Skuespilleren Bruno Ganz, prominent på scenen og lerretet i mer enn 40 år: en nekrolog

Av Sybille Fuchs
11 March 2019

Den 16. februar døde den sveitsisk-fødte skuespilleren Bruno Ganz av kreft i en alder av 77 år, i sitt hjem ved Zürichsjøen. Ganz var en av de ledende personlighetene i den moderne tyskspråklige teater- og filmverden. Nyheten om hans død ble mottatt med sorg og var et sjokk for alle som jobbet sammen med en elsket og respektert kollega over hans lange karriere.

Bruno Ganz i 2011 [Foto: Loui der Colli]

Det er en trøst at den tyske dramatikeren Friedrich Schillers ord fra hans forspill til Wallenstein, «Når kunstneren dør, dør hans fortryllelse med ham,» har mistet noe av sitt sting. Bruno Ganz’ arbeid lever videre i form av hans mange filmer.

Nekrologer i tyske medier har tendert til å konsentrere seg om to av hans filmroller – som engelen i Wim Wenders Der Himmel über Berlin [Wings of Desire] (1987) og som en demonisk Adolf Hitler i Oliver Hirschbiegels Der Untergang [The Downfall] (2004). Dette er imidlertid Ganz en urettferdighet. Hele spekteret av hans kunst foldet seg ut mellom disse to ytterpunktene. Faktisk var han en mester i den stille undertonen, med subtile opptredner som lånte autentisitet til et stort utvalg av karakterer.

Bruno Ganz og Solveig Dommartin i Himmel über Berlin [Wings of Desire] (1987)

Han fylte alle sine roller med enorm intensitet, viktighet og individualitet. Magasinet Die deutsche Bühne [Den tyske scenen] skrev i sin nekrolog: «Han kunne identifisere alt innen en karakters ego; ned til minste detalj var hans tilnærming forsiktig og følsom – kombinert med hans virkelig uforlignelige stemme, som man gjenkjente så snart han snakket.»

Ganz startet sin karriere i teater og spilte på alle de store scenene i Sveits, Tyskland og Østerrike, der han jobbet under mange av kontinentets viktigste teaterregissører, blant andre Peter Löffler, Peter Zadek, Peter Stein og Claus Peymann. Han spilte også i filmer regissert av dusinvis av filmskapere, blant andre Wenders, Éric Rohmer, Volker Schlöndorff, Werner Herzog, Mauro Bolognini, Alain Tanner, Gillian Armstrong, Jonathan Demme, Francis Ford Coppola og Bille August.

Selv om Hollywood bemerket seg ham for mange år siden var han aldri interessert i å bli en kommersiell filmpersonlighet. Han var alt annet enn en stjerne, og kavet aldri etter oppmerksomhet. Selv om han aldri fikk noen Oscar vant han mange priser og utmerkelser innen scenekunsten, og med soleklar berettigelse. Ganz’ evne til å fylle et bredt spekter av roller berodde på hans evne til introspeksjon kombinert med grundig studering av temaet for dramaet eller filmen, og verden som helhet.

Han var innehaver av Iffland-ringen [1] fra 1996 til sin død, en ære overlevert fra én kunstner til den neste kårede, som han eller hun ser som «den mest betydningsfulle og verdige scenekunstneren i det tyskspråklige teater».

Bruno Ganz ble født den 22. mars 1941 og vokste opp i Seebach, en forstad til Zürich. Hans far var fabrikkarbeider, hans italienske mor reiste til Zürich til fots over Alpene for å jobbe som hjemmehjelp. Som han understreket, var hans hjem som ungdom det ikke-spektakulære nabolaget Seebach, og ikke det nærliggende Zürich, den sveitsiske finansindustriens hjemstavn. Distriktet huser i dag et stort antall innvandrere, spesielt fra Balkan, fra Afrika sør for Sahara og fra det indiske subkontinentet.

Allerede som barn og tenåring var han fascinert av teater.

