Sekstende uke med protester: Franske «gule vester» støtter streiker i Nord-Afrika

Av Anthony Torres og Kumaran Ira
6 March 2019

Den 16. ukentlige protesten til «de gule vestene» i Frankrike fant sted samtidig med en internasjonal streikebølge over Maghreb-regionen. Protester ryster Algerie, der hundretusener demonstrerer mot president Abdelaziz Bouteflikas forsøk på å stille for en femte periode. Og på den andre siden av Middelhavet protesterte 39 300 «gule vester» ifølge polititallene, mot president Emmanuel Macron, to uker før den store «gul vest»-protesten som er kalt for den 16. mars, for å sammenfalle med Macrons bedragerske «store nasjonaldebatt».

En sammenslutning av ‘Politibetjenter Som Har Fått Nok’ utfordret innenriksdepartementets tall og sa at 200 000 «gule vester» hadde protestert; de «gule vestene» selv hevdet 92 000.

Sammenstøt brøt ut fra begynnelsen av den «gule vest»-protesten i Nantes, hvor demonstranter fra hele regionen var bedt om å samles. Ca. klokka 14:00 marsjerte rundt 1 000 protesterende sammen, men politistyrkene blokkerte dem og fyrte av tunge skyer av tåregass.

I Bordeaux marsjerte flere tusen fredelig. Byens jernbanestasjon ble for en kort tid okkupert av de protesterende, som satte opp et banner som forkynte: «Den 16. mars skal Aquitaine invadere Paris, ultimatum sesong 2.»

I Toulouse, en av de byene som har sett de fleste «gul vest»-protestene, brøt det ut sammenstøt med politiet senere, og først etter at de protesterende hadde marsjert fredelig i flere timer. På de store veiene rundt byens historiske sentrum mobiliserte politistyrene en vannkanon etter at de først hadde anvendt tåregass for å spre de protesterende.

I Lyon tok rundt 2 000 mennesker til gatene for en demonstrasjon som arrangørene sa ville være region-dekkende, og som førte til flere sammenstøt med sikkerhetsstyrkene. I Marseille protesterte 2 000 mennesker sammen med medlemmer og tjenestemenn fra det stalinistiske fagforbundet Generalføderasjonen for arbeid (CGT).

Hundre personer i Saint Paul på øya Réunion i Det indiske havet, en fransk oversjøisk provins, marsjerte opp Chaussée Royale, til tross for at Macron hadde truet med å utplassere hæren til øya tidlig under «gul vest»-bevegelsen.

I Lille var det en «regional og internasjonal» prostestsamling av «gule vester» sammen med protesterende fra andre land, inkludert Belgia og Nederland. Pressemeldinger sa at rundt kl. 15:30 begynte politistyrker å skyte tunge skyer av tåregass på de protesterende. Kvinner kledd som Marianne, det franske nasjonalsymbolet, toppløse med røde vester og tape over munnen, deltok også i protestene.

I Paris forlot 4 000 demonstranter Arc of Triumph [Triumfbuen] utpå ettermiddagen da politiet brukte vannkanoner til å spre demonstrantene. Arrangørene av «Gul Vest Uke 16: Opprør» og «Uke 16, Vi Tar Paris» hadde kalt for «blokkering av Triumph-torget så lenge som mulig», vest i byen. Protesterende med «gule vester» og med plakater begynte å samles på Champs-Elysées kort etter kl. 10:00.

WSWS snakket til Anaïs og Vincent, som forklarte hvorfor de var «gule vester».

«Økningen i drivstoffprisene, vi følte det virkelig,» forklarte Vincent. «Jeg tilbringer tre timer i bilen for å pendle frem og tilbake til arbeid. Hva angår stemmerett og ting som dét, har vi presidentvalget, men fra mitt synspunkt var det ganske begrenset, for egentlig hadde vi ikke noe valg lenger. Vi ble bokstavelig talt klemt mellom fri-markedsliberalisten Macron eller Le Pen,» den nyfascistiske kandidaten.

Om politiundertrykkingen sa Anaïs: «Vi kommer ikke til å gi opp å protestere, det er dessverre sammenstøt og eksesser, men det kan vi kan ikke gjøre noe med. Men fremfor alt, så kan vi ikke gi opp eller overlevere en seier til staten, for det er enda ikke klart om de har gått med på det vi vil. Macron prøver å vinne tid, men han hører ikke på oss. Jeg tror at hvis situasjonen forblir som den er, da vil protestene fortsette, hver eneste uke. Så lenge det ikke er noen virkelige løsninger og bare ord, uke etter uke, da vil vi fortsette å protestere.»

Vincent avviste anklager i mediene og fra det politiske etablissementet om at «de gule vestene» er antisemittiske: «De setter allerede opp feller for å prøve å diskreditere oss. Det er lettere å gjøre det som har blitt gjort de siste 40 årene i Frankrike. Hvis noen tenker annerledes, så kalles han en nazist, en ekkel antisemitt, eller så kommer de opp med en ny fornærmelse de neste par ukene. De ser ut til å ha nedtonet anklagene om antisemittisme i løpet av den siste uka, men så vil det bli homofobi eller antiislam, eller hva som helst. Det er spillet deres.»

Anaïs sa også at fagforeningene er kontrollert av staten: «Normalt ser vi mange som kommer med CGT-armbind. Men over lang tid nå har de akseptert regjeringens politikk, de sier ingenting, aksepterer ting og holder seg i sin komfortable posisjon. Det var et par ganger da det var debatter mellom fagforeningene og sjefene for å vite om de kunne nå en avtale. Men de kom ikke til enighet, så akkurat som ved en tilfeldighet kom regjeringen inn, og nå skal den bestemme.»

Om begivenhetene i Algerie sa Anaïs og Vincent at de støttet demonstrantene. «De sitter fast i et system hvor Bouteflika er 82 og ting ikke har endret seg på 40 år,» sa Anaïs. «Selvfølgelig vil folk etter en stund løfte på sløret og se hva som er under. Og de har rett i å ville kjempe. Hvis dét er det de kjemper for, er det riktig å gjøre det.»

WSWS-reportere møtte også en mann fra Marseille som ønsket å være anonym, men som sa at han hadde kommet «personlig og på egne vegne». Han sa: «Jeg er her fordi vi har en president som ikke hører, som ble valgt, men med en svært liten prosentdel av den franske befolkningen som stemte for ham. Så, han mener at han har legitimitet, men jeg tror ikke han har det i dag. Jeg er her først og fremst fordi prisene stiger, så dét er også et anliggende alle reiser.»

Om Macrons forslag til en lov som forbyr opposisjon mot sionisme som svar på «gul vest»-protestene, sa han: «Det er mange mennesker blant oss som er fra de jødiske og muslimske samfunnene, og som var her fra begynnelsen. Det er bestandig for å diskreditere bevegelsen. Det er det de vil ...»

«Jeg mener at mediene i dag tjener regjeringenes interesse. Marine Le Pen er ikke bak oss, det er ingen Jean-Luc Mélenchon bak oss heller. Det er en apolitisk bevegelse, i dag ønsker vi fremfor alt at regjeringen skal gå.»