Trumps Iraq-besøk og Washingtons endeløse krig i Midtøsten

28 December 2018

Donald Trumps korte, uanmeldte besøk til Irak onsdag den 26. desember ble arrangert med ett klart politisk motiv. Hans opptreden sammen med forsamlede soldattropper – i hele 45 minutter – var rettet inn mot å øke hans støtte innen Pentagon, så vel som blant grunnplansoldater, i etterdønningene av general James Mattis’ protestoppsigelse fra sin post som forsvarsminister, etter Trumps beslutning om å trekke amerikanske tropper ut fra Syria.

Forestillingen var den siste i en lang rekke tisvarende turer, som begynte med den som ble arrangert av George W. Bush, bare ett år etter at USA lanserte sin katastrofale og kriminelle krig mot Irak.

Som Trump så også Bush og hans etterfølger Barack Obama nytteverdien av å bli vist foran et henført uniformert publikum, forpliktet av militærdisiplin til å ytre bifall på de rette øyeblikk, for taler som var gjennomsyret av løgner og dumheter til forsvar for endeløse aggresjonskriger, som flertallet av den amerikanske befolkningen motsetter seg.

Upassende kledd i en ‘bomber’-jakke, leverte New-York-eiendomsspekulantpresidenten en prestasjon i tråd med denne tradisjonen, bare litt mer bajasaktig. Han undret seg over å måtte fly inn i Irak under dekke av nattemørket, med lysene avslått og vinduene trukket for på Air Force One, som var tungt eskortert av amerikanske jagerfly.

«Ganske trist, at når du bruker $ 7 billioner på Midtøsten, så må du dra inn dit under et sånt massivt dekke,» sa Trump.

Resultatene av et kvart århundre av amerikansk krig i Midtøsten er faktisk «ganske triste». Bortsett fra de store ressursene anvendt i den amerikanske imperialistiske innsatsen for å dominere regionen, er også konsekvensene for de som lever der dét, og for de mer enn én million av dem som har mistet livet som resultat av Washingtons intervensjoner, og for de titalls millioner som har blitt gjort til hjemløse flyktninger.

Den amerikanske invasjonen av Irak og krigene for regimeendring initiert av Washington og NATO og deres regionale allierte i Libya og Syria, har redusert hele samfunn til kaos og ruiner.

Helt den uansvarlig løgneren og skrytpaven, kytte Trump til troppene at da han inntok embetet hadde de ikke hatt noen lønnsøkning på 10 år, mens han overstyrte sine rådgivere for å levere dem en økning på mer enn 10 prosent. Alt dette var en grov forfalskning, åpenbar for de av hans publikum som mottar sin lønn fra Pentagon. Trumps lønnsheving var 2,4 prosent, i tråd med tilsvarende hevinger som har blitt gjennomført hvert år over det siste tiåret. «Jeg skaffet dere en stor én. Jeg skaffet dere en stor én,» gjentok Trump tåpelig.

Han brukte også sin tale til å fordømme sine politiske motstandere i Det demokratiske partiet for ikke å stille tilstrekkelige midler til rådighet for hans foreslåtte grensemur. Han fortalte troppene: «Dere vet, at når dere tenker på det, så slåss dere også for grenser i andre land, og de vil ikke slåss – demokratene – for vårt eget lands grense. Det gir ikke mye mening.»

Etterpå signerte han røde «Make America Great Again»-caps og annet kampanjejuggel for soldatene, som samtidig var et direkte brudd på militærreglementet som forbyr aktivt tjenestegjørende personell å engasjere seg i «partipolitiske aktiviteter». Krenkelsen var ikke en glipp, men del av et bevisst tiltak fra Trumps fascistiske administrasjon for å bygge opp en utenomkonstitusjonell base i de amerikanske væpnede styrkene.

Hovedmeldingen i Trumps tale var «America First»-agendaen som han har fremmet siden 2016-valgkampanjen. Han fremstilte amerikanske militærintervensjoner – og USAs utplasseringer i Syria spesielt – i rene transaksjonsbetingelser. «Amerika burde ikke stå på med all slåssingen for alle nasjonene på jorda, bare for ikke å bli refundert, i mange tilfeller, i det hele tatt,» sa han. «Hvis de vil at vi skal gjøre slåssingen, da må de også betale en pris – og noen ganger er det også en pris i penger – så vi er ikke ‘the suckers of the world’ [verden lettlurte]. Vi er ikke lenger ‘the suckers’, folkens.»

Samtidig skrøyt han over det massive amerikanske militærbudsjettet, som allerede overskrider totalsummen brukt på våpen av de neste åtte stormaktene tilsammen. «Dere får så nytt utstyr, at øynene deres spretter ut, ikke sant?» sa han til troppene i Irak.

Mens Trumps nasjonalistiske og populistiske appeller om å avslutte amerikanske kriger i Midtøsten kan høste et visst mål av støtte blant soldater som har vært gjenstand for endeløse utplasseringer, var det viktigste elementet i hans tale besvergelsen om at USA ikke ville trekke sine tropper ut fra Irak. Han la til at Al-Asad-flybasen i Vest-Irak mellom Bagdad og den syriske grensa, der han talte til troppene, kunne anvendes «dersom vi ønsker å gjøre noe i Syria».

