Protestene fortsetter i Algerie etter at det ble meldt at Bouteflika stiller i presidentvalget

Av Will Morrow
6 March 2019

Det brøt ut protester i Algier og andre store algeriske byer på søndag kveld og tidlig på mandag etter at staten kunngjorde at president Abdelaziz Bouteflika ville trosse massedemonstrasjonene som krevde hans fjerning. Den regjerende Nasjonale Frigjøringsfronten (FLN) vil stille med Bouteflika som kandidat for å sikre en femte presidentperiode.

Fra én av protestene i Algerie sist fredag

Søndag kveld var fristen for alle kandidater til å melde inn sine kandidaturer. Bouteflikas medhjelpere ventet til siste dagen med å sende inn papirene på hans vegne. 82-åringen, som har vært ved makten siden 1999, er angivelig til medisinsk behandling i Sveits. Han har sjelden vært sett siden han i 2013 fikk et hjerneslag, og opptrer ikke lenger offentlig. Den algeriske ambassadøren til Frankrike var på mandag tvunget til å gi forsikringer til en intervjuer på CNews-nettverket om at «selvfølgelig, er han fortsatt i live».

En melding fra Bouteflika ble lest på nasjonalt fjernsyn på søndag kveld, i et forsøk på å begrense spredningen av protestene. Meldingen lovet at dersom han ble valgt ville Bouteflika bare forbli i embetet for ett år og deretter kalle et nyvalg, som han ikke ville stille i. Forskjellige fraksjoner av regimet, som hviler på militæret og etterretningstjenesten, tar sikte på å velge en etterfølger i samråd med imperialistmaktene.

Bouteflikas brev inneholdt en implisitt trussel, der det salutterte «den nasjonale folkelige hæren for dens mobilisering under alle omstendigheter, for gjennomføringen av dens konstitusjonelle oppdrag». I et forsøk på å formilde den voksende arbeiderklasseopposisjonen, kom brevet med et tomt løfte om «raskt å sette på plass offentlige politikk som sikrer en mer rettferdig omfordeling av nasjonalrikdommen, og eliminere marginalisering og sosial ekskludering».

Kunngjøringen utløste protester sent på søndag, særlig av studentungdom som har vært ved sentrum av demonstrasjonene siden den 22. februar. I Algier, Tlemcen, Ghardaia og andre byer ropte demonstrantene: «Bouteflika, det vil ikke bli et femte mandat». Politiet stengte metrostasjoner i Algier, og opprørspoliti brukte vannkanoner for å spre studenter som marsjerte fra Universitetet for vitenskap og teknologi til den konstitusjonelle rådhusbygningen.

Protester har eskalert i løpet av de siste to ukene, og førte til demonstrasjoner av hundretusener sist fredag. Hittil har protestene hatt en sosialt heterogen karakter, og slagord er hovedsakelig rettet mot fjerningen av Bouteflika, selv om protestene er drevet av raseri over den enorme sosiale ulikheten i landet med 40 millioner innbyggere.

Den store frykten i styringsklassen er at protestene vil flyte sammen til en bredere arbeiderklassebevegelse som reiser sosiale krav mot utbredt arbeidsledighet, fattigdom og sosial ulikhet. De sosiale forholdene i Algerie er eksplosive. Medianalderen er 28, og ungdomsarbeidsløsheten er over 25 prosent. Protestene har blitt organisert nesten i sin helhet gjennom sosialmedier og ble ikke i utgangspunktet kalt av noe politisk parti.

Millioner av ungdommer, medregnet universitetsutdannede, har ingen utsikter for en anstendig fremtid, og tusenvis har druknet i sine forsøk på å krysse Middelhavet til Europa, på jakt etter et bedre liv. I mellomtiden har et sjikt av milliardærer og multimillionærer med nære bånd til regimet fortsatt å berike seg.

En uavhengig protest hadde tidligere blitt kalt for tirsdag av en frontorganisasjon for agri-mat og detaljhandelgiganten Cevital, ledet av milliardæren Issad Rebrab, som utnytter sinnet over arbeidsledigheten for å kreve heving av offentlige restriksjoner på Cevitals virksomhet i Kabilya-regionen. En tidligere protest i desember trakk tusenvis. I går meldte imidlertid Cevital at de avlyste protesten, i frykt for at enhver referanse til sosiale problemer var farlig og eksplosiv.

Cevitals uttalelse var at «dette ikke er tiden for sektorielle krav», og det ble lagt til at kravet om «regimeendring» må være «det eneste og unike slagordet» i de pågående protestene.

