André Previn, allsidig komponist, dirigent og pianist, dør i en alder av 89

Av Fred Mazelis
8 March 2019

André Previn, dirigenten, pianisten og komponisten kjent for sin bemerkelsesverdige allsidighet og sine prestasjoner innen sjangrene populær, jazz og klassisk musikk, fra filmen til konsertsalen, døde i New York i forrige uke i en alder av 89.

Previn ble ofte sammenlignet med Leonard Bernstein, ikke bare på grunn av hans vidtrekkende interesser, men også for hans insistering på å bryte ned musikalske barrierer og appellere til et bredt musikalsk publikum. Han ble født Andréas Ludwig Priwin, i en musikalsk familie i Berlin i 1929. Hans far var advokat og også musikklærer.

André Previn, 1973 [foto: Bert Verhoef - Anefo]

Familien forlot Tyskland i 1938, like før Kristallnacht-pogromene og begynnelsen av krigen i Europa. Den unge Previn hadde selvfølgelig allerede sett den nazistiske antisemittismens ansikt. I 1938 ble han sparket ut av Berlin Konservatoriet, hvor han hadde begynt sine studier i en alder av 6. Familien bosatte seg kort i Paris, i påvente av innreisevisa til USA.

Previn ankom Los Angeles i en alder av 10. Hans fars tremenning var Charles Previn, en amerikanskfødt komponist av filmmusikk, som var musikalsk direktør ved Universal Studios. Etter krigen, fortsatt som tenåring, jobbet André allerede i Hollywood som arrangør.

Selv om han var mer enn en generasjon yngre enn andre musikere som flyktet fra fascismen, var Previn utvilsomt selv som barn påvirket av den østerriksk-tyske musikktradisjonen. Mens hans karriere tok form i perioden etter Andre verdenskrig, var han til dels produkt av en musikalsk kultur som produserte personligheter som Kurt Weill, Erich Korngold, Bruno Walter og Otto Klemperer.

Previns lange liste av prestasjoner, over en karriere som strakk seg over mer enn syv tiår, er nesten uten sidestykke i sitt spekter av musikalske sjangre og virkefelt. Han tok sin suffli fra Bernstein, som han verdsatte høyt, og som han kommenterte ved å si: «Bernstein har gjort det mulig ikke å måtte spesialisere seg innen ett område av musikken. Du trenger ikke lenger bare gjøre Broadway-show, eller filmer, eller dirigere – du kan gjøre hvilket som helst av disse, eller alle av dem.»

På ulike tidspunkt har Previn fokusert på arbeid som arrangør, dirigent og komponist for film, en lang og fremtredende karriere som klassisk dirigent og pianist, og en karriere som komponist, som fortsatte helt til hans død. Han var også aktiv som jazzpianist.

I Hollywood vant Previn Academy Awards [‘Oscar’] for sitt arbeid som arrangør for filmmusikken til Gigi (1959), Porgy and Bess (1960), Irma La Douce (1964) og My Fair Lady (1965), samtidig som han også komponerte originalmusikk for 20 filmer i løpet av 1950- og 1960-tallet. Han ble gradvis rastløs med sitt arbeid for film, selv om han fortsatte med det fra tid til annen.

Previns klassiske dirigentkarriere begynte for alvor med Houston Symphony Orchestra, fra 1967 til 1969. Det ble etterfulgt av mer enn et tiår som hoveddirigent for London Symphony Orchestra (1968 til 1979), som delvis overlappet med Pittsburgh Symphony (1976 til 1984), etterfulgt av Los Angeles Philharmonic (1985 til 1989), Royal Philharmonic Orchestra, og mange gjesteopptredener som dirigent også.

Som dirigent var Previn kjent spesielt for sine prestasjoner med det russiske repertoaret, inkludert verkene til Prokofiev, Rachmaninoff og Shostakovitsj. Hans innspilling av Rachmaninoffs Andre-symfoni på 1970-tallet ble kreditert for å ha brakt verket ny oppmerksomhet og verdsettelse. Han fremhevet også Olivier Messiaens uvanlige Turangalila-symfoni, inntil da sjelden fremført, da han dirigerte den i Pittsburgh.

Som pianist jobbet Previn med mange anerkjente utøvere gjennom årene, inkludert en velkjent fremføring av Beethovens Trippelkonsert med Mstislav Rostropovich og Yehudi Menuhin.

Previn jobbet også innen jazz, selv om han karakteriserte seg som en musiker som spilte jazz, ikke som en jazzmusiker. Han opptrådte med Doris Day og Ella Fitzgerald, og på fjernsyn med jazz-berømtheter som Oscar Peterson og Bill Evans. Han ble kreditert med en «feel» for jazz-idiomet, og ble lovprist av Dizzy Gillespie og andre.

Det var flere streiftokt inn i musikkteater, deriblant Coco (1969) i New York, The Good Companions (1974) i London, og Every Good Boy Deserves Favor (1977), som var et samarbeid med dramatikeren Tom Stoppard.

André Previn; 2012 [foto: Steve Bowbrick]

Lista over Previns klassiske komposisjoner er lang, og omfatter om lag to dusin orkesterverk, mer enn tjue kammermusikkstykker, noen sangsykluser og andre vokalverk, og to operaer som han fullførte i sine senere år, A Streetcar Named Desire og Brief Encounter. Blant hans 14 konserter er tre for fiolin, tre for cello, tre trippelkonserter og en pianokonsert.

Blant komponistens sanger og sangsykluser er musikk satt til tekster av Toni Morrison, Emily Dickinson, Philip Larkin og William Carlos Williams. Honeyand Rue, innspilt av Kathleen Battle, ble velkjent på begynnelsen av 1990-tallet.

Previn var gift fem ganger, blant annet med sanger-sangskriver Dory Previn og med skuespiller Mia Farrow. Han etterlater seg ni barn. Hans siste kone var den berømte tyske fiolinisten Anne-Sophie Mutter, som han var gift med fra 2002 til 2006. Hans andre fiolinkonsert, utgitt i 2001, var dedikert til henne, og deres tette samarbeid fortsatte også etter deres skilsmisse i 2006. Mellom 2001 og 2015 premierefremførte Mutter åtte av Previns komposisjoner. Fiolinisten ga en uttalelse etter Previns bortgang som inkluderte følgende hyllest:

«André Previn har i mer enn 70 år lyst opp denne ofte mørke verden med sine ekstraordinære begavelser, hans fantastiske intelligens og vidd.»

«Vi var følgesvenner i musikk i fire tiår og de nærmeste og kjærest sjelefrender de siste 19 årene. Disse årene har gitt meg en overflod av dypt rørende og utfordrende fiolinverk. Ett av de første av dem, fiolinkonserten, var en forlovelsesgave. Jeg er evig takknemlig for alle hans musikalske skatter.»

«André vil leve videre i hjertene til de millioner av musikkelskere som hans liv og musikk har rørt ved. Hans mange partiturer vil fortsette å berike musikeres liv over hele verden.»

Se også:

Previn, Concerto for violin and orchestra ‘Anne-Sophie’ (2001)

Previn, Honey and Rue, Kathleen Battle, Orchestra of St. Luke’s (1995)

Shostakovich, Symphony No. 5, Previn conducting the London Symphony Orchestra (1966)