Frankrike kaller hjem sin ambassadør til Italia

9 February 2019

I går, for første gang siden andre verdenskrig, annonserte det franske utenriksdepartementet hjemkallingen av sin ambassadør til Roma. Et umiddelbart påskudd var den italienske visestatsminister Luigi di Maios møte den 5. februar med en gruppe «gul vest»-protesterende, som krever den franske presidenten Emmanuel Macrons avgang. Kommunikéet gjorde det imidlertid klart at langt større internasjonale konflikter ligger til grunn.

Der sto det: «I flere måneder har Frankrike blitt målrettet med gjentatte anklager, ubegrunnede angrep og opprørende erklæringer som alle kjenner og husker. Det er uovertruffent siden krigens slutt. Å ha uenigheter er én ting, men å utnytte dem til valgformål er en annen. De siste intervensjonene utgjør en ytterligere, og uakseptabel provokasjon.»

Mens kommunikéet oppfordret til «et forhold av vennskap og gjensidig respekt» mellom Frankrike og Italia, la det til: «Alle disse handlingene har skapt en alvorlig situasjon som reiser spørsmål om den italienske regjeringens intensjoner i dens relasjoner med Frankrike. I lys av denne uforlignelige situasjonen har den franske regjeringen besluttet å tilbakekalle den franske ambassadøren til Italia for konsultasjoner.»

Paris’ hjemkalling av sin ambassadør – et trekk som typisk signaliserer faren for et sammenbrudd av diplomatiske relasjoner, eller krig – understreker kollapsen av relasjoner innen Den europeiske union (EU), som stammer fra den europeiske styringsklassens vedvarende oppildning av nasjonalisme og militarisme.

Sammenstøt mellom Paris og Roma har blitt stadig bitrere, der de begge har manøvrert for innflytelse innen EU, og støttet rivaliserende fraksjoner i borgerkrigen i Libya som har etterfulgt NATO-krigen i 2011. For to år siden nasjonaliserte Macron franske marineskipsverft for å unngå Italias Fincantieri-konserns oppkjøp. Da Italias ytrehøyreregjering kom til makten poserte Macron som talsmann for en opplyst Berlin-Paris-akse, fientlig til nyfascisme, og angrep den italienske regjeringen for å «spre spedalskhet».

I det siste har italienske embetsrepresentanter i økende grad sparket ut mot Frankrike. I forrige måned angrep den italienske innenriksministeren Matteo Salvini Paris over Libya, etter først å ha samspilt med Brasils fascistiske president Jair Bolsonaro i organiseringen av overføringen av den tidligere italienske venstristen Cesare Battisti fra Latin-Amerika, som i utgangspunktet hadde flyktet fra Italia til Frankrike. «Frankrike har ingen interesse av å stabilisere situasjonen i Libya, sannsynligvis fordi deres oljeinteresser er kontrære med Italias,» sa han.

Roma har etablert sine egne konsentrasjonsleirer for flyktninger i Libya, en tidligere italiensk koloni, men har fortsatt å angripe Frankrikes nykoloniale kriger i Afrika. «Europeere, og spesielt franskmenn, har aldri holdt opp med koloniseringen av Afrika,» sa Maio i forrige måned. Han fordømte valutaen CFA-franc, tilpasset den tidligere franske valutaen, som er i bruk i mange av Frankrikes tidligere afrikanske kolonier, der han sa: «Det er dusinvis av afrikanske land der Frankrike trykker en valuta, den koloniale franc, og med denne valutaen finansierer den fransk statsgjelden.»

Roma kritiserte også det USA-ledede kuppet i Venezuela, som Paris har støttet sterkt – en kritikk franske aviser tilskriver Romas sympatier for Russland og Kina, som støtter det venezuelanske regimet.

Det er ikke for ingenting at det franske utenriksdepartementet refererte tilbake til Den andre verdenskrigen for å finne en situasjon som kan sammenlignes med den nåværende krisen mellom Paris og Roma. I dag, over et kvart århundre etter grunnleggingen av EU i 1992, har unionen ikke løst noen av de grunnleggende inter-imperialistiske konfliktene som førte til at Italia angrep Frankrike den 10. juni 1940.

