Amerikansk domstol opprettholder vitnebegjæring for varsleren Chelsea Manning

Av James Cogan
7 March 2019

Chelsea Manning tapte på tirsdag den rettsutfordringen hun lanserte mot en stevning og vitnebegjæring [‘subpoena’] som krever at hun skal kryssforhøres av en storjury [‘Grand Jury’] i Eastern District of Virginia, som ble nedsatt i 2010 for å vurdere om det skulle fremmes anklager mot WikiLeaks-utgiveren Julian Assange.

Ulike kilder har indikert at storjuryen faktisk anklaget Assange i henhold til Spionasjeloven av 1917 [‘1917 Espionage Act’], enten på slutten av 2010 eller i løpet av første halvår av 2011, og forseglet tiltalen [‘sealed endictment’] for å hemmeligholde den for offentligheten. Et rettsdokument datert den 22. august 2018, i en ikke-relatert sak, bekreftet effektivt sett at anklagene eksisterer. Dokumentet inneholdt to avsnitt som angivelig ble innsatt ved en feiltakelse, som spesifikt erklærte at saken måtte være forseglet for å «holde konfidensielt det faktum at Assange har blitt anklaget».

Chelsea Manning

Dommer Claude Hilton avviste Mannings rettsutfordring på ikke-bekjentgjort grunnlag og forseglet også saken, hvilket juridisk forbyr henne fra å snakke om begrunnelsene. Manning, begrenset med hensyn til hva hun kunne eller ikke kunne si, uttalte til journalister utenfor rettssalen bare at hun nå forventer å måtte svare på spørsmål for storjuryen flere ganger i løpet av de kommende dagene.

Hun fordømte storjuryer som «forferdelige redskap», og bemerket at de faktisk sett drives av anklagerne og at «det ikke er noen prosessering imot».

Trump-administrasjonen og det amerikanske justisdepartementet var representert under høringen ved den Trump-oppnevte statsadvokaten G. Zachary Terwilliger og et høykaliber-team av jurister – de assistenterende statsadvokatene Gordon Kromberg, Tracy McCormick, Evan Turgeon og Kellen Dwyer – som vil prosessere mot Assange, dersom han noen gang skulle bli utlevert til USA.

Vitnebegjæringen er en eskalering av den amerikanske regjeringens tiltak for å få utlevert Julian Assange, og en ny og hevngjerrig forfølgelse av Manning – en modig varsler som ble utsatt for år med fengsling i isolat. Det er del av en offensiv mot ytringsfriheten støttet av begge de amerikanske partiene, med sikte på å undertrykke kritisk og uavhengig journalistikk gjennom trussel om fengsel og straffeforfølgelse.

I forrige uke bemerket New York Times, blant andre publikasjoner, at det åpenbare motivet bak å tvinge Manning til nok en gang å konfrontere utspørring av en domstol, er å gjenoppta hennes vitnesbyrd om at WikiLeaks og Assange ikke spilte noen rolle for hennes beslutning om å lekke hundretusenvis av amerikanske regjeringsdokumenter.

På slutten av 2009 og tidlig i 2010, da hun fungerte som etterretningsanalytiker i Irak, kopierte Manning store mengder data som inneholdt fordømmende eksponeringer av amerikanske krigsforbrytelser og trakasseringer i Afghanistan og Irak, såvel som klassifiserte diplomatmeldinger fra amerikanske ambassader og representasjoner rundt hele verden. Hun prøvde modig å få informasjonen brakt frem i dagslys.

I en tilknyttet tekstfil refererte Manning til de afghanske og irakiske krigsloggene, som «muligens noen av de viktigste dokumentene i vår tid, som fjerner krigståka og avslører den sanne karakteren av det 21. århundres asymmetriske krigføring».

Den 3. april 2010 publiserte WikiLeaks videoen Collateral Murder, som billedlig viste et amerikansk krigshelikopter [‘helicopter gunship’] massakrere sivile i Irak, inkludert to Reuters-journalister. I løpet av de neste månedene publiserte WikiLeaks Afghanistan- og Irak-loggene og diplomatmeldingene, i partnerskap med en rekke store aviser, deriblant New York Times, Guardian, Der Speigel, Le Monde, El Pais og Sydney Morning Herald.

Manning ble arrestert den 29. mai 2010 og anklaget av en militærdomstol den 5. juni 2010 for multiple lovbrudd. I løpet av de påfølgende tre årene ble hun holdt i maksimalt sikkerhetsfengsel og utsatt for systematisk trakassering. Hun erklærte seg i februar 2013 skyldig i noen av anklagene, og innrømmet at hun anonymt hadde overført dataene til WikiLeaks, etter at andre medieorganisasjoner ikke hadde vist noen forpliktelse til å publisere lekkasjene.

