Den Progressive Revolusjonen: Moderne Kunst for et Nytt IndiaModerne indisk kunst på Asia Society Museum i New York

Av Josh Varlin og Evan Cohen
21 February 2019

Den Progressive Revolusjonen: Moderne Kunst for et Nytt India; en utstilling på Asia Society Museum, New York City, til og med den 20. januar 2019, kuratert av Dr. Zehra Jumabhoy og Boon Hui Tan.

Progressive Artists Group exhibition, 1949. Photo from the Raza Archives, The Raza Foundation, New Delhi, India.

.

The Progressive Revolution: Modern Art for a New India, en utstilling på Asia Society Museum i New York City av Progressive Artists' Group (PAG), var en verdifull anledning til å se verk fra en av de mest betydningsfulle gruppene fra indisk moderne kunst. PAG ble stiftet i 1947 i Bombay (nå Mumbai) av flere venstreorienterte kunstnere. Etter at mange av gruppas medlemmer forlot India, ble den oppløst i 1956.

The Progressive Revolution er første gang de opprinnelige PAG-medlemmenes kunst er utstilt sammen utenfor India.

PAG ble dannet i 1947 og arbeidet i de umiddelbare etterdønningene av den indiske uavhengigheten og den kommunalistiske partisjonen mellom et hovedsakelig hinduistisk India og et eksplisitt muslimsk Pakistan, da opptil 2 millioner mennesker ble drept i kommunalistisk vold og 18 millioner forflyttet seg over de nye grensene i historiens største menneskelige migrasjon. Kunsten PAG produsert i denne omveltende perioden står som en kraftig anklage av kommunalisme, diskriminering og arven av imperialistisk dominans over det indiske subkontinentet.

Samtidig uttrykker PAGs kunst millionenes håp om at uavhengigheten ville åpne opp for en ny epoke med sekulær og demokratisk utvikling for India, mens den formulerte bange anelser for det nylig uavhengige India, som så makten overført til det innfødte borgerskapet og dets Indian National Congress (INC) [Den indiske nasjonalkongressen].

F. N. Souza, /Tycoon and the Tramp/ (1956). Oil on masonite.

Dette motstridende utsynet var produkt av den indiske selvstendighetens karakter. I det siste tiåret av den britiske Raj [koloniherredømmet], fremsto arbeiderklassen på subkontinentet, inspirert av Den russiske revolusjonen, som den store kraften som motsatte seg britisk imperialisme. Denne prosessen ble epitomisert i ‘Quit India’-bevegelsen. Nettopp denne utviklingen førte til at det indiske borgerskapet (både det hinduistiske og det muslimske) trakk seg sammen i frykt, og satset på kommunalistisk politikk for å splitte arbeiderklassen og sikre uavhengigheten via den imperialist-meklede ‘Partition’ [Splittelsen] som ble akseptert av borgerskapet.

PAG omfattet innledningsvis K. H. Ara, S. K. Bakre, H. A. Gade, M. F. Husain, S. H. Raza og F. N. Souza. ‘Asia Society’-utstillingen presenterte også verk av kunstnere som ble med i PAG etter 1947, eller som var rundt gruppa uten å være medlemmer, deriblant V. S. Gaitonde, Krishen Khanna, Ram Kumar, Tyeb Mehta, Akbar Padamsee og Mohan Samant.

Gruppa inkluderte kunstnere fra ulike sosiale og religiøse bakgrunner. Souza, som en kort tid var tilknyttet Communist Party of India [Kommunistpartiet i India] (CPI) og som gjorde mye av skrivearbeidet for gruppa, var fra en fattig romersk-katolsk familie i portugisiske Goa. Souza var også involvert i ‘Quit India’-bevegelsen. Ara var sønn av en sjåfør fra den undertrykte Dalit-kasten («Uberørbare»), og han var en hustjener da han begynte å male. Raza var sønn av en skogvokter. Husain var en sekulær muslim.

Ram Kumar, Unemployed Graduates (1956). Oil on canvas.

Det som førte disse kunstnerne sammen midt i den omveltende slutten av det britiske koloniregimet, var en avvisning av traust akademisk kunst og den tilbakeskuende, sentimentalt nasjonalistiske kunsten til andre indiske kunstnere av samme tiden, inkludert den innflytelsesrike Bengal-skolen i malerkunsten. I stedet syntetiserte de europeiske modernistiske, post-impresjonistiske og ekspresjonistiske teknikker med den visuelle tradisjonen fra gammel hinduistisk, punjabi, jainistisk, muslimsk og buddhistisk kunst (og andre indiske og asiatiske påvirkninger), til et dristig brudd med konvensjonene fra indiske og britiske kunstverdener av deres tid.

Mens PAG satte ut for å skape en ny, sekulær kunst for den nye indiske nasjonen, viser mange av verkene som ble presentert på Asia Societys utstilling, og mange av bevegelsens sterkeste verk, manglene i det indiske nasjonalprosjektet, og de viser stolt den internasjonale kryssbestøvningen som er fundamental for den moderne kunstens tilblivelse.