Den gangen kom det til sammenstøt mellom italienske og franske tropper i Alpene, samtidig som Hitlers nazistiske Wehrmacht knuste hoveddelen av den franske hæren i nord. Etter våpenhvilen forhandlet Hitler med den nazi-kollaborerende diktatoren marskalk Philippe Pétain, og fransk landbruk og industri ble omdirigert mot tyske og italienske behov for krig med Sovjetunionen. Berlin og Roma okkuperte militært mye av Frankrikes koloniimperium i Nord-Afrika, og Roma ble autorisert til å okkupere deler av sørøst-Frankrike.

Likhetstrekkene i utenrikspolitikken mellom det 20. århundres fascistiske Europa og europeisk imperialisme i dag er umiskjennelig. Etter et kvart århundre med imperialistkriger siden det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991, trusselen om krig mot Russland og Kina, når kampen for dominans i Europa og plyndringen av tidligere koloniregioner nå ekstraordinær intensitet.

I 2011, samtidig som den franske presidenten Nicolas Sarkozy, London og Washington lanserte en krig i Libya, til tross for innvendinger fra Tyskland og fra betydelige krefter i Italia, advarte WSWS for konsekvensene det imperialistiske krigspådrivet ville ha i Europa:

Den felles fronten av hva den tidligere forsvarsministeren Rumsfeld hånte som «Old Europe» [‘Det gamle Europa’] har falt fra hverandre. Det skal imidlertid ikke antas at Obama fullt ut har gjennomarbeidet konsekvensene av sin støtte til Sarkozys planer. Ved å delta i en krig som Berlin offentlig har mottsatt seg, har Washington så godt som forkastet sin tiår-lange politikk med å opprettholde Vest-Europas politiske og militære enhet. Det forverrer de intra-europeiske spenningene på et kontinent som allerede er revet av konflikter over de økonomiske politiske retningslinjene. Som det har skjedd før, vil Tyskland – i frykt for at landet har blitt utmanøvrert og isolert av sine historiske motstandere – se etter andre midler for å beskytte sine interesser. Nok en gang har Washington igangsatt begivenheter som vil få katastrofale konsekvenser.

Denne advarselen har blitt bekreftet. I 2014 iverksatte Berlin en kampanje for å remilitarisere sin utenrikspolitikk, og Brexit-avstemmingen og valget av Trump i 2016 brakte til overflaten det dypt anlagte sammenbruddet av NATO-alliansen. Nå pøser de europeiske maktene hundrevis av milliarder euro inn i sine militærmaskiner. Mens Macron i fjor sa at Europa må være klar til å slåss mot Russland, Kina eller USA, forbereder de europeiske maktene seg også på å slåss mot hverandre.

Samtidig som Storbritannia forbereder seg på å forlate EU neste måned, er EU i kaos. I Berlin er det vedvarende bitre splittelser over utenrikspolitikken, innen den dominerende EU-makten. Mens kansler Angela Merkel er assosiert med en allianse med Macron, var det i fjor både innen den tyske og den østerrikske styringsklassen krav om en Berlin-Wien-Roma-«Akse», med gjenklang fra navnet på alliansen mellom Berlin og Roma fra Den andre verdenskrigen. Under disse betingelsene var Macrons plutselige beslutning på torsdag, om ikke å delta på neste måneds München-sikkerhetskonferanse, nok et tegn på dyp krise.

Ingen av imperialistmaktene i Europa har noe som helst å tilby arbeiderklassen, som ikke må la seg bli trukket inn bak noen av de stridende leirene. Alle står de for sosiale nedskjæringer, militarisme og forsvaret av arven fra det 20. århundres europeiske fascisme – fra tyske militaristiske professorer som søker å rehabilitere Hitler, til ytrehøyreministre i Italia som hyller Mussolini, til Macron som erklærte sin beundring for Pétain.

Det kritiske saksanliggendet er kampen for å forene den europeiske og internasjonale arbeiderklassen, mot krig på et revolusjonært, sosialistisk program. Mot de europeiske militaristenes krigspådriv reiser Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale [ICFI] kampen for De forente sosialistiske stater av Europa.

Alex Lantier