Hvorfor er det så lite medieskepsis om Leaving Neverland og filmens påstander om Michael Jackson

Av David Walsh
8 March 2019

Den 3. og 4. mars kringkastet det amerikanske kabel- og satellitt-tv-nettverket HBO Leaving Neverland, en 236-minutters dokumentarfilm i to deler, regissert av den britisk filmskaperen Dan Reed. Filmen er en samproduksjon mellom HBO og den britiske kringkasteren Channel 4. Filmen hadde premiere på Sundance Film Festival i slutten av januar.

Leaving Neverland består hovedsakelig av to menn, Wade Robson og James Safechuck, som detaljerer sine påstander om at popsangeren Michael Jackson misbrukte dem seksuelt som barn, gjennom mange år på 1980- og 1990-tallet. Andre medlemmer av deres respektive nærmeste familier er de eneste andre som blir intervjuet i dokumentarfilmen.

Michael Jackson i 1988 [foto: Zoran Veselinovic]

Jackson, den tredje-mest suksessfulle musikkartisten gjennom alle tider, og et tragisk offer for den amerikanske underholdningsindustrien, døde av en overdose narkotika i juni 2009. Både Robson og Safechuck, som tilbrakte mye tid sammen med Jackson da de var unge, var sterke forsvarere av sangeren mens han var i live.

Robson, en danser og koreograf, vitnet to ganger under ed om at Jackson ikke hadde gjort noe galt. Han var et forsvarsvitne i mai 2005 under rettssaken mot Jackson der han var anklaget for seksuelle overgrep mot barn (der popstjerna til slutt ble funnet ikke-skyldig på alle 14 tiltalepunkter). Under anklagerens vedvarende utspørring under rettssaken påsto Robson hårdnakket at Jacksons oppførsel aldri hadde vært utilbørlig. Han uttalte seg også sterkt om Jackson etter popstjernas død.

Robson gjorde en plutselig helomvending i 2013, da han meldte inn et søksmål mot Jackson-eiendommen der han påsto at han hadde blitt systematisk utsatt for overgrep. Den saken ble kastet ut av retten med den begrunnelse at han hadde ventet for lenge før han reiste saken. En påfølgende rettssak mot to foretaksenheter eid av Jackson mens han levde, ble også avvist. Safechuck la sitt navn til Robsons søksmål i 2014. Han hadde også tidligere alltid insistert på sangenrens uskyld i sitt vennskap med Jackson. Robson og Safechuck, som nå anker avvisningen av deres rettssaker, er representert av samme advokatfirma. En advokat for Jackson-eiendommen kalte i 2013 Robson-søksmålet ‘a money-grab’ [‘et grep etter penger’], «gjennomskuelig ... opprørende og trist».

Reeds Leaving Neverland tilbyr i løpet av fire timer ikke noen annen en anledning til å imøtegå Robson-Safechuck-anklagene. Det er bare to korte erkjennelser av at det eksisterer «en annen side av beretningen»: En mellomtittel avslører at Brett Barnes og skuespilleren Macaulay Culkin, som det refereres til i filmen som andre gutter Jackson hadde vennskap med, fortsetter å benekte enhver utilbørlighet, og et kort video-klipp av Thomas Mesereau, Jacksons advokat i 2005-saken, som i 2013 kommenterte på Robsons «veldig, veldig mistenkelige» endring av sin oppfatning.

Den vesentlig mengden av den uendelige, klaustrofobiske Leaving Neverland, bortsett fra de mange irrelevante bildene tatt fra lufta over de forskjellige byene og lokalitetene som er nevnt i intervjuene, antakelig ment for å avlaste kjedsomheten, består av Robson og Safechuck som utlegger sine påstander. Det gjør de i sjokkerende og semi-pornografiske detaljer. Det har kommet dit nå at denne eksersisen i kikking og perverterte lyster blir beskrevet som «hardtslående» og «medrivende». Det som tilbys her er et angivelig blikk inn i hva som skjedde i Michael Jacksons seng, som om det kunne belyse eller ha en verdi på noen som helst måte.