Hun ble til slutt funnet skyldig av en militærdomstol den 30. juli 2013, på fem tiltaler av spionasje og andre lovbrudd, og påfølgende måned dømt til en drakonisk straff på 35 års fengsel.

Under sin rettssak avviste Manning anklagernes forsøk på å få henne til å vitne om at WikiLeaks og organisasjonens redaktør Julian Assange aktivt samspilte med henne for å få hånd om lekkasjene. Under utspørringen om hva som hadde skjedd etter at hun først anonymt sendte data til WikiLeaks, sa hun: «Ingen tilknyttet W.L.O (‘the WikiLeaks Organisation’) la press på meg om å sende noe mer informasjon. Jeg tar det fulle og hele ansvaret.»

Mannings fengselsstraff ble omgjort av president Barack Obama den 17. januar 2017, under de siste dagene av hans presidentskap. Hun ble imidlertid ikke innvilget tilgivelse [‘pardon’] og dommskjennelsen ble opprettholdt. Til sammen tilbrakte hun nær syv år av sitt liv i ei fengselscelle for å ha latt verden få vite sannheten.

Implikasjonene av den fornyede utspørringen av Manning om hennes erklæringer er vidtrekkende.

For det første, det understreker hva WikiLeaks og Assange har insistert på siden slutten av 2010. Det overordnede målet med vendettaen mot Julian Assange har vært å få ham utlevert til USA for å møte anklager for å ha publisert varsler-lekkasjene gjort av Manning.

Påstandene om «samspill» med Russland om lekkasjer publisert av WikiLeaks under presidentvalget i 2016 har alltid vært et politisk påskudd for å rettferdiggjøre vidtrekkende internettsensur av alle uavhengige og kritiske medier.

Den offentlige bekreftelsen på spionasje- eller konspirasjonsanklager i USA kan meget vel bli påskuddet for president Lenín Morenos regjering i Ecuador for å gjennomføre dens implisitte trusler om å kaste ut Assange fra ambassaden i London, der en tidligere regjering gav ham politisk asyl. Siden mars i fjor har Morenos administrasjon nektet Assange muligheten til å kommunisere med omverden, mens den fortløpende gjenoppretter militære, økonomiske og diplomatiske bånd med Washington.

For det andre kunne Manning selv, etter alt hun har gjennomgått, potensielt møte nye anklager, eksempelvis forakt for retten, dersom hun skulle nekte å besvare spørsmål fra anklagerne for storjuryen.

Endelig, og mest vesentlig, dersom Mannings vitnebegjæring er opptakten til bekjentgjøringen av anklager mot Assange som redaktør for WikiLeaks, reiser det muligheten for at Trump-administrasjonen også går for å melde kriminelle anklager mot redaktørene fra alle de andre publikasjonene som deltok i avsløringen av lekkasjene gjort av Manning. Nok en gang, dette inkluderer spesielt New York Times, Guardian, Der Spiegel, Le Monde, El Pais og Sydney Morning Herald.

Den amerikanske forfatningens første endringstillegg [‘the First Amendment’; som fastlegger presse- og ytringsfrihet] forhindrer ikke regjeringen fra å tiltale medier etter at de har publisert klassifisert materiale. Pentagon-Papers-rettsavgjørelsen fra 1971, for eksempel, besluttet bare mot regjeringens forhindring eller blokkering av publiseringen. Mens Spionage-loven av 1917 ikke har blitt anvendt mot en medieorganisasjon før, kan Assange og WikiLeaks meget vel bli presedensen.

Situasjonen understreker viktigheten av Socialist Equality Partys kampanje for å kreve at regjeringen straks griper inn for å sikre Assanges rett – som australsk statsborger – til umiddelbart å få forlate den ekvadorianske ambassaden og returnere til sitt hjemland, med garantert beskyttelse mot enhver utleveringsanmodning fra USA.

Hundrevis av mennesker deltok i en demonstrasjon den 3. mars for å kreve Assanges frihet, som vant støtte og erkjennelsen fra en rekke kjente intellektuelle og kunstneriske personligheter, blant andre Pink Floyds medgrunnlegger Roger Waters, journalisten John Pilger og borgerrettighetsaktivisten Stuart Rees.

Kommende søndag den 10. mars vil en oppfølgingsdemonstrasjon [engelsk tekst] finne sted ved State Library i Melbourne kl. 13:00. En solidaritetsvåke vil også finne sted foran den ekvadorianske ambassaden i London den 10. mars kl. 15:00.