Ganz ble ofte tatt med til teatret av en bekjent som jobbet som belysningstekniker ved Zürichs hovedteater, Schauspielhaus. Fra fløyene kunne han følge med på berømte skuespillere og skuespillerinner, mange som hadde flyktet fra Tyskland i nazitiden, deriblant den tysk-jødiske skuespilleren Therese Giehse. Ganz spilte senere sammen med Giehse i Bertolt Brechts 1932-stykke Die Mutter (Moren) om ei russisk arbeiderklassekvinne som blir involvert i revolusjonær aktivitet, basert på 1906-romanen av den russiske forfatteren Maxim Gorky.

Ganz droppet ut av den videregåendeskolen før eksamen og ble skuespiller – mye til hans foreldres forferdelse, som ønsket han skulle ta opp et mer praktisk yrke. Han begynte sin utdannelse innen skuespillerkunsten, men – for å supplere sin inntekt – arbeidet han deltid i en bokhandel, og han oppfylte også kravet om den foraktede militærtjenesten i forsvarets sanitet.

Oppstarten av Ganz’ karriere sammenfalt med en generell stemning av opprørsk optimisme blant unge mennesker på 1960-tallet. Hans arbeid på scenen begynte på det samme Schauspielhaus. Teatret var et senter for intens og ofte radikal aktivitet, som syntes å være tilfelle overalt. Etter en storm av hets fra konservative kritikere rettet mot dramaturgen og regissøren Peter Löffler og hans gjeng av ungdommelige samarbeidspartnere, ble den venstreorienterte Klaus Völker summarisk avskjediget. En stor del av teatertruppen, inkludert Ganz, sa straks opp i solidaritet.

Ganz dro da til Junges Theater i Göttingen i Midt-Tyskland, et studentteater, hvor han senere fortalte han hadde lært å snakke ordentlig tysk. I et videointervju fra 2004 som omhandler de viktigste stadiene i hans liv, mintes han de opphetede debattene mellom unge venstreorienterte skuespillere og høyreorienterte juss-studenter i Göttingen.

Hans neste stopp var Bremen. Der møtte han den unge regissøren Peter Stein, som ønsket å lage eksplisitt venstreorientert teater. Etter å ha satt opp stykket Viet Nam Discourse (1968) av Peter Weiss på München Kammerspiele, ble Stein bannlyst fra teatret fordi han etter forestillingen ønsket å samle inn penger i solidaritet med Vietnams nasjonale frigjøringsfront.

Bruno Ganz og Dennis Hopper i Der amerikansiche Freund [The American Friend] (1977)

Sammen med Stein dro Ganz til Berliner Schaubühne, som rundt 1968 ble et fokus for venstreorientert teaterarbeid. På Schaubühne spilte Ganz mange ledende roller, som Henrik Ibsens Peer Gynt og Heinrich von Kleists Prinz Friedrich vom Homburg. Schaubühne ble snart et mål for Berlins kristelig-demokraters (CDU) hat, som forsøkte å kutte teatrets subsidier og hevdet at teatret var ei «kommunist-celle», der «primitive agitasjonsklasser» hadde erstattet den ekte kunst.

Stein vendte seg igjen til Ganz for hans legendariske opptreden i Goethes Faust, et prosjekt for Expo 2000 i Hannover. Den første og andre delen av dramaet skulle oppføres i til sammen 22 timer over to kvelder. Beklageligvis ble Ganz så hardt skadet under en prøve at han måtte erstattes for premieren. Senere tok han igjen over mammutrollen, også for tv-versjonen. Selv om han ikke var helt fornøyd med rollen, spilte han den med sin sedvanlige esprit, der han anvendte hele bredden av sin kunst.

Fra midten av 1970-tallet og videre var Ganz en av de ledende personlighetene i den nye tyske filmen. Hans tidligste roller inkluderer greven (Graf) i Éric Rohmers filmtilpasning av Kleists roman, Die Marquise von O [La Marquise d’O] (1976) og Jakov Shalimov i Peter Steins Sommergäste [Sommer gjester], en tilpasning av et 1904-stykke av Gorky.