Om så Jackson var en pedofil, og filmens «førstehåndsberetning» byr ikke noe belegg overhode for dét, er de som lagde Leaving Neverland og de som markedsfører filmen moralsk forkastelige og skamløse. De søker å profittere på filmen og utnytte hendelsene for å fremme sine karrierer og gjøre penger.

Regissøren Dan Reed er en tvilsom figur. Hans filmskaperkarriere legemliggjør den lite tiltrekkende sammenblandingen av tabloidjournalistikk og kampanjene for «den globale krigen mot terror» og #MeToo.

Magasinet Pacific Standard hadde i 2016 en artikkel om Reed, under tittelen «Møt filmskaperen som gjenskaper terrorangrep for HBO». Stykket forklarte hesblesende at Reed spesialiserte seg «i regisseringen av ikke-fiksjonsfilmer om moderne terroristbegivenheter. Disse dokumentarene kringkastes i USA på HBO og forut for alle er en passe skremmende ansvarsfraskrivelse – de heter (innordnet etter årstall) Terror in Moscow, Terror in Mumbai og Terror at the Mall.» Hans neste bragd, som også ble kringkastet på HBO, var Three Days of Terror: The Charlie Hebdo Attacks. (Andre filmer inkluderer From Russiawith Cash, Frontline Fighting: Battling ISIS og The Pedophile Hunter). Ingen av hans verk avviker fra den offisielle regjeringslinja på noe saksanliggende, og ingen indikerer den aller minste interesse for de geo-politiske og sosiale anliggender som driver amerikanske og britiske intervensjoner i Midtøsten, Sentral-Asia og andre steder.

Alt om Leaving Neverland avgir en dårlig odør.

Reed, Oprah Winfrey og andre insisterer på at filmen ikke er ment som en tiltale mot Jackson, men intenderer å «åpne en diskusjon» om seksuelt misbruk av barn, og relaterte spørsmål. Hvis det er så, hvorfor inneholder ikke da filmen en eneste opptreden av en psykiater, en ekspert på pedofili eller noen andre som virkelig er kvalifisert til å adressere slike problemer? De tarvelige, sensasjonelle motivene uttrykkes i strukturen og den generelle følelsen av filmen selv. Leaving Neverland er ikke laget for å opplyse, men for å numme, skremme og forurense.

Advokaten Howard Weitzman, som representerer Jackson-eiendommen, erklærte i et brev av 7. februar 2019 adressert til HBOs administrerende direktør Richard Pepler, at hans klient hadde «prosedert gjennom mange år med Robson og Safechuck, og hadde fire forskjellige søksmål fra disse to mennene blankt avvist [‘dismissed with prejudice’]. (I dag skylder Robson Jackson-eiendommen nesten $ 70 000 i rettsomkostninger [NOK 607 000], og Safechuck skylder også eiendommen flere tusen dollar.) I disse søksmålene avdekket eiendommen mengder av informasjon om Robson og Safechuck som gjorde det entydig klart at de ikke hadde noe troverdighet overhode.»

Weitzman fortsatte: «Robson og Safechuck anker nå avvisningen av deres multi-millioner-dollar søksmål. Ikke helt tilfeldig blir deres appeller sannsynligvis hørt senere i år. HBOs ‘dokumentar’ er ganske enkelt kun et ytterligere virkemiddel i deres prosederingsmanual, som de åpenbart anvender i en (veldig villedet) innsats for, på en eller annen måte, å kunne påvirke deres ankesaker.»

Med henvisning til rettssaken i 2005 argumenterte han kraftig: «Michael Jackson ble utsatt for en tiår-lang etterforskning av Tom Sneddon, en overivrig, etisk utfordret, og til slutt beskjemmet anklager i Santa Barbara County, som lette over alt og hvor som helst, etter antatte ‘ofre’ for Jackson. Likevel fant han aldri disse ‘ofrene’. Faktisk var hele straffesaken mot Jackson i 2005 en komplett farse, og Michael Jackson ble fullstendig frikjent.»

