Protester bryter ut i Tunisia etter journalisten Abderrazak Zorguis selvantenning

Av Alex Lantier
28 December 2018

Arbeidere og ungdommer har støtt sammen med politiet tre netter på rad i byer over hele Tunisia etter journalisten Abderrazak Zorguis selvantenning. Den 32 år gamle kameramannen brant seg selv til døde i sin hjemby Kasserine etter å ha lagt ut en video på sosialmedier, der han kalte for et opprør og sa at han håpet at hans handling ville bidra til å starte en ny revolusjon.

Hans selvmord kom åtte år etter de revolusjonære opprørene i Tunisia og Egypt, som ble utløst av den tunisiske grønnsakhandleren Mohamed Bouazizis selvbrenningen i desember 2010. I fraværet av et revolusjonært lederskap som kunne lede arbeiderklassen til makterobring var det gamle tunisiske regimet i stand til å restabilisere seg, og pålegge de europeiske og amerikanske bankenes finansdiktat. Tunisias nåværende president Beji Caid Essebsi tjente under Zine El Abidine Ben Ali, diktatoren som ble drevet ut av arbeiderklassen den 14. januar 2011.

I sin video fordømte Zorgui det tunisiske regimet og «krigen mot terror», der han sa: «Til alle arbeidsløse ungdommer i Kasserine, sultne og uten ressurser: Når vi protesterer, kaster de terrorisme tilbake på oss. Vi går ut på gata for å kreve retten til å få jobbe og de fortsetter med terrorisme, som betyr at du skal ‘holde kjeft og gå hjem for å sulte’. Jeg sier til befolkningen i Kasserine og til de arbeidsløse, at i dag gjør jeg en revolusjon alene. De som måtte ønske å bli med meg er velkomne. Hvis noen får seg en jobb etterpå, vil ikke min selvantenning være forgjeves.»

Han la til: «Vi er dødslei, de har gitt oss løfter i åtte år, og det er bare løgner. For min del hører jeg ikke til noe parti. De glemmer de arbeidsløse og taler bare for de rike, mens de arbeidsløse og hele regioner ikke har en cent.»

Siden Zorguis selvantenning har det brutt ut protester hver natt i Kasserine, så vel som i Jbeniana, Tebourba og i arbeiderklassedistriktene i hovedstaden Tunis. Ungdommen i Kasserine brant bildekk og responderte på opprørspolitiets tåregassangrep med steiner.

Med en arbeidsledighet nasjonalt på 15,5 prosent, og det dobbelte av det rundt Kasserine, mens inflasjonen er rundt 7,5 prosent og den tunisiske dinaren faller, vokser raseriet blant arbeidere. Nebil Gassoumi, en lærer i Kasserine som deltok i protestene, fortalte til France Info: «Ingenting går bra her. Dinaren er lav og derfor er våre levestandarder lave, selv for de som har jobb. Alle her lider.» Han la til: «Det er ingen investeringer, det er ingen jobber for jobbsøkere.» Gassoumi sa at han håpet protestene ville fortsette.

Protester brøt også ut denne uka mot mordet på Falikou Coulibaly, presidenten for Forbundet av ivorianere i Tunisia. Det førte til en storm av kritikk fra sub-Sahara-afrikanske arbeidere og studenter, over arbeidsbetingelser og rasistisk opptreden i Tunisia. «Hvorfor undertrykker dere oss? Dere kveler oss som er fra sør for Sahara. For å være ærlig, dere er ondskapsfulle. Moralsk og psykologisk har vi det forferdelig,» sa en arbeider, Alexandre Diaoré, om Tunisia på RFI.

«Det er ganske fasjonabelt for et bestemt borgerlig sjikt å handle inn på Carrefour, detaljhandelen i de nordlige forstedene, sammen med to svarte hushjelper,» rapporterte AFP. Samtidig ble det bemerket: «Unge hushjelper fra Elfenbenskysten, eller de nærliggende landene, jobber sju dager i uka, blir betalt lite og får sine pass konfiskert.» Nyhetsbyrået bemerket også klager fra «en senegalesisk student som ble spurt om han sover i trærne og forer seg med bananer.»

