Egypt henger ni fanger

Statsmord støttet av imperialismen

23 February 2019

Militærdiktaturet i Kairo demonstrerte den 20. februar sitt barbari med handling, der de egyptiske myndighetene hengte 9 unge menn etter en skueprosess som anvendte tilståelser tvunget ut av fangene ved tortur.

Onsdagens slakting brakte antallet politiske fanger henrettet på ordre fra president Abdel Fattah el-Sisi denne måneden til 15: tre ble tatt livet av den 7. februar, angivelig for å ha drept en dommers sønn; tre andre ble henrettet den 13. februar, angivelig for å ha drept en politimann i 2013; og på onsdag hengte de ni, som del av ei gruppe på 28 menn anklaget for mordet på statsadvokaten Hisham Barakat i 2015.

Ingen av de 15 fangene ble knyttet til de påståtte forbrytelsene med noe som helst slags bevis, bortsett fra tilståelser innhentet gjennom brutal tortur. El-Sisi-regimet driver et «retts»-system som er et hån av ordet, med masserettssaker som involverer hundrevis av tiltalte, anklager som er fullstendig uten belegg av bevis, og dommere som utsteder dommer påkrevd av diktatoren, uavhengig av loven eller faktaene.

Ifølge en rapport på Middle East Eye hadde flere av mennene som ble henrettet den 20. februar offentlig benektet deres tilståelser under rettsforhandlinger. Nyhetstjenesten postet ei lenke til en video av de tiltalte som trakk tilbake deres tilståelser og der de beskriver hvordan de ble torturert.

Mahmoud el Ahmadi, 23 år gammel, som ble henrettet på onsdag, fortalte retten: «Her i denne rettsalen er det en politioffiser som var i fengselet med oss og som torturerte oss. Hvis dere vil at jeg skal utpeke ham, så gjør jeg det. Gi meg en ‘taser’ [elektrosjokk-pistol], og jeg kan få hvem som helst her i denne retten til å erkjenne en forbrytelse de ikke har begått. Vi ble pumpet med strøm. Vi ble utsatt for strømstøt nok til å holde Egypt gående i 20 år.»

Abulqasim Youssef, en annen tiltalt som ble henrettet på onsdag og som var student ved al-Azhar Universitetet, fortalte retten at han hadde fått bind for øynene, ble hengt opp-ned på døra i syv sammenhengende timer, og påført elektrosjokk «på og i følsomme områder av kroppen min».

Amnesty International fordømte de siste henrettelsene som en demonstrasjon på regimets fullstendige likegyldighet overfor retten til liv. Gruppa utstedte en erklæring som sier: «Egyptiske myndigheter må snarest stanse denne blodige henrettelsesbølgen, som de siste ukene har sett dem gjentatte ganger ta livet av mennesker etter grovt urettferdige rettsprosesser. Det internasjonale samfunn må ikke være taust overfor denne bølgen av henrettelser. Egypts allierte må innta en klar posisjon og fordømme myndighetenes bruk av dødsstraff, den ultimate grusomme, umenneskelige og nedverdigende straffen.»

«Det internasjonale samfunn» som denne appellen er rettet mot, består imidlertid av regjeringene fra de vesentlige imperialistmaktene som er enstemmige i deres støtte til det egyptiske militærregimet, inkludert dets verste og blodigste forbrytelser.

Sisis blodige tilslag representerer den egyptiske styringsklassens svar på den egyptiske revolusjonen i 2011, en revolusjonær massebevegelse som veltet den USA-støttede diktatoren Hosni Mubarak. I fravær av genuint sosialistisk lederskap har den egyptiske styringseliten utført en blodig utrensing av revolusjonens ledende personligheter, såvel som av opposisjonspartier i bredere grad.

Siden makterobringen i et militærkupp i juli 2013, som styrtet den valgte presidenten og lederen av Det muslimske brorskapet Mohamed Morsi, har militæret slaktet tusenvis på Kairos gater og i andre byer, fengslet og torturert titusener, og begynner nå å akselerere henrettingsmaskineriet med hundrevis av fanger de har dømt til døden etter rettsprosesser som ikke var annet enn karikaturer av lov og rett. Anslagsvis 737 mennesker har nå fått dødsdommer, mens 51 har uttømt alle sine appellmuligheter.

Disse forbrytelsene har ikke forhindret USAs og de europeiske imperialistmaktenes omfavnelse av el-Sisi. Tvert imot, jo mer hans regime er gjennomsyret av blod, desto mer blir han omfavnet og ønsket velkommen i Washington, Berlin, London og Paris.

I juni 2015 ble Kairos slakter hyllet i Berlin [engelsk tekst] av kansler Angela Merkel og lederne av alle de vesentlige borgerlige partiene: Det sosialdemokratiske partiet (SPD), De grønne, Venstrepartiet, i tillegg til Merkels høyreorienterte CDU/CSU.

