Bak den rasistiske reaksjonen på Green Book

Av Hiram Lee og Andre Damon
27 February 2019

Motion Picture Academys beslutning sist søndag om å tildele Green Book Oscar for beste film har blitt møtt med en rasende reaksjon fra store deler av det politiske etablissementet, akademia og det offisielle kulturkommentariatet.

New York Times, Los Angeles Times, Washington Post, ABC og NBC erklærte alle med én stemme at akademiet hadde gjort en utilgivelig feil ved å velge filmen for den høyeste ære, på grunn av dens «retrograde» syn på rase og den rasebaserte identiteten til de som er involvert i produksjonen.

Filmens sentrale forbrytelse, erklærer kritikerne, er synspunktet om at rasemessige fordommer er et sosialt problem som kan løses gjennom utdanning, rasjonalitet og empati, og at rasehat ikke er en essensiell komponent av den menneskelige tilstand.

Reaksjonen mot Green Book er rasistisk og høyreorientert av karakter. Den kommer fra de delene av middelklassen som ser på promoteringen av rasemessige narrativ og rasebasert animositet som avgjørende for deres sosiale interesser, og fra Det demokratisk partiet som ser arbeiderklasseenhet som en eksistensiell politisk trussel.

Viggo Mortensen and Mahershala Ali i Green Book

I Green Book hyrer den anerkjente klassisk- og jazzpianisten Don Shirley (Mahershala Ali) arbeiderklasse italiener-amerikaneren Tony Vallelonga (Viggo Mortensen) som sin sjåfør og livvakt for en musikalsk turné gjennom sørstatene. Shirley, en klassiskskolert pianist, ser turnéen som et slag mot segregeringen. Han gjennomlever utallige fornærmelser, spott og polititrakassering, før han til slutt avlyser siste showet på turnéen fordi han ikke får lov til å spise på samme restaurant som sine lyttere.

Under turnéen får Vallelonga ikke bare stor respekt for Shirley («Han er som et geni»), men utvikler et nært vennskap med musikeren. «Doc» introduserer den bigotte tidligere søppelkjøreren til klassisk musikk og jazz. Shirley lærer Vallelonga å uttrykke seg i brev som smelter hans kones hjerte. Etter at Vallelonga kliner til en politimann som kaller ham en «n****r k**» forklarer Shirley Vallelonga nødvendigheten av verdighet og selvbeherskelse i kampen mot undertrykking.

Shirley er imidlertid dypt ensom og deprimert, og føler han ikke passer inn noe som helst sted. «Jeg er ikke akseptert av mitt eget folk ... Jeg er ikke svart nok, jeg er ikke hvit nok, jeg er ikke mann nok!» Gjennom vennskapet hans med Vallelonga bryter Shirley gjennom mange av de personlige barrierene han har bygd opp rundt seg selv, og kommer til å sette pris på ikke bare «arbeiderklasse»-opplevelsen, men ironisk nok, den «svarte opplevelsen».

«Hele historien handler om kjærlighet,» sa regissøren Peter Farrelly. «Det handler om å elske hverandre til tross for våre forskjeller, og å finne sannheten om hvem vi er. Vi er de samme menneskene.»

Green Book lykkes nettopp fordi den tegner sine karakterer som individer og ikke som rasebaserte stereotypier. Shirley er et høyt kultivert kunstnerisk geni, som ble invitert til å studere ved Konservatoriet i Leningrad i en alder av ni. Vallelonga er ikke en «hvit mann», men en mann – som er like godhjertet som han er uutdannet.

Det er faktisk en bemerkelsesverdig film, med en oppriktig, elevert komikk som minner om Charlie Chaplin. Det er en «populær» film i beste forstand, som tar opp høythengende sosiale og politiske idealer uten pretensjoner, på en måte som er tilgjengelig og tiltalende for et massepublikum.

Pressen behandler imidlertid dens varme mottakelse som nesten kriminell.

Los Angeles Times erklærer at filmen er «fornærmende nonchalant og selgende [‘glib and hucksterish’], ei selvtilfreds gryte som paraderer maskert som ei olivengren». Avisa beskylder filmen, utrolig nok, for å behandle rasisme som et «problem som må ‘løses.’»

«Den reduserer den lange, barbariske og pågående historien om amerikansk rasisme til et problem, en formel, en dramatisk likning som kan balanseres og løses.»