Den tunesiske regjeringen svarer på de voksende protestene med politivold og planer på høyt nivå om et tilslag. I Kasserine-distriktene Ennour og Ezzouhour arresterte politiet 16 personer i hus-til-hus-gjennomsøk, med anklager om opptøyer. Fem er anklaget for å ha ødelagt overvåkningskameraer installert av det tunisiske innenriksdepartementet.

I går møttes det tunesiske ministerrådet. Mens kabinettet bekreftet «behovet for å respektere retten til fredelig å kunne protestere» besluttet det samtidig tiltak for å integrere alle interne sikkerhetsoperasjoner under presidentens kontroll. Forsvars- og innenriksdepartementene koordinerer hærens og politiets operasjoner, under protestene for feiringen av Ben Alis omveltning, og i medie- og politikretser er en samordnet, hysterisk kampanje på gang for å true demonstranter eller bakvaske dem som terrorister og kriminelle.

I en lederartikkel i La Presse med tittelen «Vokt for utskeielser og det ukjente» skrev Abdelkrim Dermech:

«De som trekker paralleller mellom gnisten antent av Bouazizi den 17. desember 2010 og Abderrazak Zorguis handling sist mandag i Kasserine glemmer, uansett av hvilken grunn, at en slik sammenligning ikke lenger kan gjøres. Mens det er en reell skilsmisse mellom det nåværende politiske etablissementet og ungdommen i de såkalte mindre begunstigede regionene, kan ikke lenger vold, meningsløs aggresjon og skade på offentlig eller privat eiendom aksepteres, tolereres eller ses som demokratisk.»

På torsdag erklærte ministerrådet absurd nok at forholdene rundt Zorguis død var «uklare», og politiet leverte en første rapport om forhør av anholdte demonstranter. Nettstedet Kapitalis godkjente politifunnene som følgende: «Ekstremister, inkludert ungdommer arrestert den 25. og den 26. desember 2018, bekreftet under deres avhør at de var betalt av smuglere for å infiltrere demonstrantene og angripe politiet og Nasjonalgardens stasjoner med steiner og Molotov-cocktails.»

I den grad de tunesiske sikkerhetsmyndighetene fortsatt etterforsker seg selv for anklager om tortur og andre forbrytelser de begikk under Ben Ali, har disse «tilståelsene» – som er å lese som om de var skrevet av Essebsis ministerråd – ingen troverdighet overhode.

Åtte år etter Ben Alis fall i det første av arbeiderklassens revolusjonære opprør i det 21. århundre, har ingen av kravene som drev arbeidere til kamp blitt innløst. Kapitalismen er økonomisk og sosialt fallitt. Hva angår Tunisias demokratiske reformer var de bare en ansiktsløftning for det gamle regimet og den gamle politistaten, som nå fortsetter under det tynnslitte dekket av «krigen mot terror».

Dette berettiger perspektivet som ble fremmet av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) umiddelbart etter Ben Alis fordrivelse fra makten. ICFI erkjente at det revolusjonære opprøret i Tunisia, og deretter i Egypt, markerte en ny epoke i den internasjonale klassekampen og kampen for sosialistisk verdensrevolusjon.

I erklæringen fra den 17. januar 2011, «Masseopprøret i Tunisia og perspektivet for permanent revolusjon,» ble det advart:

De tunisiske massene er imidlertid bare i de innledende fasene av sin kamp. Som det allerede er klart med den fortsatte militærvolden under den nye midlertidige presidenten, står arbeiderklassen overfor enorme farer. Det avgjørende spørsmålet om et revolusjonært program og lederskap er fortsatt uløst. Uten utviklingen av et revolusjonært lederskap vil et nytt autoritært regime uunngåelig bli installert for å erstatte det til Ben Ali.

Etter nesten et tiår med krig og økonomisk krise er et nytt utbrudd av klassekampen underveis i Tunisia og forbi. Samtidig med at brød-opptøyer bryter ut i Sudan, ryster politiske protester og streiker Frankrike, Portugal og Spania, etter et år som så internasjonale streiker av Amazon- og Ryanair-arbeidere, iranske arbeideres protester og amerikanske læreres massestreiker.

Zorguis beslutning om å begå selvmord samtidig som han oppfordret til revolusjon, er en spesielt tragisk illustrasjon av ICFIs analyse om at i denne situasjonen er det kritiske spørsmålet byggingen av et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen. Turen er nå kommet til å bygge seksjoner av ICFI i Tunisia, rundt Middelhavet og rundt om i hele verden.