«Som alle som har studert denne rettssaken vet, bestred juryen fullstendig anklagerens sak. Jacksons advokat Tom Mesereau gikk til det uvanlige skritt å fortelle juryen, både i sin åpnings- og sine avsluttende uttalelser, at de måtte frikjenne Jackson fordi Mesereau og hans team hadde bevist Jacksons uskyld. Med andre ord førte han ikke saken som en sak basert på ‘rimelig tvil’. Mr. Mesereau førte saken med den hensikt og det mål å bevise Jacksons uskyld. Og han gjorde nettopp det. Så sent som i 2017 ble flere av jurymedlemmene nok en gang intervjuet om saken, i lys av Robsons helomvending, og de samstemte alle i at de fortsatt ville frikjent Jackson i dag. Jurymedlemmene har blitt intervjuet mange ganger; de er artikulerte og reflekterte mennesker, ikke de lettlurte idiotene som Dan Reed forsøker å portrettere dem som i sin ‘dokumentarfilm’. Likevel baserer HBO seg på ubelagte beretninger fra to vedgåtte falske vitner over tyngden av det amerikanske rettssystem.»

Weitzman konkluderte: «Vi vet at HBO [nå eid av AT&T] står overfor alvorlig konkurransepress fra Netflix, Amazon og andre mer moderne innholdsleverandører, men å bøye seg ned til dette nivået for å gjenvinne et publikum er skammelig. Vi vet at HBO og deres partnere for denne dokumentarfilmen ikke vil lykkes. Vi vet at dette vil gå inn som den mest skammelige episoden i HBOs historie.»

Fortsatt er det sånn at «sex selger», og HBO-representanter var mer enn villige til å nedverdige seg med denne parodien av en dokumentarfilm bare for publikumstall og profitter.

WSWS skrev flere ganger om «Michael Jacksons tragedie», første gang i desember 2003 og siden om hans død og om minnemarkeringen i juni 2009. [engelske tekster av samme forfatter, David Walsh]

Den gangen han ble arrestert for anklager om overgrep mot barn i 2003, bemerket vi at «et liv ført i en show-business-kokong» hadde skadet ham alvorlig («Peter Pan»-komplekset, umodenheten, de tvilsomme ekteskapene, osv.): «Hva skal andre mennesker mene om Michael Jackson når han åpenbart har så liten ide selv om hvem han er?»

Vi insisterte på at Jackson hadde rett til formodningen om uskyld, og hevdet at selv om han «skulle bli bevist skyldig i slike forbrytelser for å berettige hans adskillelse fra samfunnet, ville et humant samfunn se på ham med tristhet og til og med sympati, heller enn hån og hat.» Vi argumenterte for at etablissementet, etter «å ha hjulpet til med å skape Jackson, manipulert hans appell og dyrket hans personlige eksentriske tilbøyeligheter,» nå ville bruke ham som en syndebukk eller et offerlam.

En annen observasjon på WSWS i 2003 viste seg å være altfor profetisk. «Uansett hvordan Michael Jacksons rettssak ender har man den følelsen at en trist, kanskje til og med tragisk skjebne ligger i vente for utøveren. Alt om det amerikanske samfunnet, og spesielt underholdningsindustrien, som han både er en feiret figur og et offer for, synes å peke i den retningen.»

Selv i døden, viser det seg, vil ikke haiene og åtseleterne la ham hvile.

Et slående trekk ved den nåværende situasjonen er amerikanske mediers nesten universelle aksept av Robson-Safechuck-påstandene. To personers ord, to som har søkt monetær kompensasjon fra Jackson-eiendommen i årevis, blir tatt som evangeliet. Hvorfor er det så lite skepsis, hvorfor blir så få spørsmål stilt? Dette er ikke en gjenspeiling av «den folkelige oppfatningen», som sådan. Det er ikke vanskelig å finne, på ulike «ikke-autoritative» nettsteder og blogger seriøs og noen ganger innsiktsfull kritikk av Leaving Neverland.

