Vice: Et portrett av en amerikansk korporativ-militær gangster

Av David Walsh og Joanne Laurer
29 December 2018

Skrevet og regissert av Adam McKay.

Ordspill: Vice, forstavelsen for visepresident; og samtidig sedelighetsforbrytelse, umoral

I mai 2006 observerte WSWS-redaktør Bill Van Auken at hvis det overhodet var «en person som personifiserer forakt for demokratiske rettigheter, er det den amerikanske visepresidenten.» Han er allment betraktet som den mektigste personen som noengang har innehatt embetet i USA historie. Cheney «har vært den embetsmannen som mest identifiseres med Bush-administrasjonens politikk av militær aggresjon, innenlandsspionering, regjeringens hemmelighetskremmeri og tortur, og dens storskala angrep på USAs grunnlov.»

Van Aukens artikkel, med tittelen «Cheney belærer Russland om ‘demokrati’», fortsatte med å forklare at Bush/Cheney-kabalen systematisk hadde reist «rammeverket for en politistat i Amerika de siste fem årene, mens de forkaster folkeretten og hevder retten til å starte uprovoserte kriger og kidnappe, torturere og myrde enhver – inkludert amerikanske statsborgere – som de utpeker som en ‘fiendtlig kriger’».

Bush-regjeringen etablerte et nettverk av hemmelige fengsler og konsentrasjonsleirer som Guantanamo og Abu Ghraib, hvor titusener ble holdt uten rettssak eller til og med uten anklager. «Visepresidenten,» stod det i artikkelen fra 2006, «har vært den sterkeste talsmannen for en ubegrenset utøvende makt, og hevdet at presidenten som øverstkommanderende kan så og si ignorere nesten enhver lov han måtte ønske.»

Når det gjelder Bush/Cheney-administrasjonen, pekte WSWS-journalist Patrick Martin den gang på en utvikling som aldri hadde skjedd tidligere, «at ganster-lignende elementer hadde steget til toppen av det amerikanske politiske systemet».

Amy Adams, Christian Bale, Sam Rockwell og Andrea Wright i Vice

Filmen Vice, skrevet og regissert av Adam McKay (som også laget The Big Short i 2015), forsøker å levendegjøre en god del av disse elementene og episodene. Filmen er ambisiøs og ujevn, men skaper et ofte knusende portrett av en korporativ-militær gangster. Den største politiske svakheten er at den ikke takler Det demokratiske partiets medvirkning i de nykoloniale krigene, marsjen mot et autoritær styre og veksten i sosial ulikhet.

Likevel er det en god del verdifullt og kreativt behandlet materiale her. McKays arbeid konsentrerer seg om perioden fra 2001 til 2009, med en kort utflukt til Cheneys tidlige liv og politiske karriere.

Fortelleren er Kurt (Jesse Plemons), en fiktiv arbeiderklasseveteran fra Afghanistan og Irak. Filmen begynner i et underjordisk rom med Cheney (Christian Bale) og andre tjenestemenn fra Det hvite hus, der de reagerer på terrorangrepene den 11. september 2001 mot World Trade Center og Pentagon. Fortelleren forklarer at mens «frykt, forvirring og usikkerhet» hersket blant de tilstedeværende, så visepresidenten «noe som ingen andre gjorde … Han så en mulighet.» Dette er en skummel og illevarslede scene.

Christian Bale som Dick Cheney i Vice

Vice fortsetter med et flashback til Cheney i Wyoming i 1963, der han sitter full bak rattet på bilen sin. Han har droppet ut av videregående og blitt arrestert to ganger for fyllekjøring. Han får en irrettesettelse fra sin kjæreste-helt-fra-skoledagene, intrigante og listige Lynne Vincent (Amy Adams), som sier han må slutte å være en «stor fet piss-tilskvettet null, og se å få ut finger’n».

Fem år senere drar Cheney til Washington som del av et praksis-program. Donald Rumsfeld (Steve Carell), som da var representant i Nixon-administrasjonen, tar ham under sine kyniske, skitne vinger. Da Cheney spør, «Hva tror vi på?», brøler Rumsfeld bare med foraktelig latter. Mens de er i Det hvite hus, overhører Rumsfeld og Cheney en samtale mellom Richard Nixon og utenriksminister Henry Kissinger (Kirk Bovill), der de diskuterer bombingen av Kambodsja. Filmskaperne skaper en scene i en kambodsjansk landsby, der de lokale innbyggerne pusler med livene sine som vanlig, før de sprenges i fillebiter av amerikanske bomber.

Amy Adams og Christian Bale i Vice

På et tidspunkt, med henvisning til amerikanske styresmakter, forteller Cheney Rumsfeld at «planen er å overta hele jævla stedet.»