Edith Clever og Bruno Ganz i Die Marquise von O (1976)

Ganz spilte ledende roller, begge ganger regissert av Wim Wenders, i Der amerikanische Freund [The American Friend] (en tilpasning av Patricia Highsmiths Ripley's Game og Ripley Under Ground) i 1977 og Der Himmel über Berlin [Wings of Desire] i 1987. Han opptrådte også fremtredende i Werner Herzogs Nosferatu - Phantom der Nacht [Nosferatu the Vampyre] (1979) og Volker Schlöndorffs Die Fälschung [Circleof Deceit] (1981), med Hanna Schygulla. Ifølge Ganz selv var Messer im Kopf [Knife in the Head] (1978 - regissert av Reinhard Hauff), blant de mest interessante filmene han laget på den tiden, der han spiller en mann med en hodeskade, som mister ikke bare hukommelsen, men også en betydelig del av sine motoriske ferdigheter og sitt språk.

Bruno Ganz i Nosferatu - Phantom der Nacht [Nosferatu the Vampyre] (1979)

Bruno Ganz’ spesielle styrke lå i hans portrettering av sensitive, tenksomme intellektuelle eller ‘dropouts’ med et kritisk syn på samfunnet. Han evnet imidlertid også å spille veldig forskjellige roller.

Hans portrettering av Adolf Hitler i Der Untergang [The Downfall] (2004) har blitt verdensberømt. Det var, med hans egne ord, en av hans største utfordringer. Han nølte lenge før han tok en så «ekstremt komplisert» rolle. Han gikk hen og antok nazidiktatorens tale og manerer på en måte som sender kuldegysninger ned ryggraden på ethvert publikum.

Bruno Ganz i Der Untergang [The Downfall] (2004)

I Der Baader Meinhof Komplex [The Baader Meinhof Complex] (2008, regissert av Uli Edel), en film som omhandler den terroristiske Rote Arme Fraktion, spilte Ganz presidenten for Det føderale kriminalpolitiet Horst Herold. Samme år, under regi av Rainer Kaufmann, co-ledet han med Monika Bleibtreu i fjernsyn-filmen Ein starker Abgang [A Stronger Finish], der han spilte en tilsynelatende hypokonder og forfatter på sin siste leseturné, som får diagnosen kolonkreft. Den tyske fjernsynskanalen ZDF sendte filmen dagen etter Ganz’ død.

David Kross og Bruno Ganz i Der Vorleser [The Reader] (2008)

En av Ganz’ siste filmroller var i Der Trafikant [The Tobacconist] (2018, regissert av Nikolaus Leytner), der han portretterte Sigmund Freud. Et år tidligere spilte han oldefaren Wilhelm Powileit i Matti Geschonnecks filmtilpasning av Eugen Ruges roman In Zeiten des abnehmenden Lichts [In Times of Fading Light]. Totalt samlet Ganz mer enn 120 film- og tv-kreditter fra 1960 til 2018.

Ganz var også en elsker av klassisk musikk. Til beæring av den store skuespilleren kringkastet ARTE-kanalen en produksjon av Beethovens musikk til Goethes Egmont fra Lucernefestivalen i 2012, under ledelse av dirigent Claudio Abbado. Bruno Ganz leste fra Goethes tragedies tekst.

Sommeren 2018 var han engasjert for å spille beretteren i Mozarts opera Tryllefløyten under Salzburg Festivalen i Østerrike. Han måtte imidlertid avbryte prøvene på medisinsk anvisning etter at han ble diagnostisert med kolonkreft, med de komplikasjonene som det rapporteres førte til hans død.

[1] Ringen er oppkalt etter den tyske teaterregissøren og skuespilleren August Wilhelm Iffland (1759-1814), som har sitt portrett på den diamantbelagte jernringen. Iffland ble født i samme år som Friedrich Schiller og spilte Franz Moor i Manners premiere av Schillers berømte drama Die Räuber [Landeveisrøverne]. Bruno Ganz ble tildelt Iffland-ringen i 1996 av den østerrikske skuespilleren Josef Meinrad i hans testamente. Den nye mottakeren er uklart. Ganz’ eget valg, den fremragende skuespilleren Gert Voss, døde i 2014.