Gjennom hele utstillingen blir malerier som låner fra, og oppdaterer tradisjonell hinduistisk bilder presentert side-om-side med historiske eksempler fra Asia Societys samling. Mens noen av disse par-sammenstillingene antyder at PAG strakk seg bakover i tid for å oppdage en viktig «indiskhet», antyder andre igjen at kunstnerens påvirkninger gikk langt ut over nasjonale folketradisjoner, og kombinerte påvirkninger fra på tvers av Asia og hele verden. Utstillingens seksjon «National/International» antyder eksempelvis at PAGs verk, såvel som arbeidet til europeiske og amerikanske modernister, var verdifulle produkter av kulturutveksling blant sensitive kunstnere som uttrykte etterkrigsæraens omveltninger og motsetninger.

Krishen Khanna, News of Gandhiji's Death (1948). Oil on canvas.

Blant de maleriene som uttrykker de sosiale splittelsene i post-selvstendighets-India, er noen av de mest vellykkede F. N. Souzas Tycoon and Tramp [Magnaten og Lofferen] (1956) og Ram Kumars Unemployed Graduates [Arbeidsløse akademikere] (1956). Tycoon and Tramp er et stort oljeportrett av de to tittelfigurene: Magnaten er en bleik, lik-lignende mann i blå dress, skjorte og slips, med et lite, tåpelig flir satt på toppen av fettvalker; Lofferen er en liten mann som bærer dyprøde og svarte klær, med et tynt, pistrete skjegg, der ansiktet hans er i dyprødt, med et tomt, fjernt uttrykk.

Begge figurene har omriss i tunge, grove, glans-svarte linjer som forespeiler Souzas senere verk – hans voldsomme tverrstrekede kvinner og groteske figurer av Kristus. De står mot en abstrakt, lysgrønn og sykelig gul, teksturert bakgrunn, og deres øyne, omrammet av tunge linjer og skygger, stirrer på tvers av midten av bildet. Souzas maleri er et sterkt uttrykk for klassesplittelsene mellom det parasittiske borgerskapet og arbeiderklassen, som forble forankret i det nye India.

Kumars Unemployed Graduates, fullført etter at han kom tilbake til India fra Paris, er et oljemaleri av fire spøkelsesaktige unge menn, i dresser som henger rundt deres magre, langstrakte kropper. Akademikernes ansikter er langstrakte og de er gjengitt, som i størstedelen av maleriet, i kjedelig brunt og grått. Studentenes øyne er av spesiell interesse, der de er abstrahert i hvite og svarte ovaler som er sunket inn i deres ansikter. Unemployed Graduates er en rørende formaning om vanlige menneskers økonomiske kamp i post-selvstendighets-India.

M. F. Husain, Peasant Couple (1950). Oil on canvas. Courtesy of the Peabody Essex Museum, Salem, MA.

Krishen Khannas News of Gandhiji's Death [Nyheten om Gandhis død] (1948) er en sorgtung skildring av indere av ulike bakgrunner, samlet under ei gatelykt, der de leser avisene som bærer ord om drapet på Mahatma Gandhi, utført av en høyreorientert hinduistisk nasjonalist. Som en gjengivelse av de sekteriske spenningene Khanna fryktet, leser ingen sammen eller diskuterer, men hver og en reflekterer, over sin egen avis.

Figurene har dempede ansiktstrekk, der oppmerksomheten i stedet trekkes til deres bøyde positurer og klesplaggene som skildrer dem som muslimer, sikher eller hinduer, alle forent i deres sorg over drapet. Fargene er kjedelige, og scenen er omgitt av mørke. Figurene som holder aviser er fordelt rundt om på lerretet for å danne det omtrentlige omrisset av det indiske subkontinentet. Om ikke like følelsesmessig stemningsfullt, i disse anmeldernes betraktning, som The Anatomy Lesson, som skulle komme senere, reflekterer News of Gandhiji's Death PAGs motsetningfulle bange anelser, og illusjoner, om det indiske nasjonalprosjektet.

Husain's Peasant Couple (1950) er et maleri av en mann og ei kvinne som skrider fremover. Kvinna ser ut til å ha noe på ryggen, mens mannen ser ut til å holde et verktøy eller et jordbruksredskap. Fargepaletten er for det meste jordfarger, med noen vibrerende flekker på kvinnas klær. Den uvanlige, mer abstrakte fremstillingen av kvinnas figur står i kontrast til den mer realistiske skildringen av mannen, mens begge figurer er forvrengte som om de ses fra mange synsvinkler samtidig, der formene og fargene på deres klær og kropper kombineres med bakgrunnen, i en collage som paret kommer frem fra.

Peasant Couple synes å understreke det Nehruistiske idealet om «enhet i mangfold», forsterket av bruken av mennesker fra et landlig område og avbildningen av ei kvinne, begge deler assosiert med bilder av India qua India. Selv om det er et forsøk på å vende seg mot bondestanden som et emne som viser en «autentisk» indisk nasjonalidentitet, er maleriet også en vellykket og stemningsfull kombinasjon av kubisme og ekspresjonisme – et dristig sprang bort fra de sentimentale nasjonalistiske maleriene av ‘the Bengal Art School’.

