tilgang til stillinger av rikdom og makt for deres egen del.

Sist fredag rapporterte Al Jazeera at mer enn 30 opposisjonspartier, inkludert Louisa Hanounes Arbeiderparti (PT), møttes i hovedkvarteret til partiet Talaie El Hourriyet, et parti som ble grunnlagt av Ali Benflis, en tidligere statsminister under Bouteflika. Alle disse partiene er i diskusjoner med militærmessingen og regjeringen, for å utarbeide en politisk overgang som tar sikte på å undertrykke arbeiderklassens voksende bevegelse. På søndag ettermiddag kom FLN-regjeringen med en erklæring om at den var «i en samarbeidsprosess med alle de politiske aktørene, for å finne en vei ut av denne krisen med minst mulig kostnad for den nasjonale interessen».

På søndag kom PTs Hanoune med en uttalelse, publisert i dagsavisa El Watan, om at regjeringen måtte «reagere positivt på folket og stoppe denne prosessen, som innebærer all fare», og ellers «påta seg ansvaret for å styre landet mot kaos». Hun fordømte ikke-navngitte personer som «kaller for avvisning av de politiske partiene», for å berede veien for «omformingen av det revolusjonære opprøret til en arabisk vår, det vil si, til blodig kaos», som fører til en «fasciststat».

Arbeidere i streik ved SNVI-monteringsanlegget for busser og biler i Rouiba

Faktisk er PT diskreditert nettopp på grunn av sin tiår-lange støtte til Bouteflika-regimet. Det Hanoune uttrykker med advarselen om «kaos» er ikke annet enn regimets frykt for revolusjon.

Ved å referere til den arabiske våren forsikrer hun at arbeidernes forsøk på begi seg på en revolusjonær kamp vil ende opp, enten med et nytt autoritært regime som i Tunisia eller med et militærdiktatur som i Egypt.

Dette er et forsøk på politisk å avvæpne arbeiderne. Resultatene i Egypt og Tunisia var konsekvensen av arbeidsklassens manglende evne, uten et revolusjonært lederskap, til å føre revolusjonen til sin konklusjon – omveltningen av kapitalismen og etableringen av en arbeiderstat. PT forsøker å sette opp den algeriske arbeiderklassen for et lignende blodig utfall, ved å holde den underordnet ulike deler av det algeriske borgerskapet.

Dette understreker nødvendigheten for at arbeiderklassen trekker de essensielle politiske lærdommene fra de revolusjonære massekampene i 2011. I Egypt gjennomførte militæret et kupp for å knuse arbeidsklassens kamper. Det var militæret i stand til, fordi arbeiderne la ut på en revolusjonær kamp, men uten det nødvendige revolusjonære lederskapet basert på et perspektiv for sosialistisk verdensrevolusjon. Dette tillot styringsklassen å desorientere arbeiderklassen og kanalisere dens kamper inn bak kapitalistpartier.

Byggingen av et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, som baserer seg på teorien om permanent revolusjon som ble utarbeidet av Leo Trotskij, medlederen for Den russiske revolusjonen og grunnleggeren av Den fjerde internasjonale, forblir den kritiske oppgaven. De algeriske arbeidernes og de undertrykte massenes grunnleggende sosiale interesser – sosial likhet, demokratiske rettigheter og en slutt på imperialistisk dominans – kan kun sikres i kampen for arbeidernes regjeringer på tvers av hele Maghreb-regionen og internasjonalt, omveltingen av kapitalismen og erstattingen av den med sosialisme på et verdensplan. Det er perspektivet World Socialist Web Site og Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) kjemper for.