Brooks Barnes, som skriver i New York Times, kaller filmen «skammelig kontrær [‘woefully retrograde’] og et grensetilfelle av skinnhellighet [‘borderline bigoted’],» som selger «et utgått ideal om rasemessig forsoning».

Som kontrast til Green Book glorifiserer Barnes Black Panther, en ‘blockbuster’ [‘kassasuksess’] superhelt-film som forherliger en fiktiv afrikansk etno-stat, kalt Wakanda.

Black Panther

Som alt som Marvel Studios rører ved er Black Panther bare søppel, uansett dens rollebesetnings og produksjonsmannskaps etniske tilhørighet. Men, den har også klare fascistiske overtoner, der Washington Post observerer at «hvite nasjonalister har omfavnet Black Panther, Marvel Comics’ ‘blockbuster’, for å pushe deres argument på nettet om at nasjon-stater burde organiseres etter etniske grupper.»

Green Book har også blitt kontrastert til Spike Lees BlacKkKlansman, et politidrama som opererer på støpeform-rasestereotypier. I likhet med Black Panther speiler Lees synspunkter i hovedsak de til ytrehøyre rasistene, med den tidligere Klu-Klux-Klan-lederen David Duke som ifølge BlacKkKansman-stjerna John David Washington, erklærte: «Jeg har alltid respektert Spike Lee.»

Det ville være prematurt å forsøke å forklare de sosiale kreftene til verks i Akademiets beslutning om å avvise den rasistiske kampanjen mot Green Book, som har vært pågående, om enn bare ulmende, i flere måneder. Men en serie intervjuer med stemmegiverne utført av Times, gir et hint. «Én stemmeberettiget, en studiodirektør i 50-årene, innrømmet at hans støtte til ‘Green Book’ var forankret i raseri [med ‘raseri’ mener Times uenighet med deres egne synspunkter]. Han sa han var lei av å bli fortalt hvilke filmer han skulle like og ikke like.»

Med henvisning til Black Panther hadde en annen «eddik-aktig eldre stemmeberettiget sammenlignet superheltfilmer med ‘det stoffet som oser ut av containerne bak fast-food restauranter.’»

Men, ifølge Times bør slike synspunkt – som at filmer ikke skal velges ut fra rasebaserte beveggrunner – være bevis nok for at Akademiet har behov for omskolering. Eller, som en «professor for kino- og mediestudier ... som fokuserer på populærkultur og rase» forteller avisa: «Vi kan se noen tegn på endringer, men det har ikke vært en full transformasjon.»

Hvilken «transformasjon» av Akademiet er det Times ønsker å se?

Det er, først og fremst, å gjøre rasebasert essensialisme og stereotypiene, politisk reaksjon og det kunstneriske søppelet som strømmer fra den, til en forutsetning for at filmer får priser. Filmer som skildrer menneskelige forhold mellom personer av forskjellige raser, skal fra nå av bannlyses.

Denne «transformasjonen» ville introdusere en rasetest for filmer, med priser som tildeles ikke på grunnlag av arbeidets kvaliteter til evaluering, men på grunnlag av hudfargen til de som produserte filmen.

Hvor fører det hen? Hvorfor ikke etablere to forskjellige Akademier – en for beste «svarte» film og en for beste «hvite» film? Og hvorfor stoppe ved film? Hvorfor ikke ha separate skoler og høgskoler? Hvorfor ikke forskjellige drikkefontener?

Rasismens sykdom griper store deler av den øvre middelklassen og dominerende seksjoner av det politiske etablissementet, akademia og det offisielle kulturkommentariatet. Topp ti-prosenten av samfunnet, enormt sjalu på den enorme rikdommen som finansoligarkiet har anmasset seg, og samtidig enda mer i frykt for massene, ser i rase- og identitetspolitikken en måte å forfølge sine sosiale interesser, ikke bare mot de over seg, men enda viktigere, mot de under.

Dette rasistiske synet på politikk har blitt investert med en enorm politisk signifikans, og det har blitt den sentrale valgstrategien for Det demokratiske partiet, som fremfor alt frykter ethvert tiltak for å forene arbeidere av forskjellige nasjonaliteter til en felles kamp.

Oversetteren anbefaler, med referanse til den omtalte filmen, også:

Hvorfor pusher New York Times så vedvarende pernisiøs rasisme?

[30. januar 2019]

Spike Lee’s BlacKkKlansman: The illogic of racialism

[16. august 2018]