Som Washington Post rapporterte: «Beslutningen gjør det mulig for USA å opprettholde en tilstedeværelse i Midtøsten og et bolverk mot iransk innflytelse, samtidig som man bibeholder et nærliggende oppmarsjområde skulle amerikanske tropper bli tvunget til på nytt å gå inn i Syria og engasjere en gjenkomst av Den islamske staten.»

Den utrolige forakten for Iraks suverenitet som karakteriserer disse planene ble stilt til skue gjennom hele Trumps tur. Iraks statsminister Adel Abdul-Mahdi stilte ikke opp for å treffe Trump, etter at han kun fikk to timers varsel om besøket, for så å bli innkalt til USAs flybase. De to store blokkene i det irakiske parlamentet fordømte besøket og krevde en spesialinnkalling for å stemme over en utvisning av amerikanske tropper fra landet.

Den politiske ildstormen utløst i Washington over Trumps beslutning om å trekke amerikanske tropper ut av Syria er drevet fullt og helt av taktiske forskjeller innen det amerikanske styringsetablissementet og de to store partiene, over den amerikanske imperialismens globale innsatser for å anvende sin militære makt til kompensasjon for nedgangen av den amerikanske kapitalismens posisjon i verdensøkonomien.

Trumps «America First»-politikk gjenspeiler orienteringen til en betydelig seksjon av den amerikanske styringsklassen, som ser konsentrasjonen av amerikansk militærmakt i Asia-Stillehavsområdet, for å kompensere for Kinas voksende innflytelse, som den mest presserende prioriteten. Denne fraksjonen forakter lengestående allianser til fordel for en nasjonalistisk politikk dedikert til en naken forfølgels av amerikanske finansielle og kommersielle interesser over hele verden.

Trumps demokratiske motstandere er ikke plaget av nedslaktingen utført i Midtøsten, deriblant under banneret av en kamp mot ISIS, der byene Mosul i Irak og Raqqa i Syria ble lagt i ruiner, med utallige tusener av sivile begravet i ruinene.

Tvert imot forlanger de en mer aggressiv politikk rettet mot regimeendring i Syria, og forberedelsen av en direktekonfrontasjon med Damaskus-regjeringens største allierte, Iran og Russland. Deres forskjeller over Syria er knyttet til påstander om Trumps angivelige samspill med Moskva for valgseieren i 2016, som i sin tur er rettet mot å fremtvinge en mer aggressiv politikk mot det atomvåpenbestykkede Russland.

Dette ble klart uttrykt av den demokratiske senatoren Chris Coons, som på søndag erklærte at Trumps beslutning om å trekke tropper ut fra Syria utgjorde «en stor stor julegave til Vladimir Putin i Russland og til Ayatollah Khomeini i Iran».

Det er ingen fraksjon innen det amerikanske styringsetablissementet som opponerer mot krig, og Trumps beslutning om å avslutte den amerikanske utplasseringen av tropper i Syria signalerer ikke en slutt på pådrivet for å hevde USAs hegemoni over Midtøstens oljereserver, uansett hva kostnaden i sivile liv er. Det er kun del av de taktiske forberedelsene til langt mer ødeleggende kriger som kommer, først og fremst mot landene som av Pentagon og det nasjonale sikkerhetsapparatet er etikettert som «revisionistiske makter» og «stormakt»-rivaler – Russland og Kina.

Fraværet av en antikrig-massebevegelse i USA og internasjonalt er knyttet an til rollen spilt av pseudo-venstre – gruppene som poserer som sosialistiske, samtidig som de byr berettigelse for imperialistinngrep og slakteri under det kyniske banneret av «menneskerettigheter», så vel som påstander om at operasjonene til CIA-finansierte islamistiske militser i Syria utgjør en «demokratisk revolusjon».

Disse gruppene, som Den internasjonale sosialistiske organisasjon (ISO) og De demokratiske sosialister i Amerika (DSA) i USA, har opprettholdt en diskret taushet over den politiske krisen utløst av Trumps bekjentgjøring av Syria-tilbaketrekningen og Mattis’ fratredelse, tilsynelatende i påvente av å se hvilken vei vinden blåser innen etablissementets utenrikspolitiske kretser.

Kampen mot krig, inkludert den voksende trusselen om en nukleær tredje verdenskrig, må føres av arbeiderklassen. Kravet må reises om en umiddelbar og betingelsesløs tilbaketrekking av alle amerikanske tropper, ikke bare fra Syria, men også fra Irak, Afghanistan, Afrika og fra alle de hundrevis av amerikanske militærbaser spredt over hele verden.

De som er ansvarlige for drepingen og kvestingen av millioner gjennom den amerikanske imperialismens aggresjonskriger, må straffes for krigsforbrytelser, deriblant Bush, Obama, Trump, og deres toppgeneraler og sivile medhjelpere.

Dette krever byggingen av en ny antikrig-massebevegelse basert på arbeiderklassen, som slåss for et program for sosialistisk internasjonalisme, for å forene arbeidere over hele verden i en felles kamp mot det kapitalistiske systemet.

Bill Van Auken