Cheney stiller til valg for Kongressen fra Wyoming i 1978, selv om hans kone må kjempe en god del av kampanjen for ham på grunn av hans sykdom. Hun benytter seg av høyreorienterte omskrivninger og hevder for eksempel at «alle av oss vil miste jobben» på grunn av positiv diskriminering av svarte. I New York, fortsetter hun, «brenner de BH-er, men i Wyoming har vi dem på oss.»

I løpet av årene med Clinton-administrasjonen, da Cheney og republikanerne ikke hadde makten, forestiller Vice seg satirisk en alternativ retning i Cheneys liv. Med falske rulletekster, få vi vite at Cheney-paret faktisk levde resten av sine liv der de støttet sin lesbiske datter Mary (Alison Pill) og puslet med sine golden retrievere. Så heldige var vi ikke …! (Faktisk, på en særlig snedig måte, viser filmen hvordan Cheney mange år senere tar avstand sin lesbiske datter for fremme sin andre datters politiske ambisjoner.)

Etter at Cheney havner på sisteplass i meningsmålingene over mulige kandidater til republikanernes presidentnominasjon, tenker han og hans kone over muligheten for å prøve å bli visepresident. Hun avviser det som en «ubetydelig jobb», bare en gallionsfigur.

Vice avsetter en del tid på prosessen der Cheney faktisk blir visepresidentkandidat sammen med George W. Bush (Sam Rockwell) i 2000.

Christian Bale and Sam Rockwell in Vice

I begynnelsen avviser Cheney tilbudet fra Texas-guvernør Bush om å stille sammen med ham. Imidlertid begynner Cheney, delvis i motsetning til sin machiavelliske kone, å se for seg en helt annen rolle for visepresidenten. Han forteller Lynne at «ingen har vist verden makten til USAs presidentembetet», som antydning om at en Bush/Cheney-administrasjon kunne realisere dette potensialet.

I en minneverdig scene lytter Bush, tyggende på et kyllinglår, der Cheney først påpeker at han for tiden er konsernsjef «for et stort selskap [Halliburton]» og at visepresidentstillingen «er en stort sett symbolsk jobb». Han fortsetter med å forklare sine beskjedne betingelser for å akseptere stillingen: «Men hvis vi kom fram til en, uh … forskjellig … overenskomst … jeg kan takle de mer verdslige … jobbene. Overvåke byråkratiet … militæret … energi … og, uh … utenrikspolitikk.» Etter et øyeblikks pause, svarer Bush: «Ja, hvorfor ikke! Jeg liker det!» Senere, når Cheney istemmer «Jeg tror … vi kan få dette til å virke,» klapper Bush i hendene og utbryter: «Hot damn!» Øyeblikket fanger noe sant, på den måten bare drama kan.

Etter å ha akseptert posisjonen som visepresident vokser Cheneys ambisjoner til proporsjonene av en Shakespeare-skurk. Faktisk skaper McKay en lur dialog mellom Cheney-ektefellene, med Dick som en slags Richard III og Lynne som en slags Lady Macbeth. Det er noe skremmende og en nesten manisk galskap i Cheney-parets uttrykk her.

De neste åtte årene vises i en rekke stadig mer marerittaktige episoder:

• Valget i år 2000 blir stjålet av Bush-leiren, ved hjelp av høyesterettsdommer Antonin Scalia (Matthew Jacobs), som Cheney tidligere har blitt bekjent med.

• Etter 9/11-angrepene etablerer Cheney en så godt som hemmelig regjering og forsvinner ned i en bunker i flere uker.

• Cheney støtter teorien om «Unitary Executive», der den utøvende myndigheten har absolutt autoritet, som «makten til konger, faraoer og diktatorer».

• Tidlig i den nye administrasjonsperioden, inviterer Cheney – to år før invasjonen av Irak og flere måneder før 9/11 – direktører for oljeselskaper til å bidra med planleggingen av delingen av Iraks oljeformue.

• Cheney deltar i ytterligere forberedelser til krig med Irak, inkludert oppdiktede påstander om Iraks «masseødeleggelsesvåpen» og andre løgner. Utenriksminister Colin Powell (Tyler Perry) taler i FN i februar 2003 og presenterer en serie konstruerte påstander som drømmes frem av amerikansk etterretning.

• Bush-administrasjonen lanserer den kriminelle invasjonen av Irak med den forferdelige «shock and awe»-bombingen av Bagdad. Kurt, filmens forteller, blir sendt til Irak.

• Visepresidenten godkjenner kidnappingen av den muslimske geistlige Abu Omar – i Italia i fullt dagslys – av CIA. Han blir sendt til Egypt, der han fengsles og tortureres.

• Med hjelp av en gruppe fascistorienterte advokater, skraper Cheney og andre representanter fra Det hvite hus sammen begrunnelser for tortur («forsterket forhør») og andre barbariske ting. Vi ser bilder av Abu Ghraib og brutale overgrep mot fanger.