V. S. Gaitonde, Untitled (1962). Oil on canvas.

V. S. Gaitondes arbeid var mer abstrakt, med mange av hans malerier som umiddelbart syntes strenge og vidåpne. Ett verk uten tittel fra 1962 er inntagende, som synes å skildre enten en fugl eller et skip, i en flate som truer med også å omsvøpe seeren. De nedtonede grå og blå fargene legger til den isolerende effekten. Gaitonde, som mange europeiske kunstnere fra en tidligere generasjon, var påvirket av japansk kunst og gammel kalligrafi. Gaitonde kombinerte sine innflytelser inn i ikke-objektive meditasjoner, ikke ulikt Mark Rothkos arbeid, men med vekt på enkeltfarger og eksperimenter med tekstur.

Khannas 1972-arbeid The Anatomy Lesson [Anatomi-timen] er en av de mest vellykkede kommentarene av kunstnere tilknyttet PAG, til de blodige krigene og partisjonene av det indiske subkontinentet. The Anatomy Lesson ble malt i etterkant av den indo-pakistanske krigen som resulterte i oppløsingen av det todelte Pakistan, med opprettelsen av Bangladesh og Indias militære dominans, en intensivering av religiøse og etniske spenninger, og massedød og grusomheter på alle sider.

Maleriet er en truende oppdatering av Rembrandts 1632-mesterverk The Anatomy Lesson of Dr. Nicolaes Tulp. I stedet for en sosial begivenhet for velbeslåtte tilskuere viser Khanna-arbeidet en truende gruppe bleke, skarp-ansiktede militære figurer som forbereder seg på å dissekere en innhyllet menneskekropp. Verkets kalde palett og monokromatiske gjengivelse av militære tjenestemenn, fordømmer den indo-pakistanske krigen i 1971 og dens enorme menneskelige pris.

PAG uttrykte i kunstnerisk form de ekte demokratiske og antiimperialistiske bestrebelsene til massene på det indiske subkontinentet. Dets skjebne demonstrerer imidlertid det indiske borgerskapets manglende evne – eller for den del, borgerskapet i andre land som historisk er undertrykte av imperialismen – til å takle de store demokratiske oppgavene som de borgerlige revolusjonene av en tidligere æra, eksempelvis Den franske revolusjonen, ivaretok.

Da Den indiske nasjonalkongressen (INC) tok makten som følge av den kommunalistiske Partisjonen, legitimerte den sin regjering over det store, multi-etniske og multi-religiøse landet med å appellere til sekularisme og slagordet om «enhet i mangfold», i kontrast til Pakistan, som ble grunnlagt som en muslimsk republikk. INC hadde imidlertid, selv før den kommunalistiske Partisjonens grusomheter, inkorporert elementer fra det hinduistiske Mahasabha, eller kommunalister fra de øvre klassene. Det stalinistiske CPI forsvarte INC fra enhver politisk utfordring fra arbeiderklassen, samtidig som partiet støttet «Pakistan-kravet» mellom 1942 og 1947.

Krishen Khanna, The Anatomy Lesson (1972). Oil on canvas.

Resultatet er at arbeidernes og bøndenes kamper på subkontinentet ble kanalisert inn i en reaksjonær nasjon-stat-struktur som forhindret enhvert forsøk på å overvinne arven fra Raj-en. Dette er i noen grad brakt frem i ‘Asia Society Museum’-utstillingen, som bemerker den repressive atmosfæren som PAG konfronterte, og rollen som dette spilte i oppløsingen av gruppa.

Bombay-myndigheter raided Souzas hjem, og de fjernet to av hans verk fra en utstilling i 1949 på grunn av «obskønitet» for et naken-selvportrett, selv om det sannsynligvis også var politiske motiveringer. Han forlot India for Storbritannia kort tid etterpå. Raza, en annen av grunnleggerne av PAG, dro til Frankrike i 1950. Mens Souza og Razas beslutninger om å flytte er eksempler på den rike sammenhengen mellom ulike kunstneriske tradisjonene, uttrykker det også vanskelighetene i India i denne perioden.

Det ble også bemerket i utstillingen at Husain (en sekulær muslim som valgte å forbli i India etter Partisjonen), etter en flere-år-lang kampanje av det hinduistiske høyre, ble tvunget ut av landet i 2006. Han hadde konfrontert drapstrusler og juridiske utfordringer på grunn av sine skildringer av hinduiske guddommer. Husain døde som statsborger i Qatar i 2011, og hadde da returnert sitt indiske pass.

Mens PAG var en kortvarig sammenslutning, er individene i og rundt gruppa vesentlige og varige personligheter i den moderne kunsten, i India og internasjonalt. Den Progressive Revolusjonen: Moderne Kunst for et Nytt India brakte disse verkene sammen for et publikum som normalt ikke har tilgang til dem.