I april 2017 ble el-Sisi fetert av Donald Trump [engelsk tekst] i Det hvite hus, der han bekreftet fortsettelsen av massiv amerikansk militærhjelp, mer enn $ 1,3 milliarder [NOK 11,2 milliarder] i året. Forrige måned reiste USAs utenriksminister Mike Pompeo til Kairo [engelsk tekst] for å avlevere en fanatisk antiiransk tale mens han hyllet det egyptiske diktaturet «som et eksempel for alle ledere og alle folk i Midtøsten».

For bare 25 dager siden dro den franske presidenten Emmanuel Macron til Kairo, midt under «de gule vest»-protestene hjemme, for å holde samtaler med en president som har vist hvordan man kan drukne en folkebevegelse i blod. Han lovte å selge flere våpen til regimet, inkludert Rafale jagerfly og pansrede kjøretøy.

Som WSWS forklarte da, utgjorde Macrons besøk til el-Sisi en tynt skjult trussel til franske arbeideres og ungdommers opposisjon mot regjeringen. Det var en erklæring om at den franske regjeringseliten «forbereder en drastisk intensivering av undertrykking av sosial protest midt blant en universell dreining av kapitalistklassen rundt om i verden mot autoritære styreformer».

Neste helg avholdes det aller første fellestoppmøtet mellom Den europeiske union (EU) og Den arabiske liga i Sharm el-Sheikh, med president el-Sisi som vertskap for mer enn 20 statsoverhoder, deriblant Storbritannias statsminister Theresa May, Europarådets president Donald Tusk og EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker.

Det faktum at det egyptiske regimet kunne gå hen med ni henrettelser bare få dager før dette toppmøtet vitner om el-Sisis tillit til at han har full støtte for den brutale undertrykkelsen av den egyptiske arbeiderklassen fra alle de som kommer til Sharm el-Sheikh, både fra hans andre arabiske despoter og fra de «demokratiske» statsoverhodene fra EU.

General el-Sisi orkestrerte sitt eget gjenvalg i 2018 i et valg der de fleste av hans motstandere enten var arrestert eller på annen måte ble skremt til å tre ut av konkurransen. Sami Anan, en hæroffiser som våget å stille mot ham, ble nylig dømt til ti års fengsel. Men det har ikke vært noe ramaskrik om hans regjerings «legitimitet», i motsetning til forferdelsene over Venezuelas president Nicholás Maduro, som med sitt gjenvalg i 2018 til sammenligning kunne vært en modell for demokratiske prosedyrer.

For to uker siden begynte det egyptiske parlamentet, som består av el-Sisis politiske marionetter, å vurdere et konstitusjonell endringstillegg som vil forlenge presidentperioden fra fire år til seks år og oppheve to-periode begrensningen for el-Sisi. Som resultat vil militærdiktatoren bli gitt tillatelse til å holde embetet i ytterligere 12 år, forbi slutten av hans nåværende (og angivelig siste) periode som slutter i 2022. Dette ville gjøre det mulig for el-Sisi å forbli president frem til 2034, da han vil ha nådd en alder av 80 – to år før alderen på hans forgjenger som militærhersker Hosni Mubarak, da han ble omveltet i 2011.

Uansett arrangementene på papiret, er det svært tvilsomt at el-Sisi vil lykkes i sitt mål om å etterligne Mubaraks lange styre. Mer enn 40 prosent av den egyptiske befolkningen lever i håpløs fattigdom, tvunget til å eksistere på mindre enn $ 2 dollar dagen. Den økonomiske veksten er ubetydelig, og innstrammingstiltakene påkrevd av Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken (WB) for nye lån, vil bare intensivere angrepene på jobber og levestandarder.

Arbeiderklassemotstand mot regimet vokser. Ikke engang grusom undertrykking har klart å stanse utbruddet av streiker i arbeiderklasseområder som tekstilbyene i Nil-deltaet. Det er massekamper av arbeiderklassen over hele Nord-Afrika, nyligst med en generalstreik i Tunisia og massestreiker av lærere og andre arbeidere i Marokko.

Under disse forholdene er det mest presserende anliggendet å bygge et nytt revolusjonært lederskap i den egyptiske arbeiderklassen, og på tvers av hele Nord-Afrika og Midtøsten, basert på et grundig studie av lærdommene fra sviket av den egyptiske revolusjonen i 2011, og assimileringen av historien om kampen for å bygge det internasjonale revolusjonære partiet i arbeiderklassen, ført frem i dag av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).

Forfatteren anbefaler også:

Sisis valgsvindel og Den egyptiske revolusjonens skjebne

[30. mars 2018]

Patrick Martin