• I en scene med mørk humor, filmet i en elegant og åpenbart dyr restaurant, peker kelneren (Alfred Molina) ut til Cheney, Rumsfeld og resten av selskapet, ulike fristende ting på menyen, inkludert «Enemy Combatant», «Extreme Rendition» og «Guantanamo Bay.» Gjestene vil ha av alt.

• I mellomtiden stiger Halliburtons aksjekurs med 500 prosent, i stor grad takket være kontrakter uten anbudsrunder i krigssonen.

Det er vanskelig å komme på en annen amerikansk film de siste årene som har forsøkt å dekke så mye terreng og med en så skarp kritisk tone. Skuespilleriet er fremragende. Bale forvandler seg på en forbløffende måte. Adams, Rockwell og Carell er også meget gode. Skuespillernes samvittighetfullhet hadde antagelig noe å gjøre med hvor mye de ble oppslukt av emnet, som også tiltrakk seg Molina og Naomi Watts i mindre roller. Brad Pitt og Will Ferrell var medprodusenter. Musikken av Nicholas Britell kommenterer og understreker effektivt dramaet.

Vice er et ubehagelig verk. I beste fall rister filmen opp i enhvers selvtilfredshet. Den ærlige måten den framstiller ulike hendelser og prosesser argumenterer for, uansett hva filmskaperne kanskje selv mener, at noe er fundamentalt råttent med det amerikanske politiske og økonomiske systemet. For vårt åsyn ser vi ser en håndfull ultra-rike konspiratorer organisere blodige kriger i fremmede land og ta gigantiske skritt mot diktatur hjemme. Filmskaperne innser at Bush-administrasjonen representerte en vesentlig endring.

Men på samme måte er det her filmens svakheter ligger. Selv om man tar hensyn til den uunngåelig begrensende karakteren av filmbiografi som medium, behandles Cheney i Vice som initiativtakeren og et ond geni for en historisk prosess der han faktisk bare var et spesielt ekkelt og bemerkelsesverdig symptom. Filmen mangler innsikt i forfallet av, og krisen i amerikansk kapitalisme og begge partienes høyredreining.

I sin betraktningen av forvitringen av det amerikanske demokratiet og de rikes ubegrensede makt og rolle utelater McKay og hans kollegaer det andre big-business-partiet, Demokratene, bortsett fra ett bilde av den krigshissende Hillary Clinton. Jimmy Carter beskrives positivt som en innovatør av alternativ energi. I en kort scene som sannsynligvis oppsummerer filmskapernes illusjoner ser vi jublende folkemengder ved Barack Obamas innvielse i januar 2009.

Filmen spør aldri (selv om McKay har kritisert Obama for dette i intervjuer): Hvorfor ble ikke Cheney og noen av de andre massemordene stilt for retten? Hvorfor insisterte Obama på en sømløs overgang fra denne forbryterbanden? Hva med hans egen administrasjons droneangrep og «drapslister»?

Videre, etter en visningen av Vice, kan seeren med rimelighet spørre seg: Hvorfor, med demonen Cheney trygt ute av embetet i ti år, fortsetter all denne uhyrligheten i Midtøsten, og hvorfor grafser de rike i Amerika til seg mer rikdom enn noensinne?

I et intervju uttrykte McKay håpet om at «hvis vi kan skjerpe oss» da vil Cheney og Bush «bli stilt til ansvar for nesten en million drepte mennesker i Irak, for åpenbart, i noen tilfeller, ble det begått krigsforbrytelser som burde ha blitt rettsforfulgt».

Dette er til en viss grad sant så langt det rekker, men det er ganske passivt. Dette er holdningen til noen som befinner seg langt unna det sydende sinnet i den amerikanske befolkningen over fattigdom, ødeleggelse av levekårene og endeløs krig. Dette synes i filmen, i en tendens til å klandre befolkningen for krigen og den generelle oppførselen til Bush-administrasjonen, til tross for historiens største antikrigdemonstrasjoner i februar 2003. Demokratene gjorde alt de kunne for å undertrykke den stemningen, og har nå blitt glødende tilhengere av krig i Midtøsten og konfrontasjon med Russland.

Disse problemene bidrar estetisk til filmens ujevnhet og svingninger i tonen. Det er flekker av lettsindighet og useriøsitet, og en spøkefullhet i visse karakteriseringer.

Vice har forstyrret et vepsebol i amerikanske media. Cheneys venner på høyrefløyen (National Review, Forbes, osv.) har snerrende forsvart ham (og seg selv) med giftige utfall. Ulike liberale kritikere er nedlatende og fremhever deler av filmen, men McKays arbeid har ikke gjort dem fornøyde, som bare er av det gode.

Det som bidrar en god del til å gjøre Vice verdifull og effektiv, når det kommer til stykket, er filmskapernes ekte sinne. De forakter krigshisserne som er ansvarlige for noen av de største krigsforbrytelsene i moderne tid. Det fortjener de all ære for.