Selv i perioden 2003 til 2005, under rettssaken mot Jackson som var en fiasko for aktoratet, og i kjølvannet av den, var det en generell sympati for sangeren i liberale og venstrekretser. Vi bemerket i 2003 at «kampanjen av Santa-Barbara-myndighetene mot Jackson har reaksjonære politiske og sosiale overtoner. County-District-aktor Tom Sneddon er en konservativ republikaner med et personlig motiv.» Sneddon var assosiert med Bush-kreftene og så seg åpenbart som «en korsfarer i en kulturell og moralsk krig». Denne forfatteren ble invitert til å diskutere Jackson-saken på et program på Wisconsin Public Radio i desember 2003, som inkluderte innringninger fra lytterne.

Ting har forandret seg. Øvre middelklassesjikt i og rundt Det demokratiske partiet, enormt beriket av aksjemarkedet og andre ufortjente tilgjengeligheter, har flyttet seg lenger til høyre. #MeToo-bevegelsen er én refleksjon av et sosialt skifte. Fiendskap mot elementære demokratiske normer har «blomstret» i disse sjiktene. De har ytterligere differensiert seg fra den generelle befolkningen. Intens egoisme og arroganse er fremtredende blant disse velstående fra småborgerskapet, sammen med en forakt for massene. De mener at med penger kommer visdom, og at deres ord burde være lov. Anklageren «må tros på», det er stikkordet nå, og ad undas med formodningen om uskyld og en rettferdig prosess.

Robsons og Safechucks påstander kan ikke betviles, eller en gang granskes, fordi det ville stille spørsmål om hele #MeToo-heksejakta.

Milliardæren Oprah Winfrey, som uttaler en ny banalitet hver gang hun åpner munnen, er den åndelig-finansielle lederen for denne bevegelsen, og New York Times er dens intellektuelle «ryggrad».

Maureen Dowd fra Times, én av vår tids moralsøyler, bokførte en motbydelig spalte den 16. februar, der hun fordømte Michael Jackson, «The King of Pop and Perversion» [Kongen av Pop og Perversjon]. Dette er fra avisa som snakker for New Yorks superrike, og som har promotert hver eneste av amerikansk imperialismes blodige forbrytelser de siste to tiårene.

Dowd skriver: «Som Leaving Neverland viser brukte Michael Jackson sitt liv til å forvandle seg fra bestevenn, farfigur og velgjører-idol, til grusom, manipulerende voldtektsmann.» Faktisk så viser filmen i virkeligheten ingenting. Den videreleverer de ubelagte, ubeviste påstandene til to individer. Spaltisten fortsetter: «Det var tydelig i flere tiår at Jacksons sukkerspinn-hule var svovelinfisert. Men, som det er med andre monstre – Harvey Weinstein, Bill Cosby, R. Kelly, Woody Allen, Jeffrey Epstein og Bryan Singer – mange snudde det døve øret til.»

Dowds reaksjonære, McCarthyistiske bakvaskelser – kun én av dusinvis i hovedstrømsmediene på samme linje – er produkt av et stadig mer høyreorientert sjikt, som er gått helt av hengslene.

Å presentere Jackson som et «monster» er uærlig og forkastelig. Hans vanskeligheter og særegenheter kom ikke ut av det blå. Hva var hans liv? Som vi nevnte for 16 år siden, ble «Jackson, en nesten overnaturlig talentfull gutt fra en dysfunksjonell familie fra arbeiderklassen, fanget opp av den amerikanske underholdningsindustriens beinknusende maskineri.» På den ene eller den andre måten var hans kvasi-infantilisme knyttet an til mangelen av en ekte barndom.

Nå mer enn noensinne, blir slike sosiale og psykologiske hensyn ganske enkelt strøket vekk, avvist med forakt. Det er ikke et spor av sympati eller elementær menneskelighet i mediedekningen. Opprettelsen av «monstre», seksuelle rovdyr og lignende, har blitt avgjørende for operasjonene og agendaen spesielt for Det demokratiske partiet, fullstendig ute av stand til å takle den underliggende sosiale forråtnelsen og elendigheten i Amerika.

Michael Jackson har vært død i nesten et tiår. Nå blir han flådd og tråkka på nok en gang – og for hva? Hele businessen har degenerert til en ussel jakt etter penger og karriereforfremmelser. Vi fordømmer det.