Den europeiske imperialismens talerør blir stadig mer nervøse for at situasjonen i Algerie spinner ut av deres kontroll. I Frankrike, som styrte landet brutalt til 1962, publiserte Le Monde en redaksjonell lederartikkel i går etter regjeringens kunngjøring, med tittelen «Abdelaziz Bouteflika: for lite, for sent». Artikkelen hevdet at Bouteflika ikke hadde råd til å vente ett år for å utnevne en etterfølger og må gå av nå, for å bevare regimet – minus sitt figurhode.

Le Monde bemerket at «de hundretusenvis av algerierere som har tatt til gatene så langt har gjort det med en bemerkelsesverdig tilbakeholdenhet,» mens politiet «åpenbart hadde ordre om ikke å respondere med blind represjon». Lederartikkelen hevdet at Algerie «holder pusten. Det er sjelden i en slik situasjon, at en slik ansvarlighet vedvarer.» Den franske presidenten Emmanuel Macron har ikke kommet med noen offentlig uttalelse, men har mobilisert hele sitt diplomat for å overvåke Algerie-krisen.

Macron-regjeringen har en dyp frykt for konsekvensene av protestene innen Frankrike og landets store algeriske innvandrerbefolkning. Tusener protesterte i franske byer på søndag i solidaritet med protestene i Algerie, deriblant 6 000 i Paris, samtidig med sydende harme i den franske arbeiderklassen over sosial ulikhet, som kommer til uttrykk i de pågående «gul vest»-protestene. Den franske styringsklassens store frykt er en bevegelse som forener arbeidere og ungdom i Frankrike og det nordlige Afrika.

Det er enorme geo-strategiske interessene som står på spill. Algerie har Nord-Afrikas største påviste reserver av naturgass, og den totale gassproduksjonen i fjor var den høyeste i Afrika. Algerie er Europas tredje-største gassleverandør, etter Russland og Norge, og dekker halvparten av Spanias behov.

Den franske staten baserer seg på Algerie for å føre sine kriger og rekognoseringsoperasjoner over hele Nord- og Vest-Afrika. De europeiske regjeringene stoler også på Bouteflika-regimet for sine kriminelle tiltak for å forhindre at innvandrere som flykter forhold skapt av kriger og imperialistisk undertrykking i Afrika, skal nå Europa.

I løpet av de siste to årene har bilgiganter, deriblant Peugeot-Citroën, Toyota og Volkswagen, satt opp monteringsanlegg i Algerie og Marokko, i en forventning om økende bilproduksjon i Afrika. Spesielt Frankrike har uttrykt sin bekymring over økende kinesiske økonomiske bånd med den algeriske regjeringen. Kina er nå den største importøren fra, og eksportøren til Algerie.

Den algeriske regjeringen står overfor utdypende økonomiske problemer forankret i den kapitaliske verdenskrisen. Det nasjonalistiske programmet til den borgerlige Nasjonale Frigjøringsfronten (FLN) som tok makten etter den franske kolonialismens nederlag i Algeri-krigen fra 1954 til 1962, har ikke vært i stand til å løse noen av problemene forankret i imperialismen historiske undertrykking av Algerie.

Gjennom 20 år tillot de høye råvareprisene regjeringen å finansiere svært begrensede subsidier for boliger, helsevesenet og matvarer, for å avverge en sosial eksplosjon selv om ulikhetene økte. Men olje- og gassinntektene, som utgjør mer enn 90 prosent av den algeriske eksporten, kollapset fra $ 74 milliarder i 2007 til $ 24 milliarder i 2017, da oljeprisene falt etter 2014. I fjor meldte regjeringen at den ville kutte subsidiene, med trakk seg i november fra det da den konfronterte masseraseri.

Regimet er avhengig av den offisielle borgerlige «opposisjonens» absolutte servile karakter for å undertrykke arbeiderklassens og de undertrykte massenes revolusjonære sentimenter. Arbeiderpartiet (PT), ledet av Louisa Hanoune, som av regimet presenteres som en ytrevenstre opponent, har støttet FLN i flere tiår. I 2014 motsatte PT seg oppfordringer til Bouteflika om ikke å stille i de siste valgene.

PT kunngjorde på tirsdag at partiet ville boikotte aprilvalget. Det er bekymret for at å stille ville avsløre det for åpent, under betingelser der det er uklart om valget faktisk vil finne sted, og hvor Bouteflikas kandidatur opponeres mot av fransk imperialisme.

Hanoune var et ekko av Le Monde-linjen, og advarte regimet om at Bouteflikas avgang var «den eneste løsningen for å unngå uføret». Hun sa at dersom «partisanene for status quo er så stabeinte at de sender inn kandidaturet til Bouteflika, da kan ingenting forutse de fremtidige konsekvensene og reaksjonene fra flertallet».